(15 - 2012) Det vi skal behandle i denne artikkelen er ikke bygd på antagelser og luftige teorier, men ting vi vet.  Steinar Åge Brenden, 30. mai 2012

JFK (bildet) hadde rikdom, slik sett var han som alle andre som søker den politiske løpebane i USA. Det ser ut til at han brukte systemet til fulle for å bli valgt. Men da han først hadde embetet tok det ikke lang tid før det viste seg at han ville forandringer, han ville hjelpe vanlig folk eller massene. JFKs politikk var ikke grenseoverskridende eller revolusjoner, han ville endringer innenfor de rammer som fantes. Det var ikke snakk om å gjøre de rike fattigere, men å gjøre de fattige rikere. Dette er vanskelig i et land som USA, der pengene alltid har betydd mest, og hvor de settes foran mennesket. USA er det landet der de gode heltene må dø. JFK hadde egenskaper. Han kunne bevege folkemasser bare ved å være der. Han følte samhørighet med alle folk uansett nasjonalitet, etniskhet eller sosial status. Og fremfor alt, skulle det vise seg, han var total motstander av alt som hadde med krig å gjøre. Særlig dette siste gjorde at han måtte dø. Han ble skutt i filler midt på lyse dagen i Dallas, Texas, da kanskje USA var ”på vei mot fjellets topp”, for å låne ord fra Martin Luther King jr. Og som vi vet, man nøyde seg ikke med bare presidenten. De tok broren Robert også, og en annen bror Edward med skandalisering. Presidentens sønn, John jr. styrtet med sitt privatfly utenfor kysten av Massachusetts sommeren 1999. Omstendigheten rundt hendelsen er uviss. Presidentens datter Caroline ville satse politisk for å komme inn i Senatet. Men brått og uten forklaring stoppet hennes karriere opp.  
John F. Kennedy hadde flere kjennetegn, intellekt, anstendighet og en pliktfølelse til å hjelpe og tjene andre.
Vi kan si at amerikanerne er Calvins sønner. John Calvin hadde det budskap at tilegnelsen av rikdom og beskyttelsen av eiendom var en kristenplikt. En forretningsmann skulle leve og frykte gud. Senere kom slike menn under innflytelse av John Wesley. ”Vi formaner alle gode kristne til å samle all den rikdom de kan, og ta vare på så mye de kan, med andre ord å berike seg selv.” President Madison hadde følgende å si om dette: ”Det amerikanske politiske systemet er fundert på ulikhet mellom menn.” Følgelig: Moralfilosofien i USA er basert på suksess. Her er alt veid, kalkulert og eventuelt forkastet på selvinteressens alter. Altså kapitalisme, profitt og akkumulasjon av rikdom. I 1960 stod så John F. Kennedy frem, han var millionær, intellektuell og liberal. Den 20.januar 1961, utenfor Kongressen, hadde han følgende å melde: ”Den gamle æra er slutt, de gamle måter å gjøre tingene på vil ikke duge lengre……”. Og det skulle vise seg, i de kommende 3 år, at det JFK den gang sa, ikke bare var tomme fraser. Med stor vilje skulle Kennedy gå løs på både fattigdom, organisert kriminalitet og raseskille.
Det har versert en rekke teorier om hvorfor JFK ble myrdet. I tillegg har det blitt lansert rykter for å legge et røykteppe over hendelsen. Det alle bør kunne enes om er at FBI og CIA bidro lite for å klarlegge hendelsene overfor Warren - kommisjonen. Det samme kan også sies om angrepene den 11.9.2001 og de etterfølgende granskinger. Når det gjelder JFK har vi den offisielle versjon: Den ensomme skytteren i Texas Skoleboklager. Forklaringen på 11.9 var 19 terrorister som handlet på ordre fra en leder i en hule i Afghanistan. La oss fastslå en ting: Osama bin Laden ble engasjert av USA til å bekjempe Sovjetunionen i Afghanistan. Han var engasjert av CIA, det samme var Lee Harvey Oswald. Han ble blant annet sendt inn i Sovjetunionen som spion. Slik sett har de to menn mye til felles. På et tidspunkt hadde de begge utspilt sin rolle og kunne ofres.
Det som skjedde den 22. november 1963 var et snedig utført statskupp. De som etterpå kom til makten hadde et mål, å gjøre USA om til en fasciststat for verdenserobring og innføring av den nye verdensorden. Dette materialiserte seg raskt i Vietnam – krigen. Siden har det fortsatt, i stadige kriger som føres i demokratiets navn. Det aller siste eksempel er overfallet på Libya i 2011. Det spiller ingen rolle hvem som sitter ved makten, om det er demokrater eller republikanere. Bill Clinton nedsatte eksempelvis et organ ARRB for å kunne avgradere og frigi dokumenter om drapet på JFK. Fem lærde personer fikk dette oppdraget. Lederen John Tunheim kunne si følgende om deres oppdrag: ”å overbevise det amerikanske folk om at ikke regjeringen tilbakeholder noen dokumenter for offentligheten.”
Kan det så være mulig å skjule konspirasjonen mot JFK? Eller 11.9? Ville ikke det hele bli avslørt innen rimelig tid? Svaret er nei. Dette beror på samfunnet og hvem som har makten. Forfatteren Peter Dale Scott sier følgende: ”En organisasjon som er i stand til å sette i verk en konspirasjon som drapet på JFK er, vil ha langt mindre problemer med i etterkant å opprettholde disiplinen om taushet.” Og disiplinen er jernhard, tegn til svik straffes med brå død. Vi har en rekke eksempler på dette i JFK – saken. Selve opplegget til en konspirasjon følger bestemte regler. Å spore en slik konspirasjon helt til toppa er derfor nær sagt umulig. Alle ordrer gis muntlig, noe skriftlig finnes i meget begrenset form. I JFK – saken opererte mafiaen i tospann med CIA. Dette var ikke noe nytt, men en velprøvd metode. Kjernen i skarpskytter – teamet ble rekruttert ikke bare utenlands, men på et annet kontinent. Skulle ting mot formodning klikke, kan mulige spor lettere skjules.
