Arbeiderklassen

(SJH - nr 14 - 2010) Arbeiderklassens kamp for å bedre sine levekår og arbeidsforhold har store utfordringer i dagens Europa.

Arbeidsløsheten i de vestlige EU landene ligger på over 10%, og er økende. Spania har en arbeidsløshet på over 20%. De nye EU medlemmene fra Øst-Europa har svært høy arbeidsløshet, og nedgangen på børsene i den seinere tid minner oss om at kapitalismens overproduksjonskrise absolutt er å regne med. Mange land i Europa har stor utenlandsgjeld, og store underskudd på handelsbalansen med utlandet. Pga. tilknytningen til Euroen kan de ikke devaluere, og de må låne ytterligere for å kunne betjene sine gjeldsposter overfor utlandet. De store långiverne som EU gjennom Tyskland og Frankrike, og IMF krever aktive nedskjæringer og innstramminger overfor arbeiderne og folket, når de yter lån til de gjeldsrammede landene Hellas, Portugal, Spania, Irland, Italia m.fl.

Kapitalismens logikk blir innenfor slike rammer slik, at regjeringene må spare penger,  si opp offentlig ansatte, presse ned lønninger og pensjoner, og øke pensjonsalderen og øke skattene, samtidig med at tjenestetilbudet overfor befolkningen reduseres.

Dette vil ytterligere svekke etterspørselen etter varer og tjenester, og derigjennom forsterke krisen.

Borgerlige og sosialdemokratiske politikere og økonomer søker å framstille finansnæringenes sammenbrudd som et uttrykk for grådighetskultur, og kapitalismens uttrykksform som "rovdyrskapitalisme", som om det finnes andre og mer ansvarlige former for kapitalisme. F.eks omtaler partiet Venstre dagens kapitalisme i Norge, omtrent slik den fungerte ved forrige århundreskifte.

For å overleve i den monopolistiske konkurransen sloss kapitalistene for maksimal profitt. Slik fungerer det kapitalistiske systemet. De sterkeste sluker de svakere.

Da USAs økonomiske vekst begynte å stagnere under Clinton medvirket presidenten og staten til en storstilt satsing på "billige boliger" til vanlige folk, og en finansieringsordning hvor en ytte lån langt over boligens verdi, med liten sikkerhet, med svært billige mangeårige avdragsfrie lån. Slik finansierte boliglånene arbeidsfolks forbruk, og amerikanske o.a. stormonopoler fikk solgt sine produkter i mange år, på tross av kraftige lønnsreduksjoner, og økende arbeidsledighet, som iflg. Washington Post i dag er oppe i 17%. USAs president og staten medvirket også her aktivt til å sikre storfinansens og monopolenes profitt. Vi kommunister har et godt uttrykk for dette -  Statsmonopolkapitalisme. Disse usikre lånene ble solgt videre på det regulerte, og det uregulerte internasjonale finansmarkedet med gjeldsbrev og derivater. Mange ble lurt til å kjøpe Hedgefonds, som i realiteten var verdiløse papirer. Denne virksomheten ga i en periode med sviktende vareomsetning langt høyere profitt enn ved produktiv virksomhet. Svarteper gikk over landegrensene og noen havnet hos kraftkommuner på Vestlandet og i Nord-Norge som vi kjenner til.

Slik er dagens kapitalisme. Staten sørger for å overføre våre surt innbetalte skattepenger til dekning av de tap som storbankene hadde på deltakelse i dagens kapitalismes spekulative virksomhet, slik at de igjen er i stand til å fortsette sin spekulative virksomhet for maksimal profitt. Statsminister Stoltenberg kalte visst dette for bankenes kompetanse. Aktiviteten i Norges produksjonsliv har ikke tatt seg opp. Vi har over 5% arbeidsløshet, og mange flere står i fare for å miste jobben i industrien. Regjeringen og Stortingsflertallet har gjennomført en reform som svekker pensjonene, og planlegger en svekkelse av Uføretrygden, og Arbeidslinja skal presses igjennom i NAV-reformen. Og dette i en situasjon med økende ledighet, et tøft arbeidsmarked, med reduksjoner, sosial dumping og kun ansettelser av de som yter mest. Dette er en politikk for økt fattigdom, og svekket etterspørsel, dvs. akkurat det motsatte av den politikken landet trenger i krisa. Kanskje Stoltenberg tror dette vil gjøre det lettere å få støtte til oppstart av oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja?

SHJ