HONDA 350

Freddyen var en biker like fra fødselen av. I hvert fall i ånden. Da vi som smågutter lekte med biler ute i gaten, valgte han bestandig den samme gebrekkelige motorsykkelen framfor jaguarer, stigebiler eller tanks. Ingenting annet var aktuelt for Freddyen. Han utviklet et imponerende reportoir av ulike totaktslyder. Det største stuntet hans ble likevel å framføre en korrekt firetaktslyd da Honda konstruerte sine firtaktsmotorer for motorsykler noen år senere. Før vi begynte på barneskolen kunne han tydelig skille mellom og imitere lyden av både tomgang og aksellerasjon fra en håndfull merker : Tempo, Java, Triumph, Norton, BSA, Puch, Kreidler, Husquerna og Zündapp. Likeledes lyden fra tjue tusen omdreininger i minuttet på samtlige gir på samtlige merker. Han gjorde tidlig et nummer av å dreie samtalene med oss andre inn på motorsykler, slik at det gikk konkurranse i å spørre ham om detaljer ved syklene. Han svarte aldri feil. I tenårene kunne vi stikke innom motorsykkelforhandlerne i byen og hente brosjyrer med modellenes tekniske spesifikasjoner, i håp om å knipe ham i å si feil. Det greide vi aldri. I gutteårene var Freddy den som alltid drev det lengst i å stasje opp apachesykkelen med girstenger, fløyter, flaggstenger, lykter, refleksbrikker, revehaler, flaskestativ, pumpestativ og innholdsrike verktøykasser. Freddyen eksperimenterte dessuten med diverse innretninger for å få til best mulig motorliknende lyd ved å sette ulike typer materiale i friksjon mot spilene på hjulet. Som fjortis skaffet Freddyen seg først en gammel og halvt sønderrustet 50 kubikks Puch. Han prøvde å få start på den i to år, men den startet aldri. Da han fylte seksten fikk han tak i en 100 kubikks Tempo sport. Den var nærmest helt strøken, bortsett fra at motoren manglet. Forrige eier hadde glemt å blande olje i bensinen slik at stempelet brente seg fast. I stedet for å borre den opp igjen, gikk hele Sachsmotoren på dyngen. Freddyen brukte noen år på å forsøke å skaffe ny motor, men uten hell. Det er mangt mer å fortelle om Freddyen. Han klarte seg bra på skolen, men hadde sine særegenheter. Han var den eneste som drakk pils til bløtkaken og satt på toalettskålen når han slo lens. Da vi begynte å gå på diskotek var han den første til å be damer ut til dans, men han fikk aldri danse med samme dame to ganger. Vi andre brukte lang tid på å manne oss opp, men fikk gjerne flere danser med samme dame straks vi var brisne nok til å våge oss frampå. Etter gymnaset datt Freddyen av lasset på en måte. Det hjalp ham ikke at han var glup på skolen. Han endte som ufaglært vaktmesterassistent på en skole. Han forble ungkar selv etter at internett og chattelinjer ble hverdagskost. Han fortalte stadig om Olga fra Russland og Anna fra Polen som hadde vært innom i den lille blokkleiligheten hans med flyktige framtidsvyer, bare for å tørke bort igjen etter få dager. Det hendte at han betalte han returbilletten for dem også. Freddyen fortalte disse historiene uten synlig bekymring, og med uforferdet hunger etter nye eventyr. Han var også den eneste horekunden vi visste om, som vi ikke følte det minste anstrøk av moralsk vemmelse i forhold til. Vi rådet ham til å i hvert fall passe godt på kredittkortet sitt.

Da Freddyen var rundt sytten kom en fetter av ham fra Oslo kom over hit på motorsykkelen sin. Det var en 1973 modell Honda 350 Four. Det var et vidunder av en sykkel, med firesylindret firetaktsmotor og en lyd som fikk Sjostakovitsj sine fioliner til å høres ut som et steinknuseverk! Fetteren lot Freddyen sitte på noen turer rundt i byen. Blant annet flere runder på Ole Bulls plass. Sykkelen hadde en ubeskrivelig nydelig lyd, både på tomgang, akselerasjon og marsjfart. Unnadraget var som på en dame med full tenning! Vi så aldri Freddyen så lykkelig som den gangen, verken før eller seinere. Han snakket med en stolthet og begeistring i stemmen, som om det var han selv som eide sykkelen. I alle år etter dette ga Freddyen uttrykk for glede eller ellevill begeistring ved å utbryte : - Jippi! Honda 350, jippi! I leiligheten hans kom det plakater med diverse modeller av Honda 350 opp på veggene. Bord og bokhyller bugnet av brosjyrer og instruksjonsbøker om nye versjoner av Honda 350. Han fikk tatovert en firesylindret utgave på brystkassen og en tosylindret utgave på ryggen. Garderoben besto mer og mer av plagg med Hondas logo på. Han skaffet seg vinylplater og CDer med lyden av Hondasykler. Slik gikk årene langt inn i voksen alder. Vi andre fikk kjærester, koner, barn, hus og skilsmisser i tur og orden. Men vi glemte aldri å invitere Freddyen med på gutteturer og fester. Damene våre delte seg i to leirer i forhold til ham. Flertallet rynket på nesen når vi nevnte ham, og viste tegn på sjalusi når vi sa vi ville stikke innom Freddyen en tur. Et mindretall oppmuntret oss og sa de syntes det var flott at vi tenkte på en gammel kompis. Karene med damene i den første gruppen ranket betydelig høyere på skilsmissestatistikken etter som årene gikk. Freddyen ble invitert med på fisketurer og fotballkamper på stadion. Innimellom hadde vi guttefester med pils og pizza i Freddyen sin leilighet. Vi andre hadde potetgull og peanøtter til pilsen. Freddy rørte ikke noen av delene, men toppet ofte en god slurk øl med et par munnfuller bløtkake. I etterkant kunne han imponere med et langtrukket og flerrende rap som hørtes ut som det kom like fra tykktarmen. Han hadde ett favorittlag så lenge han levde, og når Leeds skåret under tippekampen, hoppet han rundt på stuegulvet og brølte: -Jippi! Honda 350 – jippi!

Av Leif Jonny Mandelid

FOTO: FLICR: EVIL NICKNAME