■ Bertolt Brecht, hvis fulle navn var Eugen Berthold Friedrich Brecht, var født 10. februar 1898 og døde 14. august 1956. Han studerte medisin ved universitetet i München, men interessen for diktning og teater gjorde at han aldri ble lege.

Han ble pasifist mens han gikk på skolen, og det utviklet seg til en sterk antimilitarisme etter han tjenestegjorde i et sanitetskorps i 1918. Brecht ble overbevist kommunist som ung, en overbevisning som varte hele livet. I 1924 giftet han seg med Marianne Zoff, et ekteskap som bare skulle vare til 1927. Han inngikk et nytt ekteskap med den østerrikske skuespilleren, og kommunisten, Helene Wiegel i 1928. Hun spilte mange av kvinnerollene i Brechts skuespill.

Avisa Friheten tok for seg nyheten om Brechts bortgang to dager senere. Her heter det blant annet at «I årene etter krigen har han(Brecht, min merknad) ledet sitt gamle teater Am Schiffbauerdamm i Berlin, som han har gjort til kanskje den djervest banebrytende scene i verden i dag.

Det han gjennomlevde i skyttergravene under den første verdenskrigen ble bestemmende for den unge Brechts utvikling. Han ble revolusjonær, deltok i folkeoppstanden hjemme i Augsburg i 1918. De første skuespillene hans var «hardkokte», men samtidig fylt av tro på sosialismen og arbeiderklassen. Det stykket han slo gjennom med, «Trommer i natten», var et antikrigsstykke. Det ble spilt på 120 tyske teatre. Siden ble Brecht medarbeider hos den store regissøren og teaterreformatoren Max Reinhardt ved Deutsches Theater. Samtidig skrev han selv og bearbeidet en rekke skuespill. Senere fikk Erwin Piscator(tysk teaterdirektør og producer, min merknad) mye å si for hans utvikling.

Verdensberømt ble Brecht med sin «Tolvshillingsopera» der han i samarbeid med komponisten Kurt Weill suverent omarbeidet den gamle engelske «Tiggeroperaen» fra det 18. århundre til en genial, sviende satire over det kapitalistiske samfunnet. Ironisk nok ble den mottatt med henrykkelse av det borgerlige publikum.

Som aktiv teatermann ville Brecht også reformere dramaet. Han hevdet at det klassiske «dramatiske» teater ikke svarer til forholdene i vår tid, som han kaller «vitenskapens århundre». Teateret i våre dager har ikke til oppgave å skape illusjon først og fremst, men å få tilskuerne til å ta aktivt standpunkt til det som blir vist på scenen.

Etter 1933 måtte Brecht flykte til utlandet. Han bodde en tid i Danmark, der han blant annet skrev «Den gode mannen fra Sezuan»(egentlig «Det gode mennesket fra Sezuan», min merknad). I London skrev han «Fru Carrars dagbok»(også kjent som «Fru Carrars gevær», min merknad) med emne fra krigen i Spania. Siden kom han til Amerika, men vendte etter krigen tilbake til Øst-Berlin. Han var ikke i tvil om hvor han hørte hjemme.

Brechts produksjon er overveldende rik. Også som teaterleder, regissør og oppdager av unge teaterfolk har han gjort et veldig arbeid. I hans eget teater i Berlin er det vokst opp en hel fylking av iscenesettere og skuespillere som kan føre det beste i Brecht-tradisjonen videre.

Les mer i Friheten!