Da JFK i april 1961 nektet utvidet støtte til en invasjon av eksilcubanere på Cuba, brøt det ut et forferdelig spetakkel. Vi fikk ”Grisebukta”. Etterpå gikk visedirektør i CIA, general Charles Cabell rundt i Washington og kalte JFK en forreder. Hva var det så JFK var uenig i? Han ville ikke at CIA skulle utføre hemmelige operasjoner i andre land, eller drive undergraving av fremmede regimer, og i det hele operere illegalt i forhold til normale menneskers oppfatning. JFK prøvde å komme alt dette til livs. Men i Calvins rike skulle ikke dette gå, JFK måtte bøte med livet.
Da JFK ble spurt av en journalist hva slags president han ville bli, liberal eller konservativ var svaret: ”Jeg håper å være ansvarlig.” Det var det han ble, anstendig, hensynsfull og ansvarlig. Atomkrigen vendte han ryggen til. Det var ingen opsjon han ønsket å bruke, ikke fordi han selv fryktet dette, men han fryktet det som ville skje med hundre millioner av mennesker i verden.
JFK så alle manglene og ufullkommenhetene i USA. Han la også til rette for å kunne forbedre dette samfunnet. Han ville gjøre livet levelig for alle innbyggere i USA. Det greide han ikke. I tråd med Calvins læresetninger er forskjellen på rik og fattig bare økt etter 22.november 1963. JFK fikk mange fiender, ja de omga han nesten over alt. Det var den ekstreme høyresiden, representert ved John Birch Society, Ku – Klux – Klan, rike forretningsmenn, oljemagnater, Pentagon og CIA. Det stoppet nok heller ikke der.
La oss igjen minne om Calvin. Det amerikanske systemet er bygd opp for å fremme et styre av de rike. Disse tåler ingen hindringer. Dette styret passer for personer uten samvittighet som ser det kapitalistiske system som sitt eget. Dette system er oppbygd rundt profittmotivet. Denne profitten sikres gjennom utbytting av arbeiderne som jobber for kapitalistene. Disse arbeiderne skaper merverdien (Marx). Vi kan i dag slå fast at det kapitalistiske systemet i USA har feilet. Det samme kan sies om det europeiske EU – systemet. Disse systemene er ute av stand til å hanskes med de økonomiske og sosiale problemer som samfunnene er stilt overfor. De ris av gjentagende kriser. Systemene ser ikke på de menneskelige behov, det vil si vanlige behov. Alle trenger en viss grad av eiendom. Eksempelvis et trygt sted og bo. Og alle trenger en viss sum penger for å kunne leve uten angst og redsel. Alle trenger mat. Men hva med den calvinistiske kapitalisten? Han vil akkumulere penger og rikdom, gjerne på en hensynsløs måte, slik at det går utover andre. Ja det er den hensynsløse som vil kunne fungere best i slike systemer.
JFK ser ut til å ha vært klar over dette. Han kom av vanlige folk, røttene lå i Irland, men hans forgjengere hadde slått seg opp til rikdom i USA. Faren Joseph hadde ikke gått av veien for spritsmugling i forbudstiden og kontakt med mafiaen. Dette nøt JFK av da han skulle bli president i 1960. Men John var ikke lik Joseph. Han ville forandring og dette ble klarere etter som tiden gikk. Nå tyder lite på at JFK ville skape noen sosialistisk stat. Men han var hederlig og hadde samvittighet. Han ville skape likhet og like muligheter for alle. Han ville hjelpe de mest hjelpeløse og diskriminerte i samfunnet. USA var det (moderne) land som holdt lengst på slaveriet, negre arbeidet under slike vilkår på plantasjene i sør. For slaveriet tjente også Calvins læresetninger. Rasespørsmålet eksploderte mens JFK satt som president. JFK og justisminister RFK ville ha ny lovgivning for å komme problemene til livs. Martin Luther King jr. hadde gitt JFK støtte foran valget i 1960. På meningsmålinger blant fargede ble MLK rangert øverst, men med JFK tett bak som nummer to. Langsomt men sikkert begynte Kennedy å gå løs på problemene med segregasjon. Dette gjaldt til eksempel ansettelser i ulike jobber, også i det offentlige. Langt flere fargede ble ansatt i slike jobber. Alle skulle nå få like muligheter. Men motstanden mot dette var stor, ikke minst blant politikere i sør.
I september 1962 ble saken omkring den fargede studenten James Meredith satt på spissen. Han søkte opptak ved Mississippi universitetet, men ble nektet pga. hudfargen. Guvernøren i staten Ross Barnett stilte seg i spissen for motstanden. Det kom til sammenstøt, mange ble såret og to ble drept. Til slutt slapp Meredith inn på universitetet, men med bajonettene til 16 000 føderale tropper i ryggen. Mange våknet. JFK ga massiv støtte til integrasjon. En bølge av marsjer, demonstrasjoner, sit – ins og flammende møter sveipet nå over store deler av USA. Den 11.juni 1963 henvendte JFK seg til nasjonen angående borgerrettighetene. I påfølgende uke sendte han nytt lovforslag om dette til Kongressen. Kennedys valg var klart, selv om han var klar over problemene han nye lovforslag i første omgang ville skape. Og at ikke lovgivning på noen måte var nok for å løse problemene, og gjenreise de fargedes virkelige identitet. For å greie dette måtte hele samfunnet endres.
Mange negre følte at JFK og broren RFK var verken med dem eller mot dem. De betraktet deres lovforslag som et uttrykk for at de hadde stor respekt for konstitusjonen og en sterk tro på rettferdighet. JFKs lovgivning rettet seg mot de hvite. En svakhet var at det ikke uten videre ga de fargede makt. Den måtte de selv kjempe for. Det er slik revolusjon kan starte og vinne frem. Kennedy var den første som virkelig innså problemet og som kalte på klokskapen og visdommen både blant de hvite og de fargede. Martin Luther King jr. sa følgende: ”JFK gjør sitt beste, men det beste er ikke nok.” For majoriteten av amerikanere var det beste alt for mye. Under hele 1960 – tallet, til etter at både JFK og broren RFK var stedt til hvile i sine graver var USA herjet av rasehat og kamper som noen ganger grenset til krigstilstand. JFK anså sine lovforslag om borgerretter som en del av en større moralsk, sosial, intellektuell og økonomisk endring av USA. Loven skulle danne fundamentet og det var denne det skulle styres etter, ikke ut fra gamle fordommer, maktmisbruk og fastgrodd hat. Det var omtrent slik justisminister RFK ordla seg i en radiotale 9. oktober 1962 som en kommentar til Merdiths innskriving ved universitetet i Mississippi. Likevel, Kennedys reformer var bare en begynnelse, og de ga Kennedy – brødrene fiender og få venner. Slik sett var også dette spørsmålet med på å besegle presidentens skjebne.
