SKOLERETT

Tor Einar Bekken:

Da jeg var liten gikk jeg på barneskolen.
På barneskolen hadde vi en rektor som var så gammel
at han ikke var rektor,
men Overlærer.
Overlæreren så vi nesten aldri noe til, han satt stort sett gjemt
bak et digert skrivebord på kontoret sitt,
og han hadde store briller som gjorde at det var vanskelig å se
hvordan øynene hans så ut.
Av og til hørte vi stemmen hans gjennom høyttalere
som hang på veggen ute og på veggen inne
i hvert klasserom.
I det hele tatt var det mye vi ikke visste om Overlæreren,
annet enn at han var en slags skyggeskikkelse som så og hørte det meste,
og at han som oftest hadde gråaktige dresser på seg.

Men en ting visste vi;
det lønte seg ikke å komme til Overlæreren.
Å komme til Overlæreren var noe som skjedde med dem som hadde gjort noe slemt eller gæli,
som for eksempel å tegne på veggene eller bråke i timene eller kaste snøball på rutene
eller ett eller annet annet som ikke passet helt inn
i hverdagen på skolen.
Selv de aller tøffeste gutta gråt sine modige tårer etter å vært på kontoret hans,
med stille små hulk satt de på pultene sine og stirret ned i bordplata, mens små tåredråper
sneik seg ned på bøker eller penal eller hva det nå var som lå framme.

En dag var det min tur,
for jeg hadde mast for mye om å få gå på do i husstelltimen hans, og fikk høre at
friminuttet var tida for dogåing, ikke timene,
men da friminuttet endelig kom måtte jeg ikke på do lenger,
og lot være å gå, noe som ikke gikk upåaktet hen.
Da jeg kom inn igjen ble jeg tatt inn på kontoret,
der Overlæreren satt bak skrivebordet, og bedt om å stå på gulvet foran ham.
Han reiste seg og kom bort til meg, og helt uten forvarsel slo han meg i mellomgulvet
så jeg datt bakover ned på en sofabenk som sto inntil veggen.
Uten å si et ord tvinnet han tinninghåret mitt rundt pekefingeren,
og heiste meg brått opp fra sofabenken så det kjentes som en glødende spiker ble sakte
kjørt gjennom hodet mitt. Plutselig skjønte jeg hvorfor de gråt, alle de som krøyp opp i klasserommene igjen etter å ha vært her nede.
Stillheten var helt ubegripelig.

Da jeg kom hjem kunne ikke de hjemme skjønne hvorfor jeg var så tafatt og rar.
Jeg stirra i veggen mye og ville ikke være sammen med de andre.
Til slutt fikk de mast meg til å fortelle,
og jeg kunne se hvordan faren min ble inderlig og alvorlig og tung,
og jeg skjemtes som en hund uten helt å skjønne hva som var så vanskelig.

De neste skoledagene gikk sakte sin gang, helt til en dag
da jeg fikk beskjed om å komme til Overlæreren på nytt..
Jeg var fra meg av skrekk, for jeg kunne ikke skjønne at jeg hadde
vært med på mer ugagn,
men jeg beit tenna sammen og gikk nedover, til kontoret
som lå innerst, helt i enden.

Inne på kontoret satt faren min, med hatten på.
Han hadde ikke knept opp støvfrakken, og veska som han pleide å ha med på jobben
sto på gulvet ved siden av stolen han satt på.

Nå forteller du meg igjen, sa han, det du fortalte hjemme her om dagen.

Jeg stamma fram, livredd, hvordan Overlæreren slo og lugga, og hvor vondt det gjorde
og hvordan alle gråt og var livredde for å komme til Overlæreren.
Overlæreren reiste seg bak skrivebordet, og bedyret på tro og ære at han aldri ville finne på sånt,
og at han hadde ledet skoler i førti år og....

Faren min hadde ennå ikke tatt av seg hatten eller åpnet støvfrakken eller løfta veska opp fra gulvet,
og nå lente han seg fram, stirra Overlæreren i hvitøyet gjennom brillene hans, og sa rolig:

Sier du at sønnen min juger?

Det ble så stille der inne at ikke engang lyden av ventilasjonsanlegg eller vaktmesterarbeid eller
bilene på gata eller skrivemaskinklapring fra kontordama kunne høres.
Fargene ute gikk sakte over til technicolor-dreamboat-glorete tv-bilder, og sjøl fuglene som bodde i eiketrærne utafor satt som nipsfigurer av glass eller porselen på greinene sine
og sa absolutt ingen ting.

Nå kan du gå tilbake til klassen, sa faren min, ingen plager deg her mer.

Da Overlæreren gikk av med pensjon et par år seinere
sto det mye skriverier i lokalavisene.
Han var tross alt en hedersmann
som hadde stått i jobben
til han var sytti.