(11 - 2012) Fra 1200-tallet var Finland hovedsakelig under svensk herredømme selv om russere og dansker tidvis prøvde å legge landet under seg.

AV KÅRE WAHL, HAMMERFEST

Men landet har hatt et visst indre selvstyre, bl.a. fikk det en riksdag i 1616 og et universitet i Turku i 1640. Men i 1809, etter Napoleonskrigene, ble Finland lagt under den russiske tsaren som et storfyrstedømme.

De siste 10 årene før den russiske oktoberrevolusjonen i 1917 skjedde det en sterk russifisering i Finland. Men den 6. desember 1917 vedtok riksdagen at Finland skulle bli en selvstendig nasjon. Mens oktoberrevolusjonen utfoldet seg, hvordan forholdt de russiske bolsjevikene seg til det vedtaket?

Jo, Folkekommisærenes råd anerkjente omgående Finnlands uavhengighet, og dette vedtaket ble overrakt den borgerlige statsminister Pehr Svinhufvud i Smolny den 31. desember samme år. Til stede i Smolny var Lenin og Trotsky.
Den 26. desember skrev Stalin i Pravda:

«Folkekommissærenes råd kunne naturligvis ikke ha handlet annerledes. For hvis en nasjon gjennom sine folkevalgte krever anerkjennelse av sin selvstendighet, så må en proletarisk regjering, som handler ut fra prinsippet om å garantere folkenes rett til selvbestemmelse, gi sitt samtykke.

På denne tida var det borgerkrig også i Finland, der hvite sto mot røde, og Svinhufvud og Mannerheim var ledere for de hvite. De utmerket seg med stor brutalitet. Både Lenin og Trotsky kviet seg følgelig for å trykke Svinhufvud i handa.

I 1918 raste borgerkrigen videre i Finland. I tida 27. januar – 15. mai eksisterte det sågar ei rød regjering i det sørlig Finland. Denne regjeringa undertegnet den 1. mars en avtale med bolsjevikregjeringa som ga Finland en korridor (Petsamo) langs norskegrensa til Ishavet. Denne avtalen ble på russisk side undertegnet av Lenin, Trotsky og Stalin.

De røde tapte borgerkrigen. De hadde fått noe hjelp av russiske matroser som hadde desertert fra tsaren. De hvite hadde derimot en egen arme med nesten 2000 jegersoldater og offiserer som var trent opp i Tyskland. I tillegg kom 13000 tyske soldater. Tyskerne tok først Hankö, og deretter Helsinki den 13. april.

Våren og sommeren 1918 ble ei forferdelig tid med hvit terror. 7000 -10000 røde ble vilkårlig henrettet og 10 -13000 svalt i hjel i fangeleirer. Den mest beryktede leiren lå utenfor byen Ekenäs sør-vest i Finland.

I de nærmest følgende årene oppsto i høyreorienterte miljøer tanken om et Stor-Finland, dvs. man ville legge under seg Øst-Karelen, Kolahalvøya og Finnmark. Den tanken ble ikke lagt død før etter Finlands nederlag i den 2. verdenskrig.

Lappobevegelsen oppsto i 1929. Den var reaksjonær og grep til vold mot finske kommunister. I 1930 ble det etter press fra Lappobevegelsen dannet ei konservativ samlingsregjering med - av alle- Svinhufvud som statsminister. Det ble skrevet ut nyvalg, og den nye riksdagen forbød kommunistpartiet. I 1932 ble Lappobeveglsen oppløst etter et mislykket kupp der hæravdelinger marsjerte mot Helsingfors.

Til gjengjeld ble det dannet et nytt parti, Fosterländska folkrørelsen, som bygde på nazistisk ideologi, men det fikk ikke noen stor innflytelse.
Den 24. august 1939 ble Vennskaps- og ikkeangrepspakten mellom nazi-Tyskland og Sovjetunionen underskrevet i Moskva. Den vakte bestyrtelse i den kommunistiske bevegelsen. Hvordan var det mulig?

For her hadde jo Hitler i 1937 stemplet Sovjetunionens ledere som «en bande kriminelle jøde- bolsjeviker» og at «Sovjetunionen var den største fare for menneskehetens kultur og sivilisasjon».

Svaret er selvfølgelig at det hele var et skuespill, fra Sovjets side for å utsette krigen på sitt territorium. Ribbentrop, Tysklands utenriksminister, foreslo at pakten skulle gjelde i 100 år, Stalin 10 «for elles ville folk le av oss». Og da begivenheten skulle fotograferes sa Stalin: «De tomme flaskene må fjernes først for ellers vil folk kunne tro at vi ble fulle først og så underskrev pakten».
Med Finlands nære forhold til Tyskland var det ikke urimelig å anta at Finland kunne bli med i et kommende tysk angrep. Sovjet foreslo at Finland skulle avstå Det karelske nes, (som ikke er noe nes, men en landtunge mellom Finskebukta og Ladogasjøen grensende til Leningrad) i bytte med et dobbelt så stort område lenger nord. Det finske svaret ble nei. Dermed fulgte Vinterkrigen i perioden 30.11.39 - 13.3. 1940. Sovjet tok dermed militært det området de ville forhandle seg til.

Tyskland angrep Sovjetunionen den 22. juni 1941 med 3 millioner mann. Fra Finland angrep 150 000 tyske soldater. Finnene selv hadde mobilisert en halv million mann som var oppsatt med nyinnkjøpt tysk krigsmateriell. Frontavsnitt ble fordelt mellom tyskere og finner. Finnene engasjerte seg igjen for et Stor-Finland, bl. a. tok de øst-Karelen som aldri hadde vært finsk. Men de angrep ikke i retning Leningrad. Mannerheim var igjen øverstkommanderende. Hitler dukket for øvrig opp for å gratulere ham på hans 75-årsdag 4. juni 1942.
Finnene måtte igjen bite i gresset da Tyskland var i ferd med å tape krigen. 4. september 1944 ble en avtale om våpenstillstand undertegnet. 200 000 tyskere forlot Finland over Karasjok og Skibotn. Det karelske neset inklusive Vyborg ble russisk, like ens den finske korridoren langs norskegrensa. Porkala-området på 300 kvadratkilometer sør-vest for Helsingfors ble leid ut som marinebase for Sovjet i 50 år, men i 1956 sa Sovjet opp den avtalen.

Under den kalde krigen prøvde Finland å holde et godt forhold til sin nabo og en slags nøytralitet mellom Nato og Warszawapakten, kalt Pasikivi-Kekkonen-linja. Det ble av Natopressen selvfølgelig utlagt som om Finland var utsatt for et utilbørlig press fra Sovjet. Finlands nøytralitet og Kekkonens plan for en atomvåpenfri sone i Norden er vel eksempler på det. Hvor utilbørlig det var, sett på bakgrunn av forholdet mellom de to land i forrige århundre, det er en annen sak.