USA har omkring 5% av jordas befolkning. Men de bruker 33% av jordas ressurser. Er dette rimelig og hva er grunnen. Har de fått dette ved Guds hjelp eller ved å være dyktigere enn andre? De har tjent som Calvins sønner. De har samlet rikdom på bekostning av verden utenfor. De har utbyttet andre. De har ført kriger som er grusommere enn andre kriger. Alt dette har ført til at mange i dag vender seg mot USA og det landet står for. Dette utdyper den økonomiske krise som landet står i. Kunne utviklingen ha tatt en annen retning? Kunne dagens misere vært unngått? La oss se hva JFK hadde på sitt program i sitt siste år som president. Den 16.januar 1963 utbrakte han en skål, og siterte Abraham Lincoln. Han fikk en gang spørsmålet: Hva vil du gjøre med dine fiender? Svar: Jeg vil gjøre de til mine venner. Den 14.mars sier han: Hvordan vi kan skape og utnytte menneskers dyktighet og kunnskap, vil være avgjørende for hva vi kan utrette som nasjon. Den 20.mars holder han en tale ved universitetet i Costa Rica: Alle individer i et samfunn har retten til sosial rettferdighet, retten til å delta i fremskrittet i en nasjon, dette betyr jord til den som ikke har jord, utdannelse til de som i dag nektes utdannelse. Dette betyr at gamle institusjoner som bygger på privilegier må vike plassen. Det betyr at rike og fattige på like vilkår må være med å bygge nasjonen. Den 18.mai sier han i en tale: Vi må satse på å bygge en nasjon for de generasjoner som ennå ikke er født. Den 10.juni taler han ved American University i Washington D.C: Hva slags fred er det vi søker? Ikke et Pax – Americana påtvunget med hjelp av amerikanske våpen. Ikke freden i graven eller sikkerheten til en slave. Jeg snakker om virkelig fred, en fred som gjør det verdt å leve på jorden. En fred som gjør det mulig å leve og å håpe, for å skape en bedre verden for sine barn. Ikke bare fred for amerikanere, men fred for alle menn og kvinner og ikke bare fred i vår tid, men til alle tider. Videre i samme talen: USA vil aldri starte noen krig. Vi må gjøre vår del av arbeidet med å skape en verdensfred, der de svake er sikre og de sterke er rettferdige. Den 26.juli sier han: I går skar en lysstråle gjennom mørket. Forhandlinger om stans i de kjernefysiske prøver i Moskva, som skal forby prøver i atmosfæren, i havet og i rommet, ble sluttført. Avtalen berører oss alle, men mest våre barn og barnebarn. For første gang på mange år ligger veien mot fred åpen. Den 1.august ytret presidenten: Vi kommer til å se en verden i stor endring i 1964. Den 2.september: Det er regjeringen i Sør-Vietnam selv som må vise at den har folkets støtte. Det er de selv som må vinne en krig i landet. Vi kan sende rådgivere, men i de siste to måneder har regjeringen mistet kontakten med folket. Den 20.september til FNs generalforsamling: Folkene må stå fritt til å velge sin egen utvikling, uten diskriminering og diktat fra noen, uten tvang eller undertrykking. I samme talen foreslår Kennedy et samarbeid mellom USA og Sovjetunionen i romforskningen, også om å sende romfarere til Månen. Den 27.september taler han i Salt Lake City. Etterpå angripes han av noen for ”å snakke kommunistisk”. Den 7.oktober undertegnes prøvestansavtalen mellom Sovjetunionen, USA og Storbritannia. Den 9. oktober bekrefter han at det er inngått en avtale om salg av overskytende hvete til Sovjetunionen. I samme talen bemerker han: Vi er imot militærkupp. De fører bare til nederlag og atter nederlag. Den 1.november skjer et militærkupp i Sør – Vietnam. Diem og Nhu myrdes. JFK beskyldes for å ha støttet kuppet. Men dette er tvilsomt da det samtidig planlegges et attentat mot JFK, der de samme kreftene står bak. Den 5.november uttaler presidenten: Vi har store uløste oppgaver når det gjelder å skape fred, rettferdighet og forståelse mellom alle mennesker og nasjoner, og å gjøre slutt på all lidelse og elendighet over alt hvor dette finnes.

Mektige krefter samlet seg nå om dette å drepe president Kennedy. Her var både big business, sterke politiske krefter og mafiaen innblandet. Den organiserte kriminalitet, altså mafiaen, hadde justisminister RFK startet krig i mot. Han fikk gjennom nye lover, trakk mafiabosser for retten, slo ned på gambling og prostitusjon. Han ba Kongressen vedta nye lover, så omfattende telefonavlytting av gangsterne kunne iverksettes. ”Mafiaen gjennomsyrer hele samfunnet,” sa han. ”Den fungerer som en slags andre regjering,” slo en offentlig komité ledet av senator McClelland, fast. Politiet er selv ofte med i mafiaen, konstateres det. Hvor kommer så FBI inn i dette bildet? Direktøren for FBI John Edgar Hoover hadde blitt en stat i staten, han bestemte alt. Ved en anledning benektet han at noen mafia fantes. FBI hadde en oppgave: Etterforskning. Resultatene skal de legge frem for justisminister og offentlige anklagere. RFK ønsket å nedsette en nasjonal komité til å etterforske mafiaen. Hoover motarbeidet dette, for det ville svekke hans monopol. En hovedoppgave for FBI var jakten på kommunister. Den 19.oktober 1960 erklærte Hoover: ”Vi er i krig med kommunistene.” I begynnelsen av november 1963 hadde han følgende utfyllende melding: ”President Kennedys nærmeste rådgivere er enten kommunister eller kommunistsympatisører.” Castro ble et naturlig mål for Hoover. Derfor utviklet FBI en sterk interesse for cubanere som tok eksil i USA. Hoovers stilling i USA var slik at kritikk av han betydde politisk selvmord. Av denne grunn greide ikke RFK å bli kvitt han, heller ikke da han passerte den normale aldersgrense. Hoover hadde overvåket og samlet materiale av uante mengder om alle mulige personer i USA. Mange hadde grunn til frykt. I oktober 1962 uttalte Hoover: ”Kommunismen har infiltrert alle sektorer av vårt samfunn.” Vi kan opplyse at Det amerikanske kommunistpartiet hadde 10 000 medlemmer. Dessuten var partiet systematisk infiltrert av FBI. De hadde til og med representanter i partiets sentralkomité.

