Sentrale debattemaer

Norsk offentlighet domineres om dagen av to temaer – de er sentrale, de er viktige og faktisk helt grunnleggende for det norske demokratiet. Ingen av den har kanskje direkte med demokrati å gjøre, men for å gjenta – de er helt sentrale i en demokratidebatt.

Av mange grunner. For det første fordi de vedtak og beslutninger som er tatt i begge saker er holdt helt utenfor offentlig debatt, parlamentarisme og alle demokratiske beslutningsprosesser. Og det er alvorlig nok, fordi når viktige samfunnsspørsmål blir behandlet og sluttført i lukkede styrerom, eller angrepskrig ved halvprivate telefonsamtaler og tekstmeldinger i kråkeflukt over folkets hoder der de sitter i en taus Stortings-sal, blir et av demokratiets viktigste grunnforutsetninger brutt.
For det andre, tredje og fjerde viser det seg når dagens avslørende lys kastes over sakene, at selve vedtakene kan være i strid med så vel konstitusjon, vanlig folkeskikk, rettskaffenhet, etikk og alle moralkodekser.

Med F16 til topps i Nato
Den første og dominerende saken er Jens Stoltenbergs himmelflukt til sjefsstolen i Nato, tuftet på hans svært tvilsomme bruk av land og folk i en sjokkerende krigsinnsats i Libya, tydeligvis for å tekkes pavene i Nato. Den andre saken er den evig tilbakevendende raseribølgen som rir arbeidsfolk, fagbevegelse og enkelte AP-folk ved hvert lønnsoppgjør der arbeidsfolk manes til måtehold mens formanerne grafser grådig i alle tilgjengelige pengebinger.
Denne debatten har forreste en dobbeltbunn der den øverste tjener til å skjule den nederste. For det er alltid noen få av de virkelige storgrafserne som hvert år får unngjelde. De er systemets prygelknaben som diskuteres og utskjelles oppad stolper og nedad vegger og får sitt pass påskrevet så luggen henger. Egentlig tror jeg de selv gir blanke blaffen så lenge millionene triller inn på kontiene deres, men de tjener som utmerket dekke for det virkelige samfunnsproblemet på bunnen under.

En destruktiv lønnspolitikk
For bakteppet for denne heite og opprørte debatten der årets forargelse flommer over i alle kanaler og avisspalter, er at denne samfunnsødeleggende, økonomisk destruktive og solidarisk nedbrytende lønnspolitikken gjennomsyrer hele vårt system som bygger på hundreår lange tradisjoner som det jevne samfunnet uten store forskjeller på folk verken økonomisk eller sosialt, og med ry som et internasjonalt foregangsland. Ansvaret for denne historiske dreiningen i vår likskaps- og utjevningspolitikk må legges direkte på så vel private, det offentlige, LO og alle andre interesseorganisasjoner og samfunnsinstanser. Overalt heter det med finansministerens og næringsministerens mantra – for å få konkurransedyktige ledere, må vi yte konkurransedyktige lønninger og bonuser.

Like dyrt å drifte en tenketank som Norge?
Alle vet i dag at dette er en svært tvilsom påstand som utelukkende har som formål å isolere og optimalisere lønns- og bonusordningenes betydning for å få gode ledere. Vi vet at det er en rekke forhold i et stort og sammensatt bilde som danner grunnlaget for lederrekrutteringen i Norge. Et av de tydeligste tegnene på dette, er jo at vi faktisk fra tid til annen nettopp hører om ledere som ganske villig går betydelig ned i lønn for å tiltre en ny stilling de har spesielt lyst på – senest Marte Gerhardsen som forlater en høyere gasjert stilling i DNB for å begynne i LO-tenketanken Agenda, men likevel med en årslønn som strider imot enhver sosial eller sosialistisk tankegang. Hun skal lede en venstrepolitisk tenketank for en pris som er nesten like høy som den Høyres Erna Solberg får for å lede Norge!
Den offentlige debattens ord, argumenter og følelser er repetisjoner inntil det kjedsommelige, og forteller bare at slik er tilstandene, og slik vil de forbli. Alle har sine svin på skogen, og ryggkløing, ros og ris er jevnt og solidarisk fordelt mellom alle parter. Styrerommenes grå eminenser går igjen enten det dreier seg om statlige eller private bedrifter, norske eller under bekvemmelighetsflagg, der vennetjenester og gjentjenester florerer i et uendelig skyggespill og danner et temmelig grumsete grunnlag for alt som heter lederlønninger. Som seg hør og bør i et sosialdemokratisk land der forhandlingslinja skal følges uansett hvor langt ut i myra vi havner, bare skjevheter og urettferdighet skjer innenfor Stortingets vedtatt rammer og disposisjoner, slik det ble presisert i en debatt nylig i NRK-tv.

Same procedure…
Så er vi egentlig lykkelige alle sammen, etter å ha gått de tradisjonelle holmganger i radio og fjernsyn der egen viktighet og kraftfulle meninger på begge sider har fått komme til orde.
Eller som grevinnen svarer sin hovmester hver eneste lille julaften: ”Same procedure as every year, James”.
https://pkkolon.com