Kvelder ved havet
-
Novelleserie av Leif Jonny Mandelid - (Nr 20 - 2010)
Han har sluttet å forbanne det vaklevordne kafebordet på Luigis Taverna. Dette er ikke Aker Brygge. Det er en eldgammel sjørøverbukt fra romertiden. Underlaget er av grov men blankslitt naturstein og Luigi har et assortert utvalg terracottafliser og små bruddstykker av marmor til å legge under bordbeina for å stabilisere det. Han finner et passende stykke marmor og kiler det på plass under det ene bordbeinet. Ølglasset er sikret mot velt. At stolen framdeles vakler når han rører på seg gir en behagelig gyngestolfølelse, så det gir han blaffen i å gjøre noe med. Luigi noterer seg at han har tømt det første glasset med Peroni Nastro Azzuro. Han nikker ja i det Luigi peker spørrende på kjøleskapet med ølflasker bak bardisken. Luigi legger fra seg håndkleet han holder på med og kommer over med en ny. Han fisker fram pakken med Cohiba cigarillos, åpner den og byr Luigi i det han er bortom med ølet. Luigi takker smilende nei, skjenker opp og tar med seg den tomme flasken tilbake. Han tenner en til seg selv, puffer på den og tar en god kald slurk sprudlende av kullsyre, før han vipper stolryggen inn mot murveggen bak seg. Det er få mennesker i havnen i kveld. Turistsesongen er egentlig over, men et eldre tysk par og en liten gjeng høylydte amerikanske backpackere svinger forbi. Luigis er den eneste av de fire, fem tavernaene og pizzeriaene i byen som ennå holder åpent. Den ligger helt nede ved den lille havnen og er åpen året rundt, fordi fiskerne stikker innom ut på kvelden når de har levert fangst og satt opp redskapet sitt for neste morgen. Han trives blant fiskerne, selv om han ikke snakker italiensk og de kun et par ord engelsk. På det få ukene han har vært her har han rukket å bli dus og på fornavn med et par av dem; Giovanni og Marco. Karene brukte kaudervalsk, eller sjømannspråket, for å gjøre seg forstått. Enkelte ord fra engelsk, spansk, tysk og hollandsk supplert med fingerspråk, ansiktsuttrykk og skuldertrekninger. I blant besto kunsten i å supplere ved å svare på egne spørsmål selv, eller be kelneren om papir og blyant for enkle skisser. I tillegg kom gester i form av å by på sigaretter eller en runde øl. Kunsten blotte buken ved å vedstå seg egne feil og begrensninger eller ta oppriktig parti med guttas favorittlag i fotball var en banker. I det hele tatt fikse kunsten med å tenne opp og rekke fram en fredspipe: Peace, man! Han følte seg allerede hjemme her. Han kom av fiskere og sjøfolk selv og innbilte seg at de til syvende og sist hadde en følelse av å ha noe felles. Å vise at en kunne synge sangen og gå gangen. Banneord, grisevitser og kvinners utroskap først. Deretter fotball, motorsykler og annen finkultur. Men det var kanskje bare en blanding av ensomhet og nyskjerrighet reisende imellom. For Giovanni og Marco var han ikke lenger Robert, men Roberto, Il Vikingo.
Det tyske paret kommer tilbake og slår seg ned for øl og en tallerken frityrsteikte sardiner. Han utveksler høflige nikk med dem, men de later til å ha nok med hverandre. Amerikanerne er på vei tilbake igjen fra moloen og haster høylydte videre oppover i byen. Nå med rapping fra en ghettoblaster som henger over skulderen på en av dem. Dovne småbølger skvulper rundt de høye stevnene på små hvit- og blåmalte fiskebåter i havnen. De fleste er nyere båter i glassfiber med en liten motor i. Et par eldre og pietetsfylt holdte trebåter med latinerrigg holdt stand ennå. Han blir aldri mett av å se på dem. Drømmer stadig vekk om å kjøpe en slik, laste den på en tilhenger og kjøre den over alpene hjem til Norge. Hver gang han ser en rimelig velholdt Fiat 500 drømmer han om det samme; kjøre den langs landeveier gjennom alpene og hjem. Alle retromodellene er fake. Men først til våren. Nå vil han bli her vinteren igjennom. Han har bestemt seg. En katt sitter på en steintrapp opp fra den lille slippen midt i havnen. Snuser prøvende på en fersk sardin, som om den ikke kan bestemme seg for å begynne med hodet eller sporen. Med ett gaper den over hodet på den lille fisken og setter tennene i. På under minuttet er sardinen fortært. I den milde høstluften slår en eim av saltvann og lufttørret fiskeslog opp fra den varme steinen kaiene er murt opp av. Fra vinduene i de høye murhusene rundt havnen lyder spede lyder av ivrige kvinnestemmer og brasende steikepanner. En heftig krangel blusser opp og dør hen innimellom. Han vet hva det går i når latinske kvinner skriker – puta! til hverandre. Det finnes ikke noe så allmenmenneskelig som sjalusi. Duften av kokende olivenolje og hvitløk streifer i blaff under neseborene hans. Han krydrer med å puffe på en cigarillo. Skjorter og truser vaier dovent på klessnorene høyt oppe langs fasadene. Han føler seg som en flyktning med en flyktig fred i sinnet. Tyskerne betaler og sier høflig på gjensyn før de også forsvinner oppover i byen. Luigi kommer bortom med øl nummer fire.
-
Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!
Kommentarer
blog comments powered by Disqus