(12 - 2017) Dommen over Asbjørn Sunde (Osvald – Gruppen )
Av Jan H. Steen
Jeg har lest bøkene til Egil Ulateig, Lars Borgersrud, og nå siste utgitte bok ”Osvald” av Morten Conradi & Alf Skjeseth, samt boken ”Menn i mørket” skrevet av den det angår, Asbjørn Sunde selv. Jeg sitter igjen, etter å ha lest alle bøkene, med inntrykket av en meget klok mann, som under 2. verdens krig ofret alt mot nazismen, sammen med sin ektefelle Astrid og sønnen Rolf. Asbjørn Sunde forsto allerede i begynnelsen av 1930 - årene hva som skjedde i Tyskland med en Hitler som stadig gjorde seg gjeldene. Sunde var allerede i konflikt med nazismen i Horten som en kjenning av Tofteberg. Sunde var nok mer intelligent enn både Regjering og høyesterettsadvokater, som ikke innså faren av nazismen før 9. april 1940.
Det som opprører meg som Hortens-gutt er hvordan han ble behandlet etter krigen av norsk rettsvesen. Asbjørn vokste opp i Kopervik under trange vilkår, og for å få seg en utdannelse i livet den gangen, var eneste mulighet å søke opptakelse i Sjømilitære Korps i Horten.
Han hadde allerede beste karakterer fra skolen i Kopervik. I mai 1929 avla han styrmannseksamen med karakteren ”Utmerket godt”, bare 19 år gammel som en av de beste i kullet.
Horten var nå blitt hans hjemby, og det skyltes ikke minst at han ble kjæreste med frk. Astrid Kristine Nilsen, som var datter av en arbeider på Marinens Hovedverft. De giftet seg 10. oktober 1931. Asbjørn var da 22 år og Astrid 19 år gammel. De hadde ikke egne barn, men overtok sønnen Rolf Edvin født 26. desember 1933. Han ble adoptert fra en av Astrids yngre søstre, antakelig fordi Rolfs mor var så ung.
Som flere norske menn ble han opprørt over det som skjedde i Spania med fascistene, og Franco som kjempet mot det spanske folk. En natt i februar 1937 befant den 28 år gamle Asbjørn Sunde seg et sted i Spania sammen med kroater, svensker, engelskmenn, bulgarere, sveitsere og finner som sloss for republikken og folkefrontregjeringen. Andre steder lå tyskere og italienere som sloss for Hitler, Mussolini og fascismen.
Asbjørn Sunde tilhørte Dimitrov-bataljonen, som tilhørte en av de harde avdelingene. Han befant seg her sammen med brødrene Bechmann, kamerater fra Horten. Etter en tid kjente Sunde Guadarramafjellene bedre enn de fleste spanjoler. Sjefene satte Sunde til å trene også andre. Høsten 1938 erklærte den spanske regjering de internasjonale brigadene for oppløst. Da var nærmere 1,8 millioner drept i denne borgerkrigen. I sin bok ”Menn i mørket” skildrer han den deprimerende hjemreisen fra Spania.
Sunde ble en av våre beste sabotører under 2 verdenskrig. Da freden kom i 1945 og den kalde krigen oppsto mellom øst og vest, ble ikke saken bedre for Sunde med sine sympatier overfor Sovjet. Han ble arrestert som spion for Sovjet og satt fire måneder på Møllergata 19 før saken mot han skulle holdes. Den 31. mai 1954 ble retten satt over Asbjørn Sunde, en av de største heltene i Norge fra den 2 verdenskrig. En tidligere venn, nå leder av overvåkningspolitiet Asbjørn Bryhn, hadde skygget Sunde hele tiden etter krigen for å se om han hadde forbindelse med den Sovjetiske ambassaden. Sunde syntes hele saken var et spill fra galleriet, og han var sliten etter alt han hadde gjennomgått under krigen. Dette var altså takken fra de norske myndighetene.
Om formiddagen den 23. juni 1954 sluttet statsadvokat Dorenfeldt prosedyren med å kreve 12 års fengsel for Asbjørn Sunde. Forsvarer Knut Blom la ned påstand om full frifinnelse.
