(SJH - nr 21 - 2010) Fagbevegelsen krever rødgrønn politikk - Regjeringen må våge å konfrontere høyrekreftene!

Fagbevegelsen spilte en avgjørende rolle for etableringen av det rødgrønne alternativet, så vel som for valgseieren både i 2005 og i 2009. Den rødgrønne regjeringen representerte et viktig og avgjørende brudd med den markedsliberalt inspirerte politikken som var blitt ført her i landet av alle regjeringene de foregående par tiårene – og som toppet seg med Bondevik II-regjeringen.

Mobiliseringen omkring den rødgrønne alliansen skapte ny optimisme og entusiasme i store deler av fagbevegelsen og i befolkningen ellers. Alliansen vant i 2005 fordi den lovte et brudd med privatisering og markedsorientering av offentlige tjenester, varslet en satsing på velferdsstaten, en sterkere styring av økonomien, og en mer aktiv eierskapspolitikk innen næringslivet.

Regjeringen gjennomførte da også viktige reformer etter regjeringsovertakelsen i 2005. Den reverserte flere av de alvorlige angrepene på våre velferdsordninger, som Bondevik II-regjeringen hadde presset gjennom (privatskoleloven, arbeidsmiljøloven, arbeidsløshetstrygda). Senere er det gjennomført viktige tiltak mot sosial dumping, og omfattende stimuleringstiltak for å holde sysselsettingen oppe under finanskrisa.

Etter hvert har imidlertid regjeringen mistet initiativet og i økende grad har latt seg styre av utviklingens gang. Det er ikke tilstrekkelig vilje til å begrense finanskapitalens makt, til å styrke omfordelingspolitikken eller til å fremme den politiske styringen av økonomien. Dette har ført til økende frustrasjon blant mange av dem som brakte regjeringen til makten. Den voksende misnøyen har ført til økende politisk oppslutning om Høyre og Fremskrittspartiet. Regjeringspartiene må derfor ta et stort ansvar for den politiske høyredreiningen som har skjedd her i landet de siste månedene.

Den eneste måten denne utviklingen kan endres på, er ved igjen å legge om til en radikal reformpolitikk som skaper oppslutning og entusiasme blant regjeringens støttespillere.

Viktige tiltak i denne retningen vil være:

* At veksten i offentlig forbruk blir minst like stor som veksten i privat forbruk, slik at de

offentlige velferdsordningene holder tritt med standarden i privat sektor.

* At det innføres et regelverk som holder profittinstitusjonene ute av velferdsstaten.

* At offentlig eierskap brukes aktivt for å styre energi- og næringspolitikken.

* At markedsmodeller avvises som organisasjons- og ledelsesformer i det offentlige.

* At kampen mot konkurranseutsetting av kommunale velferdstjenester blir en hovedsak

i kommunevalgkampen i 2011 – i tillegg til et nødvendig løft i kommuneøkonomien.

* At arbeidslivet tilpasses slik at det blir plass til alle som ønsker arbeid, i motsetning til

arbeidslinjepolitikken, som legger ansvaret på den enkelte.

* At det legges opp til en fordelingspolitikk der økte sosialstønader til de fattige sikres

gjennom en sterkere beskatning av de rike og de store kapitalinteressene.

* At nivået i dagens uføretrygd forsvares i tråd med vedtak på LO-kongressen 2009, slik

at de som ikke er i stand til å arbeide, sikres en forsvarlig levestandard.

* At det innføres skatt på finanstransaksjoner.

* At reservasjonsretten i EØS-avtalen brukes mot EUs tredje postdirektiv og

vikarbyrådirektivet.