■ Under andre verdenskrig ble omlag 100.000 sovjetiske krigsfanger sendt til Norge. Ca. 13700 av dem døde på norsk jord. De sovjetiske fangene som døde ble gravlagt både på krigskirkegårder, ordinære kirkegårder og ved militære og sivile anlegg i utmark, myrlendt og utilgjengelige fjellområder. Spesielt i Nordland og Nord-Norge døde veldig mange fanger under slavearbeid for tyskerne. Henrettelser ved skyting og henging, tortur og ekstremt hardt anleggsarbeid med vei og jernbane, «blodveien» over Saltfjellet og bunkersbygging vinterstid kostet mange utsultede, syke og elendig kledde russiske fanger livet.

Bodø krigskirkegård ble siste hvilested for mange av disse fangene. Friheten har nylig velvilligst fått tilsendt flere gamle bilder fra denne krigskirkegården av konservator Oscar Berg ved Nordlandsmuseet. (Bilder som også gjengis i denne artikkelen.) Samme Berg kan dessuten fortelle at det var 1063 fanger som overlevde dette umenneskelige slaveriet og ble sendt hjem til Sovjetunionen fra Bodø etter frigjøringen i 1945.

Men kirkegårdsfreden både i Bodø og mange av de andre store krigsgravplassene her i landet fikk ikke vare lenge. I 1951 besluttet norske myndigheter meget overraskende at alle døde sovjetsoldater skulle flyttes og samles på en felles kirkegård på statens grunn på øya Tjøtta i Helgeland. Dette angivelig for å ha bedre oppsyn med personer fra Sovjetunionen – som ble ansett som potensielle spioner av Norge og USA under den kalde krigen – og som ønsket å besøke gravene. Ca. 6725 døde ble i alt flyttet til Tjøtta i 1951 i regi av Forsvarsdepartementet. I og med at det i år er 65 år siden dette makabre statlige overgrepet skjedde er det betimelig å kaste nytt lys over denne skjendige hendelsen. Overføringen av gravene til Tjøtta var hemmelig og ble først flere tiår senere kjent som «Operasjon Asfalt» angivelig fordi de døde ble fraktet i sekker belagt med asfalt. I første omgang startet man med oppgraving i de tre nordnorske fylkene. Fra leiren på Trondenes ble vel 4000 fanger gravd opp i 1951. Dette til tross for vedtak i Harstad formannskap hvor man gikk i mot oppgravingen. Det var demonstrasjoner på flere kirkegårder da gravergjengen kom til byene. I Nordland Arbeiderblad het det under overskriften, «Gravskjenderne kommer til Tromsø»: «Jevne folk i byen er meget opprørt over niddingsverket».

I forbindelse med gravåpningene ble også flere oppsatte monomenter og minnesmerker fjernet eller ødelagt. På Saltfjellet ble f.eks. minnesmerket over falne krigsfanger sprengt med den begrunnelse at turister skulle slippe å se russiske gravplasser over alt i fylket. I et notat til statsråden 22. oktober het det: «Forsvarsdepartementet har senere innskjerpet at over alt hvor det er teknisk mulig, skal minnesmerker bli stående, likegyldig hvilken forfatning de befinner seg i.» Statsråden bekreftet etter operasjon asfalts avslutning, 8. november, at minnesmerker var ødelagt eller sprengt, bl.a. ved Skafferhullet sør for Kirkenes, på Bodø kirkegård og ved Nabbvollen i Rana.

I en artikkel nylig i Dagbladet fortalte for første gang Tor Steffensen historien om da han deltok i «Operasjon Asfalt» som 21 år gammel sjømann i 1951: De kalte oss likrøvere sier Steffensen. Vi stappet likdeler opp i sekkene og det stakk bein, knokler og ribbein opp overalt. Kroppsdelene tilhørte ofte ikke samme person og det var tilfeldig hva som endte opp i de forskjellige sekkene. Likene var fulle av mark og stanken var helt jævlig sier Tor Steffensen. Han forteller at han var med på å grave opp og frakte lik langs norskekysten under en av Norges mest hemmelige operasjoner. Han opplyser at mange sleit psykisk etter dette arbeidet. Jeg ville aldri sagt ja hvis jeg visste hva arbeidet gikk ut på sier han og ferteller at de fikk fem kroner pr. sekk med lik.

I dokumenter fra Krigsgravtjenestens arkiv framgår det at to navngitte skip i utgangspunktet var utvalgt til dette oppdraget, nemlig D/S Raftsund fra VDS og D/S Tanahorn fra Finnmark Fylkesrederi. Dokumenter viser at mannskapet i starten var tiltenkt en betaling på to kroner pr. sekk, men etter at mannskapet gjorde opprør og nektet å jobbe ble beløpet hevet til fem kroner. Det var mye penger den gang sier Steffensen. «Mannskapet hevdet ellers at de var lurt til å være med på liktransporten» står det i loggen. Skipsloggen til båtene forteller hvor dramatisk likflyttingen var. Her står det at man på tur fra Finnmark måtte sementere hullene ned til lasterommet da man kom til Tromsø for å unngå at liklukten skulle vekke oppsikt i byen. «På grunn av liklukten må en del gatt plomberes med sement» står det i loggen 20. oktober 1951.

