Reservasjonsrett –signalsak eller politisk blindspor

Er legenes eventuelle rett til å reservere seg mot henvisning til abort ved offentlige sykehus en viktig signalsak eller en overprioritert politisk sak som fortrenger andre langt viktigere spørsmål i dagens norske samfunn? Det er vanskelig å være uenig i det meste Gerd-Liv Valla skriver og sier om reservasjonsrettens ufarlige innhogg i en rettighet kvinner i alle samfunnslag, politikere av nesten alle avskygninger og folk i alle samfunnsklasser har akseptert nærmest som en del av norsk grunnlov.

Per Kveseth,Historiker og forfatter
Men også like vanskelig som ikke å akseptere vedkjerringas utvilsomme logikk og rett i påstanden ”---orker jeg den, orker jeg også den”. Men likevel en logikk og rett som ikke holdt helt fram.

Har du tenkt på det, Gerd-Liv Valla, at dette kan være en bit for bit-aksjon fra de samme uopphørlige, upåvirkelige, ustoppelige og reaksjonære kreftene som også utgjorde kjernetroppene i sin tid da abortloven ble til? Og at smågnagerne i dogmatiske partier som Krf aldri gir seg før treet er felt. At tennene på visse gnagere aldri slutter å vokse – at de faktisk er livsavhengige av å gnage for å holde fortennene i sjakk. At guds tålmodighet grunnfestet i menneskesinnet er uendelig og nesten alltid får viljen sin til slutt. At dette er mørkets gjerninger som også har likhet med stokkmaurens usynlige og hemmelige virksomhet, og som ikke kommer til syne før huset ramler sammen. En virksomhet som også har likhet med råte og sopp som undergraver alle fundamenters bæreevne og først viser sin forrederske virksomhet når stank og pest gjør huset ubeboelig.

Vil du derfor være like sjenerøs og aksepterende når neste bit av abortretten gnages bort. Og kan vi vite noe om hva neste bit vil bli? Og når den måtte komme?

Vi har faktisk fått et lite tips. Fra helseministerens selv – i høringsnotatet om lovforslaget om reservasjonsadgangen heter det faktisk: ”Med alvorlige samvittighetskonflikter knyttet til liv og død, menes først og fremst abort. Hjemmelen vil imidlertid også omfatte forskrifter om reservasjon mot aktiv dødshjelp dersom dette skulle bli tillatt”.

Aktiv dødshjelp! Eutanasi! Nå er det de facto forbudt å ta livet av folk i Norge, fortsatt gjelder de ti bud og fortsatt gjelder norsk lov om å drepe andre mennesker. Så enhver debatt om reservasjonsmulighet mot en kriminell handling er vel en slags spillfekteri som krever forklaring på et helt annet plan. Kanskje har det noe med politisk hellighetsstrategi å gjøre? Kanskje er det en form for hestehandling med et applauderingsparti? Et parti med stor makt til å vippe en vaklevoren regjering ned fra taburetten? Et parti fylt av smågnagere som aldri kommer til å gi seg i abortdebatten.

Om eutanasi i fremtiden blir tillatt, vil det vel først da være aktuelt å diskutere en eventuell reservasjonsadgang, ettersom legens fremste oppgave er å redde liv snarere enn å ta liv. Og det kan da ikke være særlig vanskelig å se den milevise avstanden mellom en abort i fosterets tidlige stadium og det å avslutte et menneskeliv. Eller drap, som det også heter.

Og så er det en skjellsettende ulikhet mellom det som heter eutanasi eller ”aktiv dødshjelp” på den ene siden, og ”legeassistert selvmord” på den andre siden. Det ene kan aldri kalles noe annet enn drap, mens det å gi pasienten mulighet til selv å avslutte et smertefullt og uverdig liv, handler blant annet om medmenneskelighet og humanisme. Her er det også viktig å respektere at yttergrensene for ”å gi pasienten mulighet selv” bør være svært vide.

Gjenstår da bare at dette lovforslaget er en infam og totalt uakseptabel sammenblanding av abort og aktiv dødshjelp. Det må jo være en grunn til at lovforslaget ikke bruker begrepet (lege)assistert selvmord som vel er det mest sannsynlige i en lovendringssak på dette svært sårbare området. For hvordan vil alminnelige, ærlige og rettskafne mennesker forholde seg til abort dersom det fremstår som en form for aktiv dødshjelp – altså drap? Og gnålet om at et foster selv i sin første embryonale fase er et vesen som i alle sammenhenger må behandles som et ferdig menneske, kjenner vi fra en etter hvert alderdommelig Krf-debatt.
En ny liten bit, Gerd-Liv! Og hva blir den neste? Husk at smågnagere har en formidabel forplantningsevne og at de aldri gir seg! Ikke før de selv ligger der i musefella.