I sin tale til Kongressen om rikets tilstand i januar 1962 sa JFK: De ulike elementer i vår utenrikspolitikk må ha et enkelt mål, målet om en fredelig verden av fri og uavhengige stater. Dette er målet nå og vår visjon for fremtiden. Altså en verden av nasjoner, uavhengige nasjoner, men som kan samarbeide. For å forene nord og sør, øst og vest, i et stort fellesskap, som vokser fra og utjevner alt hat og all frykt som preger vår tid.

Richard Nixon, JFKs motstander under presidentvalget i 1960 og senere president fra 1969 – 1974, sa om Kennedy: ”Kennedys svakheter er å finne i hans suksesser, både i innen - og i utenrikspolitikken.”
Den 18. november 1963, fire dager før han myrdes, holder JFK en tale der han er svært optimistisk for det kommende år, 1964. Han forutsier økonomisk vekst som aldri før. Men dette forutsetter fred. Og hovedoppgaven er å hjelpe de fattige, sultne og utstøtte i hele verden, sier han. En mann må knytte seg helt til denne oppgaven, ofre alt, selv om man skal dø for den, tilføyer han.
Lenge før, den 27. april 1961, talte JFK til den amerikanske presseklubben ved Waldorf Astoria i New York. Legg merke til datoen, det er om lag en uke etter den mislykte invasjonen i Playa del Giron – eller ”Grisebukta” på Cuba, i den hensikt å styrte Castro. Presidenten snakker i bilder og er ikke nødvendigvis lett å forstå hele veien. Men han snakker om ”de hemmelige samfunn” og den skade disse kan avstedkomme. Det er dette som er trusselen. Han mener uten tvil også CIA, en organisme som hadde begynt å leve sitt eget liv, som handlet på egenhånd, utenfor regjeringers kontroll. Altså en stat i staten. Var så CIA ansvarlig for ”Grisebukta”. Ja i høy grad. Sammen med eksilcubanere og mafia. I Wikipedia kan vi lese følgende om dette: “Som et resultat av fiaskoen ble CIAs direktør Allen Dulles, nestkommanderende Charles Cabell og nestlederen for aktive operasjoner, Richard Bissell tvunget til å søke avskjed. Alle tre ble holdt ansvarlig for planlegging av operasjonen innenfor CIA. Ansvaret som lå hos Kennedy – administrasjonen og USAs utenriksdepartement for endring av planene ble ikke klarlagt før seinere.” Man skal bite seg særlig merke i den siste setningen. Dette er å forstå slik: Kennedys påståtte ansvar for ”Grisebukta” er noe som ble fabrikkert først i ettertid. Fakta er dette: Både mafiaen og CIA tapte millioner på millioner av dollar etter at Castro sparket dem og deres gambling, narkotika og hvite slaveri ut av Cuba. Frem til Castros tid hadde Cuba vært en ”klientstat” av mobben og av CIA. De var desperate etter å få dette tilbake! Det er dette ”Grisebukta” handler om og intet annet. Operasjonene for å drepe Fidel Castro var drevet som et fellesprosjekt mellom mafiaen og CIA. CIA var nesten sikre på at ved en invasjon ville mange reise seg i opprør mot Castro. Her hadde CIA altfor dårlige opplysninger. Og opplysninger om invasjonen hadde lekket ut. Den 13.april 1961 hadde Moskva – radio en sending på engelsk. Der ble invasjonen presentert som et plot styrt av CIA og som skulle utføres av en gruppe betalte kriminelle innen en ukes tid. Invasjonen kom to dager senere. Den britiske ambassadøren David Ormsby – Gore hadde imidlertid opplysninger som viste at majoriteten av Cubas befolkning stilte seg bak Castro. Det var små utsikter til deserteringer og opptøyer i kjølvannet av invasjonen.
I virkeligheten fikk JFK tredd disse planene ned over hodet nesten som et fait accompli. Det var nok dette som fikk han til å si følgende i sin tale til pressen den 27.april 1961: ”Vi er omgitt av en monolittisk og samvittighetsløs konspirasjon som opererer mest i det skjulte, for å kunne utvide sin innflytelse. Disse krefter utnytter militære, diplomati, etterretning, økonomi, vitenskap og politikk for å nå sine mål.” Det var nok ikke bare fremmede makter presidenten siktet til. JFK ville redusere CIAs makt og egenrådighet. ”Jeg skal knuse de og spre bitene for vinden,” sa JFK til sin bror.
Sommeren 1963 diskuterte tre mafialedere å myrde JFK og RFK. Dette var Marcello, Traficcante og Hoffa. Vi skal ikke glemme at mafiaen var til sengs med CIA. JFK avskjediget ledere i CIA og RFK førte mafiabosser for retten.
I 1962 søkte lederen for generalstaben Lyman Lemnitzer støtte for en amerikansk invasjon på Cuba. Fingerte terroranslag mot USA ble i denne sammenheng planlagt. Igjen må vi minne om Kennedys tale til pressen. Han snakket om konspirasjoner og skjulte hensikter. JFK fant feil i USAs utenrikspolitikk og ville rette opp disse feil. Dette gjaldt til eksempel Sørøst – Asia, Vietnam og Laos. Han var ikke enig i CIAs anbefalinger, disse lød på ”send flere soldater”. USA mistet personell i slike operasjoner, dette var noe Kennedy ikke tok lett på. Få dager før sin død undertegnet JFK memorandum 273: Dette innebar full tilbaketrekking av amerikanske rådgivere og soldater fra Vietnam ved utgangen av 1965. Denne målsetningen ble raskt opphevet da Lyndon B. Johnson hadde blitt president.
