Opplysningstid: Montesquieu og maktfordelingsprinsippet

Kultur (Nr 08 - 2007): En framtredende tenker i opplysningstiden var franskmannen Charles Louis Montesquieu (1689-1755). Han er i ettertid mest kjent for sin teori om maktfordelingen i samfunnet, maktfordelingsprinsippet.

Av Kjell Aarsund

Han delte inn statsmakten i tre forskjellige sektorer, den lovgivende (parlamentet), den utøvende (regjeringen), og den dømmende (domstolene). Dette prinsippet er i våre dager dypt forankret i de fleste demokratier, blant annet vårt eget.



Han var forøvrig også av den mening at det fremste særtrekket med det demokratiske systemet måtte være dyden, altså moralske prinsipper hos de styrende. I sin bok, De l`esprit des lois, Om lovene , lanserer han sin teori om at politikken formes av ytre vilkår. I det ligger at topografi og klima i stor grad bidrar til å forme et samfunns politiske institusjoner, sammen med religionen. Disse elementene skaper ifølge Montesquieu en allmenn ånd, som er basis for kulturen.

Men det er først og fremst gjennom maktfordelings prinsippet at Montesquieu har blitt husker av ettertiden. Han var sterk inspirert av det politiske systemet i Storbritannia, hvor han oppholdt seg i to år, og var sterkt påvirket av Locks politiske tenkning.

Montesquieus maktfordelingsprinsipp praktiseres i dag av de fleste deomokratier verden over, ja, det er selve basisen for at man skal kunne ha et domokrati, med andre ord demokratiets alfa og omega, for å bruke språket i demokratiets opprinnelige vugge, Athen.

Hos franske tenkere, som f. eks. Rousseau, fikk begrepet om samfunnsånden en større plass enn begrepet om den personlige friheten. Med å lansere teorien om allmenviljen, beveger Rousseau seg inn i en idealistiske tenkemåte, med kollektivistiske tendenser. Med andre ord bryter han med den empiriske tradisjonen.

I den idealistiske tradisjonen ligger det som tidligere nevnt, som en ytterste konsekvens, en åpning for det autoritære. Rousseau fikk stor innflytelse på den intellektuelle utviklingen i Europa, særlig var hans innflytelse stor i tiden like etter den franske revolusjonen. På den annen side er det fra Russeau vi har fikk viktige demokratiske begreper, som for eksempel folkesuverenitetsprinisippet. Han tenkte seg imidlertid prinsippet som en del av et direkte demokrati i små enheter, som for eksempel den athenske bystaten var.Russeau var derimot skeptisk til større statsdannelser og representativt demokrati.

Russeau var en sammensatt person som førte et noe frynsete privatliv, han var heller ikke fri for dobbeltmoral. Skrev bøker om barneoppdragelse, men satte bort sine egene barn. De fleste av dem døde visstnok i ung alder. Man bør imidlertid ikke gå i den fellen at man derav fordømmer alle hans teorier. Folkesuverenitetsprinsippet er her et godt eksempel: uten folkesuverenitet intet demokrati.

Man må derfor, uansett et eventuelt subjektivt syn på personen Russau, innse den betydningen han fikk for utviklingen av det moderne demokratiet, og delvis også innenfor den moderne pedagogikken. Men at han hadde noen av sjarlatanens trekk kan ikke benektes.

Den amerikanske frihetskrigen i 1776 regnes som det første store gjennombruddet for de borgerlig demokratiske og humanistiske idealene i moderne tid. Dessverre har den på mange måter blitt satt i skyggen av den store franske revolusjonen i 1789.

Det mange imidlertid ikke tenker på i den sammenhengen, er at den nord-amerikanske frihetskrigen var et forbilde, og en inspirasjonskilde for de franske revolusjonære. Ville vi ha fått en revolusjon i Frankrike i 1789, uten den amerikanske “revolusjonen “ i 1776? Den amerikanske frihetskrigen med sine politiskideologiske resultater fikk en vesentlig betydning for utviklingen av det borgerlige demokratiet. Den var på mange måter et direkte resultat av opplysningstiden, men også på samme tid influert av antikkens tanker og ideer. I særlig grad er dette knyttet til revolusjonsledernes begreper om individualrett og folkesuverenitet. Uten antikkens filosofer som Cicero og Seneca, og opplysningsfilosofer som Lock, Voltaire, Russau og Montesqieu, kan man vanskelig forestille seg den amerikanske “revolusjonen“. Den filosofiske basisen var med andre ord europeisk. Den ble imidlertid tilpasset virkeligheten slik den var blant kolonistene i det som den gang var de nordamerikanske koloniene. Slik skulle det bli skapt to borgerlig- demokratiske tradisjoner, en europeisk og en amerikansk.