Vi skrev aldri destinasjon og posisjon i skipsloggen, noe vi ellers alltid gjorde. I tillegg fikk vi ikke landlov og det var ikke lov til å le eller krangle ombord forteller Steffensen. I krigsgravtjenestens arkiv står også følgende: «Alle som er ombord i skipet, så vel besetning som fremmede, arbeidere og andre, skal opptre rolig og sømmelige, og det må ikke forekomme hendelser av noen art som kan påkalle interesse for publisitet, rykter og snakk (...) skjenning, munnhuggeri, fyll, slagsmål, høyrøstet snakk og latter må ikke forekomme.» Da Steffensen kom fram til Tjøtta ble sjøguttene «desifinerte» i et rensende bad på Sandnessjøen sykehus. Men da de senere på kvelden skulle ut på dans ble de lite populære da de fortalte hvilke skip de hadde mønstret av på. «Der kjæm likrøveran» sa de. Det var ingen damer som ville danse med oss den kvelden forteller Steffensen.

Sent i oktober var det kun ett innlastingssted som gjensto. Det var Mo i Rana, der ca. 90 fangelik lå på kirkegården midt i byen. Her var det store protester hos innbyggerne mot Forsvarsdepartementets planer. NKP, Norges Kommunistiske Parti sto sterkt i Mo i Rana, og fikk ved Stortingsvalget i 1945 hele 31% av stemmene. Den 26. september ble det delt ut et opprop. «Til folket i Mo.» Her het det bl.a.: «... anmoder alle ansvarsbevisste mennesker om å delta i denne protest og på en effektiv måte vise sitt syn på den manglende respekt for gravens ro.» Oppropet viste også til det sterke engasjement sivilbefolkningen hadde hatt for krigsfangene: «De forpinte fangers lidelser av sult og nød rystet dypt byens befolkning og førte til at husmødre tok av sine egne elendige matrasjoner og delte den med disse ulykkelige mennesker, ofte under forhold hvor de tok en stor personlig risiko.»

Den 4. oktober ble saken tatt opp i formannskapet. Der ble det gjort et enstemmig vedtak: «Gravene ligger i innvidd jord og vedlikeholdes ved kommunens tilsyn. Flytting av gravene er av den grunn unødvendig og intet hensyn taler for at flytting foretas. En ber forholdsordre bli gitt rette vedkommende.» Vedtaket ble oversendt til Forsvarsdepartementet. Regjeringen var selvsakt informert om den sterke motstanden i Mo. Den utsatte gravinga og vurderte situasjonen. Så satte de datoen til 2. november. Dette fikk NKPs medlem i formannskapet vite, og umiddelbart tok kommunistene iniativ til aksjon. Et opprop, underskrevet av både kommunister og andre ble delt ut til alle husstander. Tidlig fredag morgen strømmet folk ut fra arbeidsplassene. Fra Jernverket, gruva på Mofjell, havnearbeidere, husmødre og NSB ansatte. Flere hundre mennesker samlet seg etterhvert på kirkegården. De utenbys graverne heiv spadene og stakk av gårde. Det var ikke mulig å få lokale folk til denne jobben, så her stoppet faktisk hele prosjektet opp. Dette ble meddelt Forsvarsdepartementet den 2. november kl. 09.15. Det ble vurdert om man skulle prøve igjen mandag morgen, eller kanskje lørdag morgen. Men det ble klart at den folkelige motstanden var for stor, og Jens Chr. Hauge ga personlig over telefon ordre om at gravinga skulle avlyses. Dermed var kirkegårdslaget over, og det var den eneste gangen statsråd Hauge og Forsvarsdepartementet måtte avvike fra planen. Fangene i Mo fikk ligge i fred. Det er grunn til å anta at de lokale politiske og folkelige protestene var årsak til at det ikke ble noe av den planlagte operasjonen med oppgraving i Sør-Norge året etter.

Fjærningen og vanskjøttelsen av minnesmerkene etter de sovjetiske krigsfangene har bidratt til å fjerne denne delen av historien fra vår nasjonale hukommelse, sier post.doc ved NTNU og forsker ved Falstadsenteret i Trøndelag, Marianne Neerland Soleim. Forholdene med den makabre flyttingen har nok bidratt til at krigsfangenes historie ytterligere ble skjøvet ut i mørket sier hun. Den sovjetiske krigsfangeminnelunden på Tjøtta ble åpnet 8. juli 1953. Men den ble etterhvert meget vanskjøttet og nedgrodd og framsto inntil nylig i en miserabel tilstand. Alle navneskilt fra gravene ble fjernet og lagret på en nærliggende låve. Imidlertid ser det nå heldigvis ut for at den norske stat begynner å bli sitt ansvar mer bevisst og Krigsgravtjenesten har nå lovt å ta et skikkelig løft når det gjelder oppgradering av minnelunden på Tjøtta. Og såpass bør vel Norge gjøre i takknemmelighet til den nasjon og de soldater som befridde vår nordligste landsdel fra tyske okkupanters terror og nazismens åk!
Kilder: Øystein O.Aas./Nordlandsmuseet./Wikipedia