Vi kan imidlertid fastslå: Under JFK fikk ikke bare mafiaen og CIA det hett. Også Pentagon, krigsmaskinen det militær – industrielle kompleks, fikk motbør. Og det var grunn til å frykte dette komplekset, det hadde vokst til en uhyggelig stor og uhåndterlig organisme, som slukte milliarder og ressurser i nærmest ufattelig skala. For dette komplekset var det ønskelig at den kalde krigen fortsatte, det garanterte nye kontrakter og bevillinger. For disse kreftene var ikke engang atomkrigen en umulig opsjon. Etter at han var blitt valgt oppdaget JFK at han var blitt feilinformert under valgkampen om Sovjetunionens styrke. De hadde langt færre interkontinentale missiler enn opplyst. USA hadde i virkeligheten et solid overtak. I stedet for 500 - 1000 raketter hadde Sovjetunionen 50. JFK satte som president straks i gang et arbeid for å få klarhet i de faktiske forhold, og for å rede ut de behov det militære virkelig hadde. Forsvarsminister Mc Namara hadde en jernhard vilje, hans ønske var i legge det amerikanske forsvaret under sivil kontroll. Og Pentagon fikk grei beskjed: Strategien skulle heretter legges av president og forsvarsminister. Etter ”Grisebukta” ble det klart at Pentagon ikke lengre skal stå som en passiv partner til CIA og utenriksdepartementet. Videre skulle forsvarsutgiftene samordnes med den nasjonale økonomien. JFK endret strategien lagt av tidligere utenriksminister John Foster Dulles om massiv gjengjeldelse, til strategien om fleksibelt svar. Mange har kritisert dette, i den forstand at de mente at bruk av atomvåpen kunne bli mer sannsynlig. Men JFK ville i det minste ikke ha det gjensidige selvmord som sin strategi for verdens nasjoner.Til Kongressen sa presidenten: Våre styrker må legges under full sivil kontroll og kommando og til alle tidspunkter, i fred som i krig. En hver konflikt, eller opptrapping til en krig, må håndteres av våre regulære, konstitusjonelle organer. Den primære hensikt med våre styrker er fred og ikke krig. Til slutt: De grunnleggende problemer som verden er stilt overfor i dag, egner seg ikke løst med militære midler. Våre styrker vil aldri bli brukt som førsteslag i noen konflikt.
Den nye politikken møtte sterk motstand innen det militære. General Edwin Walker gikk helt amok i sine uttalelser og ble avskjediget. Blant demokrater i Kongressen ble politikken støttet. Pentagons 20 – års enevelde var nå over. Dette forhindret ikke at motkreftene var i sving, de skremte med kald krig og snarlig kjernefysisk ragnarokk. Alle skulle få trening i å overleve et atomangrep osv. Senator William Fulbright (Dem.) hevdet at den største trusselen var skremslene om den indre trussel fra kommunistene. Senatoren presiserte videre at disse fantasiene vanskeliggjorde slikt som utenlandshjelp, kulturelle utvekslinger, nedrustningsforhandlinger og andre internasjonale forbindelser og kontakter. Fulbright advarte også mot at de militære var spesielt mottagelige for denne høyrepropagandaen. Den 2.august 1961 ga Fulbright ytterligere kommentarer på Pentagon: De militære offiserer er ikke valgt av folket. Og de har ikke ansvar for å utforme noen politikk, rent bortsett fra i militære spørsmål. I en tale 16.november 1961 advarte JFK mot paramilitære organisasjoner, slik som John Birch Society, Ku – Klux – Klan og Minuteman. Disse pisket opp angst og frykt i befolkningen, med slikt som atomkrig og kommunistisk angrep som en stor trussel. Dessuten drømte slike organer om en fremtid uten kommunister, uten FN, uten en føderal regjering, uten fagforeninger og uten fargede. Dette forhindret ikke at et organ som CIA donerte penger til slike organisasjoner. Samtidig prøver JFK å roe ned den kalde krigen ved hjelp av diplomati. ”Vi må forstå forskjellene på handlinger som øker risikoen og de som minsker dem,” sa presidenten. I oktober 1961 er det igjen spent i Berlin, men det hele roes ned. Dette skulle bli den siste av flere ”Berlin – kriser”.
Rakettkrisen på Cuba i oktober 1962 ble et vendepunkt. Den 22.oktober henvender JFK seg til Krusjtsjov og ber om at mellomdistanseraketter fjernes fra Cuba. ”Vårt mål er ikke maktens seier, men oppnåelse av rettferdighet, ikke fred på bekostning av frihet, men både fred og frihet, her på denne halvkule, og håper vi, i hele verden.” Etter mye diplomati, utveksling av noter og telegram, ble enighet nådd. I historiebøkene står det at Sovjetunionen bøyde av. Dette er ikke riktig, begge parter ga konsesjoner. Sovjet trakk sine missiler ut fra Cuba. Som gjenytelse fjernet USA missiler fra Tyrkia og lovet å ikke angripe Cuba.
I 1963 hadde således avspenningen seiret. Pentagon visste at de hadde tapt. I april leverer marineminister George Andersen inn sin avskjedssøknad. 26.juli kunngjør JFK prøvestansavtalen som er inngått i Moskva. ”Den er et steg mot fornuft, et steg bort fra krigen,” sier JFK. Tendensene mot avspenning vakte bekymring, ikke minst i amerikansk industri. Og nåværende og tidligere militære sjefer ytret selvsagt ytterligere bekymring. General Thomas White: ”Virelig sikkerhet hviler på utviklingen av total kjernefysisk overlegenhet.” Admiral Lewis Strauss: ”Jeg er ikke sikker på at det er en god ting å redusere den militære spenningen.” Admiral Radford: ”Jeg deler oppfatningen til alle mine tidligere kolleger i å uttrykke bekymring for vår fremtidige sikkerhet.”