Sunde reagerte ikke da dommen ble opplest etter fire uker i retten, den lød på tolv års ubetinget fengsel for landssvik og spionasje til fordel for Sovjetunionen. Det ble anket over dommen, men den ble forkastet av Høyesterett samme høst.
Under hele krigen i jakten på Asbjørn Sunde i Osvald-gruppen, med utlovet belønning på kr.100.000 for pågripelse, benyttet gestaposjef Siegfried Wolfgang Fehmer en av sine mest beryktede angivere – Finn Knutinge Kaas, født 25. mars 1917 på Nesodden. Han hadde mange kjente i Horten, da han hadde tjenestegjort som nøytralitetsvakt på Karljohansvern fra 1939. Den 9. april i 1940 ble han tatt til fange av tyskerne og senere sluppet fri. Han gikk inn i tjeneste for Gestapo, og ble en av deres viktigste angivere med mange norske liv på samvittigheten. Hjemmefronten forsøkte flere ganger å likvidere han uten at det lyktes.
I 1946 ble Kaas dømt til døden av Eidsivating Lagmannsrett. Året etter ble straffen omgjort til livsvarig tvangsarbeid og tap av alle rettigheter. I november 1957 ble han løslatt og utvist
til Tyskland, hvor han hadde fått tysk statsborgerskap etter en tid som frontsoldat i den norske legion.
Jeg sammenligner rettsoppgjøret over Asbjørn Sunde og gestapisten Kaas med mange norske liv på samvittigheten, som ble benådet i 1957 og ble utvist til Tyskland, hvor han ble forretningsmann i Bremen. Han døde nær 90 år gammel den 13. mars 2007 i Tyskland.
Etter min mening en uforståelig rettsavgjørelse om hvordan en patriot som Sunde ble behandlet etter krigen i forhold til en angiver som Kaas, som sørget for at flere ble dømt til døden. Når Landssvikoppgjøret etter 1945 dømte slik, må landssvikdommen over patrioten Asbjørn Sunde være å regne som et justismord.
I Kråkerøy-talen som Einar Gerhardsen holdt ved Fredrikstad, gikk han til bredt angrep på de norske kommunistene i NKP, et parti som Det Norske Arbeiderparti få år i forveien hadde vært i samlingsforhandlinger med. Han sa blant annet: ”Det som kan true det norske folks frihet og demokrati, det er den fare som Det norske kommunistparti til enhver tid representerer. Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten, er å redusere kommunistpartiets innflytelse mest mulig.”
Gerhardsen tale ble signalet til klappjakt på kommunistene. Etter ordre fra partisekretariatet begynte partimedlemmer i fagbevegelsen å registrere sine kommunistiske og sosialistisk bevisste arbeidskamerater, under oppsyn av den kjente partisekretæren og CIA-informanten Haakon Lie. Slik ble det skapt en politisk atmosfære som var mer gunstig for gjennomføringen av USAs og DNAs NATO-planer, og ikke minst de beryktede beredskapslovene. I dag kan kapitalistene fremdeles høste fruktene av det systematiske nidingsarbeidet til en serie av DNA-regjeringer.
Når en tenker på hva det har betydd, ikke bare ved å svekke fagbevegelsens kampkraft, men for hele det norske samfunnet ved å undergrave det borgerlige demokratiet og rettsstaten, velferdssamfunnet og de tradisjonelle likhetsidealene, ja nær sagt hele den nasjonale kulturen - da blir Gerhardsens startsignal et minne som det er verdt å huske til skrekk og advarsel.
Med en slik hets mot de som hadde kjempet for et fritt Norge er det lett å tenke seg hvordan rettssaken mot Asbjørn Sunde måtte bli. Forfatter Tor Bomann-Larsen skriver om Høyesterett sin politiske opptreden i1940 følgende. ”Høyesterett misbrukte sin autoritet til å legitimere det samarbeidet med okkupantene som utfoldet seg etter at konge og regjering hadde forlatt hovedstaden.