Kamerat White Intervju med Simone White

Kultur (Nr 35 - 2006) I 2003 ga hun ut sin
debut- CD, Sincere Recording Co. Presents.
I februar 2007 kommer oppfølgeren, som
har fått tittelen “I am the Man“

Av Willy Similä

Det er mye bra musikk i verden som folk
går glipp av, fordi musikkindustrien er alt
for opptatt av å tjene penger, enn å gi
mennesker en god musikkopplevelse. En
av de alternative artistene er Simone White,
som Friheten er så heldig å ha fått intervjuet.


Friheten: Snart kommer ditt nye album. Hva er forskjellen mellom den og den forrige?
Simone White: Jeg har forandret meg. Ting tar tid og jeg har vokst over de siste tre årene.
På den kommende skiva er det er en ny produsent, nye musikere og en ny meg. Den har ett litt
mer country preg enn den forrige, som var litt jazzete. Jeg har forbedret meg mye og var mye
mer selvsikker denne gangen. Og spille i ett studio med mange flotte musikere kan være
skremmende.

F: Hvor lang tid brukte du på å spille inn CDen?
S.W.: Mitt første album kom ut desember 2003, nesten ett år etter jeg begynte å jobbe i studio.
På den kommende utgivelsen begynte jeg i studio i oktober 2004, sammen med Marky Nevers i
Nashville. Egentlig skulle det bare være meg og en akkustisk gitar. Jeg dro tilbake to ganger
våren 2005, først for og spille inn med andre musikkere og så miksing. På høsten hadde jeg noe
jeg trodde var den ferdige skiva. Men jeg visste at jeg trengte hjelp med å gi den ut. Den første
ga jeg ut selv. Jeg sendte noen CDer rundt omkring. Marky ga noen til folk han kjente. Mark
Ainley fra Honest Jons i England ringte meg i februar 2006. Han likte det han hadde hørt, men
ønsket at jeg skulle spille inn noen sanger til. Jeg dro tilbake til Nashville i juni, der vi gjorde om
noen sanger fra min forrige CD. Og på den tiden hadde jeg allerede skrevet tre nye sanger som vi
også spilte inn.

F: Du har allerede spilt den inn, hvorfor tar det så lang tid før den gis ut?
S.W.: Nå blir den mikset og sånn og så er det CD-cover og trykking osv. Plateselskapet har sin
tidsplan, og man kan ikke gi ut en så liten utgivelse, så nær jula, så jeg må være tålmodig. Etter
jeg gjorde de første innspillingene med Marky i oktober 2004, reiste jeg tilbake til New York
der jeg ringte og spurte ham om når jeg kunne komme tilbake, fordi jeg ville legge på noen
instrumenter. Men det var ikke mulig før februar 2005. Så klart, det tok lengre tid en ventet, men
ellers ville den ikke blitt det den er blitt, og jeg hadde nok ikke fått den avtalen med Honest Jons,
om ting ikke hadde skjedd som de gjorde. Kanskje noe annet hadde skjedd. Uansett lærte jeg
meg å være tålmodig.

F: Skriver du dine egne sanger?
S.W.: Ja, men jeg liker også å synge andre sine sanger. Jeg har to venner som lager sanger, som
heter Frank Bango og Richy Vesecky. Richy skriver tekstene mens Frank lager musikken.
Sangene deres er emosjonelle. Jeg har med tre av deres sanger på den nye skiva. De liker Brill
Building-tiden. Jeg liker også å synge gamle blues sanger fra 1920- og 30-tallet og standard låter
fra 40 og 50-tallet. Jeg ønsker å lage ei skive med jazzstandarer.

F: Hva er ditt favoritttema når du skriver sanger?
S.W.: Jeg vet ikke om jeg har noe tema. Jeg har skrevet en sang om min bestemor som var en
showgirl. Jeg har kjærlighetssanger, men de er tematisk adskilt fra meg. Det er sanger om brutte
løfter og om våre forfedre. En sang er om gå til krig og å gjøre som man blir fortalt. Uansett
foretrekker jeg at de har en mening.

Kamerat
F: I din blogg bruker du ordet Kamerat. Hvorfor?
S.W.: Jeg liker ordet, kamerat. Jeg er anti-kapitalist, men bor i det kapitalistiske systemet. Selv
om du er mot systemet, er man samtidig medskyldig, ved å bo i et land som er avhengig av folks
elendighet. Politisk er USA nå en vits. De siste to valgene ble stjålet. Det er veldig frustrerende.
Jeg prøver å fokusere på hva slags forandring jeg kan gjøre personlig. Det er dyrere, men jeg
kjøper økologisk mat, og er bevisst på hvor maten kommer fra før den havner på matbordet.

Da jeg vokste opp mot slutten av den kalde krigen, dro jeg til Sovjet på en fredsleir, sammen
men andre barn. Jeg møtte folk som gråt da de fikk vite at jeg var fra USA. De tok meg i hånda
og sa; Mir, Mir, Mir. Jeg kom hjem med denne meldingen fra “de onde sovjeterne”, at de mer
enn noe annet bare ville ha fred. Noe jeg fortalte alle jeg møtte, og de sa at jeg kunne reise og
bosette meg i Russland. Det var mye hat på den tiden. Nå forsøker jeg og bare å forstå. Nå er
det ingen andre. Du peker, men det er mot deg selv og tenker, jeg er slik. Om man skal skape
fred i verden, kan man ikke gjøre det ved hat og segresjon, selvsagt. Jeg må minne meg selv på
dette hele tiden.

F: Men tror du det ville vært stor forskjell om Al Gore (2000) eller John Kerry (2004) hadde
vunnet valget? Disse to er jo også tilhengere av kapitalismen.
S.W.: Før valget i 2000, trodde jeg ikke at det var så stor forskjell på de to. Da stemte jeg på
Ralph Nader, selv om jeg visste at han ikke ville vinne. Men jeg stemte etter min egen
samvittighet i stedet for det ene av to onder. Men jeg tror Bush har gjort ting som en fra
demokratene aldri ville gjort. Da Bush vant valget i 2000, tenkte jeg at ting vil nå bli verre og
ved det neste valg ville det komme en venstrevind, eller i det minste en som har sterkere
synpunkter som stiller opp og vinner. Men så kom 11. september og alt gikk til helvete.

Folk ble så redde at de, og heller ikke mediene, turte å opponere mot regjeringen. Under
2004-valget følte jeg at folk hadde begynt å våkne opp. Jeg stemte på Kerry bare for å få Bush
vekk. Det føltes opplagt at folk her kunne ikke være så villedet. Folk her vet at valg kan bli
fikset i andre land kan være fikset, men på en eller annen måte kunne de ikke tro at det kunne
skje her.

F: Du har vært med i noen filmer. Noen da du bodde i London. Hva heter den siste filmen du
var med i?
S.W.: Tilfeldigvis jobbet jeg med to nordmenn for ett par år siden. Jeg var med i filmen “Filter
City” av Knut Åsdam, og en annen nordmann, min venn og tidligere romkamerat, Maria Joint,
hadde meg med i sin kortfilm “Something Found”. Jeg hadde en liten rolle i barnefilmen “How
to Eat Fried Worms”, som nettopp har kommet ut her. Jeg skrev også en sang som en jente
synger i den filmen.