Den 19. november 1963 hadde JFK fire dager igjen å leve. Kl. 16.30 møtte han med utenriksminister Dean Rusk og Phillips Talbott. Det var nå bare fire døgn igjen for verdens folk å håpe på fred i vår tid, dette håpet ble knust i løpet av 6 sekunder midt i solskinnet i Dallas. I dag holdes verden i et jerngrep av terror og en fornedrelse av alt menneskelig. Bak flotte ord som demokrati og frihet, skjules fascistiske tendenser og diktatur utført av den sterkeste. JFK hadde ikke mye til overs for kapitalister og store forretningsmenn. Som senator fra Massachusetts hadde han vært motstander av Taft – Hartley loven og han neglisjerte de store industrialistene fra egen stat. Kennedy så ikke på det å gjøre profitt som noe stort kall. Han kom fra en familie som var millionærer og var millionær selv. Men han så ikke opp til suksessrike forretningsmenn som det som var mest å strebe etter. Han var godt kjent med deres makt og innflytelse, men han stolte ikke på dem. Presidenten tok straks til orde for en fornyelse av økonomien, og med tiltak som uroet ikke bare Pentagon, men forretningsmennene og storkapitalistene. Ordene Kennedy brukte var typisk nok en drastisk økning i de offentlige utgifter og pengene skulle gå til ”husbygging, byfornyelse, bygging av nye skoler og medisinsk forskning.” Det lignet mye på Roosevelts ”New Deal” på 1930 – tallet. President Kennedys økonomiske politikk var mest innrettet mor økt velferd, dette var noe som hans motstandere var helt i mot. Barry Goldwater, republikansk presidentkandidat i 1964, sa at velferdspolitikk var fordekt sosialisme og kommunisme. Videre fra samme mann: ”Vår seier over kommunismen er vårt fremste mål. Valget står ikke mellom overgivelse og kjernefysisk krig, men mellom å vinne eller å utkjempe en kjernefysisk krig! Vi må kutte ut alle ekstravagante og dyre innenlandske velferdstiltak og slutte å kaste bort penger på utopiske hjelpeprogram utenlands.” Noe vi kan se som et svar fra Kennedy kan være dette: ”For første gang kan vi kvitte oss med de siste lenker av fattigdom og uvitenhet.” I juni 1962 reiste Kennedy i statsbesøk til Venezuela og Colombia. Der priste han den Mexicanske revolusjon. I et annet besøk i Costa Rica i mars 1963 forsvarte han bøndenes rett til jordreformer og til utdannelse. ”De gamle institusjoner viderefører bare samme privilegiene,” sa han.
Den 13.februar 1961 snakket han til egne industriledere: ”Vi er imot korrupsjon og monopoler og utnytting av mennesket,” sa han. ”Men vi er ikke imot forretninger,” sa han også. Kennedys utsagn vakte liten begeistring. I april 1962 kom det til en clash mellom stålindustrien og JFK. Dette fordi stålmagnatene brått økte prisene kraftig (6 dollar pr. tonn). På en presskonferanse gikk presidenten rett i strupen på magnatene. Presidenten fant prisøkningen helt uakseptabel. Dette ga gjenlyd over hele verden. Til og med ”Pravda” siterte og støttet den amerikanske presidenten. I mai kunne avisen ”US News and World Report” melde at ”det som er skjedd er fryktelig ikke bare for stålfolkene, men for industrien generelt.” 28.mai var det sterkt fall på Wall Street, faktisk det største siden 1929. Utover sommeren fortsatte industriledere og kapitalister å kritisere presidenten. 11.juni talte JFK ved Yale – universitetet: ”Den største fienden til sannheten er ofte ikke løgnen, men myten, den seiglivete og overbevisende, men urealistiske. For ofte holder vi fast ved de gamle klisjeene til de som har gått foran oss. Vi relaterer alle fakta til forutinntatte tolkninger. Vi støtter oss på forutinntatte holdninger i stedet for å ta oss bryderiet med å tenke.” Dette var en vektig tale, ikke bare til titanene i stålindustrien, men all vanetenkning, de var 150 år etter sin egen tid, i følge presidenten. Og i en fjernsynstale 13.august kunne presidenten melde om fremgang i den amerikanske økonomien. La oss nevne at fremgangen fortsatte også i 1963. Samtidig gjorde justisdepartementet tiltak mot triksing i bank- og kredittvesen. Det ble også tatt skritt for å hindre overdreven sammenslåing av selskaper og foretak. Juksing med prisfastsetting ble slått ned på. Regjeringen arbeidet for å styrke fagforeninger. Kennedy så på tiltak for å minske arbeidsledigheten. I januar 1963 kunngjorde Kennedy skattelettelser. Dette forslaget var trolig med å besegle hans skjebne mindre enn et år seinere. I virkeligheten ville Kennedy gjennomgå og reformere hele finanssystemet. Den 20.april 1961, omtrent samtidig med at han får høre om fiaskoen i ”Grisebukta”, sier han i Kongressen: ”Kampen mot fattigdom er ikke over, den er nettopp startet.” Samtidig gjentar han at det finnes urettferdigheter i skattessystemet som favoriserer kapitalistene og de rike. Dette må endres, sier Kennedy. Noen forretningsmenn er mye mindre interessert i tilstanden i amerikansk økonomi enn i størrelsen på egen profitt, heter det i en rapport fra presidenten.
I 2001 ble det erklært krig mot terror av haukene i Washington. Dette er en fiksjon som er oppfunnet for å innskrenke, overvåke befolkningen helt allment. Dernest er det for å holde våpensmiene varme. Land som Afghanistan og Irak ble angrepet og invadert på falske premisser. Barack Obama lovet å endre denne politikken noe han ikke har gjort. Fortsatt er ikke den ulovlige fangeleiren ved Guantanamo på Cuba avviklet. Dernest ble Libya angrepet. Det med å overvåke befolkningen kan komme til nytte når opprør og opptøyer bryter ut. Sjansene for dette øker i takt med den økonomiske krisen. Kunne denne tragiske retningen vært unngått? Meget mulig med JFK ved roret i sine fulle to terminer. Etter John F. stod både Robert og Edward rede til å føre politikken videre. Og disse var ønsket, ikke minst av sovjetiske ledere.

