(12 - 2012) Minneord over Ronald Espedal. Et bilde av en kommunist til etterlevelse.

AV RAGNAR STEINSTAD

Det er viktig å lære av historien, og historien om Ronald Espedal som for kort tid siden gikk ut av tida, 90 år gammel, er en viktig påminnelse om hva 1. mai handler om. Han var en hedersmannbåde som politiker, fagforeningsleder, venn og familiemann.1. mai for ett år siden, på LO i Grenland sin markering på Nordre gravlund der det var tale over motstandsmann Ole Rugstad, ble Ronald trillet dit i rullestol. Han ville hedre mannen som slåss og døde for freden. Der fikk han sine nærmeste til å løfte seg opp så han kunne stå når «Internasjonalen» ble spilt. Slik ville han markere et ønske om rettferdighet, frihet og menneskeverd for arbeidere i hele verden. Ronald trudde på menneskene, ikke guder og skjebne, og ville ikke ha prest i sin egen begravelse.

Hans erfaring var at kirke, prester og den kristne kulturarven ikke hadde støttet arbeidernes kamp. Ronald tenkte på framtiden som et produkt av det vi har bygd opp i fortiden og det vi gjør i nåtiden. Han lærte oss at vi må ta skjebnen i egne hender og kjempe for å komme ut av fattigdommen. For han som kommunist og medlem av NKP, var det ikke bare et akademisk spørsmål hvem vi skulle kjempe mot, hva vi skulle kjempe for og hvordan. Men han var en arbeiderintellektuell som søkte kunnskap om historie og filosofi og som leste skjønnlitteratur.

Og han prøvde sine tanker i diskusjoner og avisinnlegg. Han ville se verden og historia nedenfra, med øynene og erfaringene til arbeidsfolk. Et slikt blikk er en motgift mot å la seg blende av glansen fra gull og glitter fra ny- og gammelrike.

I livets skole lærte han tidlig at de rike var rike fordi de høstet verdien av de fattiges arbeid. Ronald vokste opp i en tid med klassekamp, og med nazistene som den store trusselen mot arbeiderbevegelsen og nasjonen. Han huska Menstadslaget, der politi og militære ble satt inn mot arbeiderne. I krigen mot nazistene der han deltok, så han hvem som kjempa og ofra mest, nasjonalt og internasjonalt. Dette forma den unge arbeidergutten til kommunist, noe som var en hedersbetegnelse for ham, og kommunismen var en filosofi han holdt fast ved livet ut.
Hva var de viktigste verdiene hans?
Det var det store vi,med samhold og solidaritet i arbeiderbevegelsen og mellom vanlige folk. Han hadde den store drømmen om et sosialistisk samfunn, der de som skapte verdiene gjennom sitt felles arbeid, skulle eie sammen. Produksjon av varer og tjenester skulle skje for å dekke vanlige folks behov. Ronald så på arbeiderbevegelsen som en internasjonal bevegelse, han jobba for at arbeidere i alle land skulle forene seg, slik det er formulert i det kommunistiske manifest.

Krigen lærte ham ei lekse om nødvendigheten av frihet innenfor nasjonens grenser, og han var mektig stolt av å kunne si: Jeg har vært med på to store seire når det norske folk sa nei til EU i 1972 og -94.

Ronalds store arv til oss er det han og fagforeningskameratene oppnådde i sin livslange innsats som tillitsvalgte, blant annet på Union, der han styrte den mektige fagforeninga i flere tiår sammen med kameraten Torgeir Seland. Eller i forbundsstyret i Norsk papirindustriarbeiderforbund der han satt i 16 år. Han visste at den kraft som kunne endre samfunnet, var en organisert arbeiderbevegelse med en sterk fagbevegelse som stilte krav, og som var villige til å kjempe for sin rett. Med sterke, kunnskapsrike og ærlige ledere som Ronald, fikk vi en arbeiderklasse med stolthet og styrke. Som gjorde sin plikt og krevde sin rett. Slik var Ronald en av de fremste representantene for de som løfta arbeidsfolk fra trellekår til god levestandard og velferd. Hvis vi ikke tar med oss den lærdommen, er veien tilbake til et privatisert og klassedelt samfunn kort, der vi er uten sikkerhet for arbeidsfolk. Ta en kikk ut i store deler av dagens Europa. Mange vil spørre om ikke kommunismen er død, og det som Ronald kjempet for uaktuelt. Men Ronalds ideer og verdigrunnlag er nødvendig for framtida. Vi vil trenge ledere og tillitsvalg-te som Ronald for å få et solidarisk og godt samfunn og ikke slik det er i dag, da alle blir oppfordret til å tenke på seg sjøl. Mange vil si at det er begått store overgrep i kommunismens navn. Men dette rammer ikke Ronalds livsverk og ideer.

Like lite som vi kan gi alle kristne skylden for det som har skjedd i kristendommens navn, eller tilhengere av det borgelige kapitalistiske system for de kriger, det kolonivelde og den dødelig fattigdom det har ført til. Hjemme hos Ronald ligger ei tykk mappe som et skammens bevis på at Ronald i 30 år ble ulovlig overvåket som statsfiende fordi han var kommunist.I ett av de mange hemmeligstemplede dokumentene står det:

«Han er rolig og behagelig, men kan være hard» og. «Fra pålitelig kilde har en fått opplysninger om at Espedal under forhandlinger med bedriftsledelsen ved Union Bruk ved enkelte anledninger har vist en noe ubehersket opptreden og har hevdet sitt politiske syn på en pågående måte». Slike dokumenter stempla politimestre «Hemmelig». Ronald visste at dette skjedde, og hans respekt for autoriteter var ikke særlig stor. Her har Ap- ledelsen, sammen med en borgerlig maktelite en lite ærerik historie. Når Norsk Papirindustriarbeiderforbund skulle velge ny forbundsleder, blei han spurt om han ville stille opp, men valgkomiteen var tydelig på at han måtte bytte parti. Men han ga klar beskjed om at sjela hans ikke var til salgs. Han blei tilbudt formannsstilling på Union, men sa nei til høyere lønn og bedre arbeid. Han var redd det ville bli oppfatta som svik mot arbeids-kameratene. Norsk Papirindustriarbeiderforbund gjorde vedtak om nasjonalisering av papirindustrien i Norge og slik kjempa Ronald for at samfunnet skulle bli sosialistisk. 1. mai i Skien stopper toget og det blir holdt minnetale ved støtta til AP- stortingsmann, krigshelt og Nato motstander, Sverre Løberg. Ronald samarbeida mye med Sverre Løberg, og da han holdt foredrag om nasjonalisering av treforedlingsindustrien på torget i
Skien, stoppet de fabrikkene på Union, og arbeiderne marsjerte til byen. Han avslutta sitt virke for sine medmennesker med åtte år som leder av eldrerådet i Skien kommune.
Historien om Ronald er historien om et liv i strid for et bedre samfunn for alle. Det er historien om
den styrken det var å ha en drøm om et kommunistisk samfunn der det er likhet i verdighet og økonomiske kår. Ronalds ideer og verdigrunnlag er nødvendig for framtida.