Hellas: Bystatene Athen og Sparta

Kultur (Nr 44 - 2006) Bystaten var en begrenset territoriell
enhet. Den besto som oftest av byen med det nærmeste
omlandet. Byen sørget for administrasjon,
håndverksproduksjon og handel, mens lansbygda
forsynte byen med de nødvendige matvarene.

Av Kjell Aarsund

De to mest innflytelsesrike bystatene i det klassiske
Hellas, var Athen og Sparta. Mellom de to statene
hersket det en kontinuerlig politiskideologisk konflikt ,
den første vi kjenner til i historien.


Sparta var den ledende doriske staten, og det ble hevdet at denne staten hadde den eldste grunnloven
blant de greske bystatene. Denne påstanden har vi i vår tid ingen muligheter for å kunne verifisere.
Muligheten er til stede for at påstanden var et propagandautspill i striden med Athen.

Sparta var den eneste av de greske bystatene som beholdt monarkiet, men vel og merke hadde ikke
de to kongene noen rell makt i fredstid. I krig derimot hadde de diktatoriske fullmakter, på det
punktet var de likestilte med Athens strateger.

Det var det styrende rådet i samråd med de to kongene som hadde ansvaret for det daglige styret i
den spartanske staten. I tillegg til de to kongene besto rådet av 28 menn over 60 år, som innehadde
sine embeter på livstid. Rådsmedlemmene ble hentet fra Spartas fremste aristokratiske slekter.

Riktignok hadde Sparta i sin konstitusjon nedfelt formell likhet for alle sine borgere, men denne
bestemmelsen hadde ingen rell betydning uten i rent propagandamessig sammenheng. Spartanerne
hadde også en folkeforsamling, men den hadde ingen rell politisk innflytelse. Sparta var med andre
ord en rent aristokratisk stat.

Spartanernes store problem var at da de erobret sitt landområde, Lakedomia, hadde de gjort den
opprinnelige befolkningen (heloter) til slaver. Det var 7 heloter for hver frie spartanske borger.
Spartanerne levde derfor i konstant frykt for opprør fra helotene. Det er i den sammenhengen vi bør
betrakte det spartanske samfunnets strenge, nærmest militaristiske organisering.

Det sier seg selv at en stat av denne typen ikke hadde muligheter for å kunne utvikle demokratiske
trekk. Den spartanske staten kommer faktisk på sentrale områder til å ligne sterkt på det totalitære
elitesamfunnet som Platon skildrer i sitt samfunnsvitenskapelige verk Staten. Eller i alle fall ha
noen iøyefallende likhetstrekk, det Spartas heloter har spilt den samme rollen som arbeiderne i
Platons idealstat, og spartanerne rollen som voktere og filosofer. Også de kollektive trekkene i Sparta
og i Platons stat er iøyefallende.

Striden i den greske verden sto mellom et begrenset folkestyre, Athen, og den aristokratiske staten,
Sparta. Den langvarige konflikten førte til slutt til de to statenes undergang, og i dragsuget fulgte
også de fleste mindre bystatene.

Sentralt i kampen sto spørsmålet om den politiske makten i Grekenland, med kontroll over
landområder og havner. Det tyder på at en samlingsprosess var i sin spede begynnelse. Det var
imidlertid det tilbakeliggende monarkiet Makedonia som med vold klarte å tvinge fram en samling
av de greske bystatene, og inlegge grunnlaget for en ny epoke, hellenismen. Men med hellenismen
stangnerte også den greske verden i sin kulturelle og åndelige utvikling, om ikke generelt så i alle
fall på sentrale områder som for eksempel filosofien.

De fleste av oss forbinder antikken først og fremst med de store framsteg som menneskeheten gjorde
innenfor kulturen og vitenskapen. Det er også her storheten i den klassiske epoken finnes. Fra et
spinkelt grunnlag utviklet de i løpet av århundreder en kunst og et åndsliv som på mange måter ikke
står tilbake for hva vi produserer i vår tid. På en del felter har tenkningen til Sokrates, Platon og
Aristoteles fremdeles relevans. Derfor er også denne epoken så viktig for å kunne forstå vesentlige
trekk i vårt eget samfunn, særlig innenfor politikken og etikken.