Det er grunn til å frykte at ”Krigen mot terror” kan vare i 30 år. Det som trengs, er en komplett revisjon av dagens politikk. Men det er veldig små utsikter til endringer, ikke før USA innser at det er behov for en ny gjennomtenkning av hele politikken. Det er den samme kabalen som styrer politikken i dag, som de kreftene som myrdet JFK stod for. Og Washington har tentaklene ute til nær sagt alle regimer og regioner i verden. Vi lever i dag under en terror – stat, og dette er altså ikke noen muslimsk stat eller organisasjon. Dette er ledet og styrt av USA. I dag ligger stikkordet i olje, mer nå enn noensinne. Direkte og indirekte kontrollerer USA 80% av verdens oljeressurser. De aggressive handlinger vi har sett i siste 10 – 15 år dreier seg mye om tilgang til og kontroll med energiressurser, først og fremst olje. Vi har hele tiden sett dette, hvor viktig det er for USA og Vesten. Eksempler er kuppet mot Mossadegh i Iran i 1953, Suez – krisen i 1956 og oljekrisa i 1973.
Da JFK inntok Det hvite hus i 1961, gjorde mellom annet det amerikanske fiskalsystemet og andre ting, at oljemagnater som H.L. Hunt i Texas og noen andre, kunne håve inn profitter på noen få år, som det hadde tatt Rockefeller 50 år på å tjene. På det demokratiske konventet i 1960 stemte representantene fra oljestatene under ledelse av Sam Rayburn for Lyndon Johnson. Men JFK vant nominasjonen. Våren 1961 bemerket oljemagnaten Morgan Davis under en privat lunsj: ”Det er umulig å kunne fortsette med denne mannen.” Heller ikke som senator hadde Kennedy vært populær blant oljemagnatene. Og som president bestemte Kennedy seg for å ta hull på verkebyllen. Han følte, slik også Roosevelt hadde gjort, at kontrollen med nasjonaløkonomien ikke skulle fortsette med å ligge i hendene på de få, men skulle utvides til å inkludere millioner av borgere, eller bli tatt over av regjeringen, som i et demokrati skal stå ansvarlig overfor folket. JFK arbeidet både for verdensfred og for en økonomisk ekspansjon. Men han viste at for å nå slike mål måtte det amerikanske oligarkiet undersøkes og deres destruktive handlinger bringes til opphør. Den 16.oktober 1962 innførte han en lov, ”The Kennedy Act”, som grep inn overfor oljeselskapene, og regulerte forhold som gjaldt både profitt og skattelegging. Kennedys tiltak var viktige, men også farlige for han sjøl. De berørte ikke bare selskap med oversjøiske forbindelser, men alle selskap som på en eller annen måte tjente på den priviligerte stilling til oljeindustrien. De stilte spørsmål ved både prinsippene og graden av økonomiske privilegier og den uheldige skjevfordeling i skatt. Hvis Kennedys lovforslag fikk gjennomslag ville det undergrave hele systemet som oljeimperiet var fundert på. JFK gikk inn i 1963, det året som skulle bli hans siste.
Den 21.november 1963, dagen før presidentens besøk, sirkulerte en løpeseddel I Dallas. Der var det bilde av JFK sammen med en tekst hvor det sto: Ettersøkt for forrederi. Samme dag tar JFK ut på sin reise til Texas. Han taler i San Antonio, en romfartsby. Ved siden av romfarten hadde Texas vært en oljestat med mange oljemillionærer. Ved siden av har denne staten mye industri, ikke minst fly- og rustningsindustri. Men det var ikke bare solskinn. Texas lå høyest i USA i antall drap og bevæpnete ran. Samt på andre plass i antall voldtekter. Noen har sagt at Texas var paradiset for mordere, der det til å med ble begått drap for moro skyld. Texas er også staten der man liker å telle penger, men ikke lese, da unntatt søndagsavisene. Dette er staten der oljemillionærene kontrollerer regjering, politikk og det sosiale liv. De har ingen problemer med å få sine folk valgt til sine verv og embeter, for de har full kontroll med radio, TV og aviser.
Oljemilliardæren H.L. Hunt, den rikeste i Texas, hadde en egen vaktstyrke bestående av tidligere FBI – agenter. Han hadde sitt eget etterretningsnettverk. Han understøttet, også økonomisk, de mest innflytelsesrike kongressmenn, også Lyndon B. Johnson. Han understøttet aktivt kommunistjegeren senator Joseph McCarthy. En gang sa Hunt: ”Vi må gjøre som våre generaler sier.” Han støttet den ytterliggående og avskjedigede general Edwin Walker. Den 22.november 1963 kl 12.23 sto H.L. Hunt på sitt kontor høyt over menneskemengdene og betraktet Kennedys kortesje. Kl 12.30 var presidenten skutt. Hunt var da alt ute av sitt kontor, så ble han plassert i en bil og eskortert sammen med 6 sikkerhetsvakter ut av Dallas, han stopper ikke engang i sitt eget hjem. General Walker er alt på et fly på vei til Mexico. På dette skjulestedet møtes Hunt og Walker. Og der blir de værende en måned. H.L. Hunt hadde forbindelser i oljeselskapet Permindex, der også Clay Shaw og Guy Banister hadde tilknytninger. Shaw og Banister ble av Jim Garrison anklaget for delaktighet i drapet på JFK. Videre var det forbindelser til det mer enn berømte selskapet Haliburton. I seinere år finner vi her navn som Dick Cheney, far og sønn Bush samt H.L. Hunts egen sønn m.fl. Her fikk Bush, Cheney og lignende personer både økonomisk støtte og tilgang på hemmelige opplysninger, alt til støtte for deres kampanjer. Det hører med at Haliburton fikk store kontrakter i Irak og i Den persiske golf.
Presidentens egen vaktstyrke er Secret Service. Ved det Hvite hus var det 56 slike agenter. Før drapet på JFK var tre presidenter blitt myrdet. Dette var Lincoln, Garfield og McKinley. Det er vanskelig å beskytte en aktiv president slik JFK var. Men det finnes flere måter å redusere risiko på. Da JFK kom til Dallas i 1963 har noen sagt at Secret Service oppførte seg som speidergutter. Atter andre sier at etter drapet på McKinley i 1901 hadde Secret Service degenerert. Agentene var heller ikke hemmelige (secret). De gikk i spesiell uniform og alle visste hvem de var. Noen fikk stilling i korpset nærmest som en æresbevisning. Noen var aldrende, i 50 – årene, uten den raskhet som krevdes. De var med andre ord inkompetente. Noen har sagt: ”Dealey Plaza i Dallas den 22.november 1963 var omtrent like godt bevoktet som Grand Canyon en vinterdag.” Dealey Plaza var omgitt av 5 høye bygninger og en del åpne plasser. Det var den farligste plassen langs presidentens rute. Man hadde på ingen måte tatt høyde for dette. Vi vet i dag at JFK var planlagt myrdet også i Chicago 2.november og i Florida 18.november. Men ved begge tilfeller ble Secret Service alarmert og foranstaltninger tatt. Attentatmenn observerte presidentens kjørerute i Houston 21.november. I Dallas, som på forhånd var utpekt som et farlig sted, var sikkerheten minimal. Secret Service var helt avhengig av det lokale politi, som dessverre her var mer korrupt enn vanlig. Attentatmennene kjente selvsagt alle svakheter i opplegget. Etter at første skudd var avfyrt på Dealey Plaza tok det agent Clint Hill 7-8 sekunder å komme fra bilen bakenfor og opp i presidentens limousine. Da var presidenten truffet av 3 skudd og allerede død.
Secret Service kunne kritiseres av flere grunner. På grunn av likegyldighet og neglisjering av deres viktigste oppgaver. Likevel var de profesjonelle folk, og de var av de første som forstod at mordet var utført av en godt organisert team av skyttere. Altså at det hele var et komplott. De skrev en rapport til sjefen for Secret Service James Rowley samme kveld. Ti timer etter attentatet visste derfor Rowley at det hadde vært 3 – 4 skyttere. Presidentens bror, justisminister Robert F. Kennedy, forhørte agent Roy Kellerman, og fikk alt samme kveld en rapport fra Rowley som sa at presidenten hadde falt for et større komplott.
Vi kjenner alle til hva som skjedde den 22.november 1963. Kl 12.30 var presidentens kortesje fremme ved Dealey Plaza i Dallas. Denne byen er JFK blitt frarådet å besøke. Når bilene gjør en nær U – sving fra Houston Street og inn på Elm Street blir presidentens bil lagt under ild. Presidenten rammes av tre kuler. En i strupen, en i øvre del av ryggen og det tredje i hodet. Det siste skuddet er dødelig. JFK erklæres død på Parkland hospital kl 13.00.

Vi har foran pekt på årsakene til at JFK ble en skyteskive denne dagen. Vi har snakket om Calvins sønner, hvilke idealer som rår blant de sterke i USA. Hva de ikke tolererer. Vi rettet pekefingeren mot mafia, mot CIA, mot FBI og politiet, Pentagon, mot rike industrimagnater og oljemilliardærer. En annen gruppe var eksilcubanerne i USA. De var involvert.
JFKs legeme ble ikke obdusert i Dallas slik loven foreskriver. Dermed ble viktige medisinske bevis forspilt. Obduksjonen på Bethesda i Washington D.C. var inkompetent. Nye bevis forkludres. Alle forsøk på å komme til bunns i saken blir kvalt i fødselen. Warren – kommisjonen som oppnevnes den 29.november 1963, ender som en avledningsmanøver, samtidig som den innfører slike fantastiske begreper som ”den magiske kulen”. Med i kommisjonen er den avskjedigede direktør i CIA Allen Dulles! Lee Harvey Oswald får all skyld. Det er totalt umulig for Oswald å ha avfyrt tre skudd fra 6.etasje i Texas Skoleboklager i løpet av 6.5 sekunder. Warren – kommisjonen sier at det ble avfyrt tre skudd, alle av Oswald. Kommisjonen sier: Ett skudd treffer Kennedy i nakken, går ut foran i halsen, går deretter gjennom guvernør Conallys bryst, så ut av dette og skader guvernøren både i armen og i foten. Deretter finnes kulen nærmest uskadd på en båre på sykehuset. Et skudd treffer Kennedy i bakhodet og er dødelig. Et skudd bommer. I virkeligheten blir det avfyrt 6 skudd. Det er en kryssild. Et skudd treffer JFK i strupen. Et annet treffer forfra i hodet og er dødelig. Et tredje skudd treffer JFK i øvre del av ryggen. En kule treffer guvernør Conally. To skudd bommer.
Det var skyttere fra Den korsikanske mafiaen (rekruttert fra mafiaen i USA), fra folk med tilknytning til CIA og fra elementer med tilknytning til eksilcubanere.
Den 24.november 1963 myrdes Lee Harvey Oswald. Jack Ruby handlet på oppdrag fra mafiaen. Dermed er en viktig kilde til å oppklare komplottet borte.
I 1979 avla en ny kommisjon nedsatt av Representantenes hus i Kongressen en rapport om drapet. Den kommer frem til at det var to skyttere, altså en konspirasjon. Men kommisjonen slutter opp om ”den magiske kulen”, og at det var Oswald som avfyrte de dødelige kulene. Kommisjonen sier at mafiaen stod bak. Så kommisjonen led av svakheter.
Da JFK var død sporet USAs politikk av. Vi fikk kriger og opprustning som gikk ut av alle proporsjoner. Dette fortsetter i dag og det har gjort USA til den store versting i verdenspolitikken. Sammen med Israel kan vi tilføye.
I 2013 vil vi ha fått 50 års avstand til begivenheten. Da vil vi igjen få øvelser i å forklare at det var Oswald, og bare han. CIA og andre vil sponse nye forfattere for å utgi bøker som sier nettopp dette. Men det vil komme bøker, også her i Norge, som vil fortelle den usminkede sannhet.

La oss avrunde med John F. Kennedys egne ord: ”Vi står overfor, rundt om i hele verden, en monolittisk og samvittighetsløs konspirasjon……….. ”