DEN LILLE KVINNEN MED DEN STORE STEMMEN

■ 19. desember 2015 er det hundre år siden Edith Giovanna Gassion, bedre kjent som Edith Piaf ble født. Moren hennes var også artist og arbeidet som sanger på cafeer. Faren var gateakrobat.

Terje Bjørlo

Edith skulle få en spesiell oppvekst. Hun ble overlatt til sin mormor en kort periode da hun var to måneder gammel. Da faren ble innkalt til den franske hæren i 1916, overtok farmoren ansvaret. Farmoren drev et bordell i Normandie. Der ble hun tatt hånd om av kvinnene som jobbet der. Da Edith mistet synet grunnet øyekatarr, samlet kvinnene sammen penger og sendte jenta til et hellig sted. Her ble jenta frisk, noe som ble sett på som et mirakel. Uansett mirakel eller ikke sa Edith Piaf senere, så er jeg evig takknemlig.
Det var sammen med sin far hun opptrådte offentlig for første gang. Tidlig i tenårene forlot hun faren og forsørget seg selv som gatesanger. Hun startet et samarbeid med sin venninne og halvsøster Simone Berteaut, som for øvrig var noen få måneder yngre enn Edith. Hun skulle senere skrive en biografi om sin søster.

17 år gammel fikk Edith sitt eneste barn med Louis Dupont. Datteren Marcelle døde bare to år gammel av hjernehinnebetennelse. På denne tiden ble hun kjent med halliken Albert. Piaf måtte gi en del av inntektene sine til Albert for selv å slippe å prostituere seg. Hun avsluttet forholdet etter en tid.

Da Edith nærmet seg 20 år ble hun oppdaget av nattklubbeieren Louis Leplée mens hun sang på gata. Hun var en tynn liten kvinne, og Leplée ga derfor Edith navnet Piaf(spurvunge). Nattklubbeieren lærte henne det grunnleggende ved å opptre på en scene. Hun debuterte på scenen ikledd en enkel sort kjole. Hun skulle senere alltid opptre i sort. Blant tilhørerne var den kjente skuespilleren Maurice Chevalier, og han uttrykte sin begeistring for Piaf.
Kort tid senere skulle hun gjøre to plateinnspillinger. Den ene ble skrevet av Marguerite Monnot, som også ble Piaf sin favorittkomponist. I begynnelsen av april 1936 ble Leplée myrdet av folk som tidligere hadde hatt koblinger til Edith Piaf. Hun ble mistenkt for medvirkning, men ble sluppet fri. Drapet førte til en svært negativ presseomtale, som truet den videre karrieren til Piaf.
Hun valgte å reise fra Paris, men kom tilbake året etter. Hun ansatte låtskriveren Raymond Asso for å hjelpe seg med et comeback på scenen. Monnot ble trukket inn i samarbeidet, og skrev sanger som beskrev hennes tidligere liv på gata. En birolle i en enakter i 1940 medvirket sterkt til hennes gjennombrudd som artist.

Da Frankrike ble okkupert samme år, opptrådte hun sammen med sangeren Paul Meurisse i områdene i syd som ikke var okkupert. Etter en tid flyttet hun inn i en leilighet i Paris sammen med en gammel venninne. Leiligheten lå over et luksusbordell som var reservert for Gestapo. Hun ble kjent med mange tyske offiserer, og inviterte også offiserer til selskap i leiligheten sin. Jevnlig underholdt hun også for tyske styrker i det okkuperte Frankrike. Edith Piaf fikk sterk kritikk for dette etter krigen. Hun påstod selv at hun hadde jobbet for motstandsbevegelsen uten at dette er bevist. Men det er på det rene at hun bidro til at flere personer, deriblant jøder, unnslapp nazistenes forfølgelse.

I løpet av krigen fikk hun igjen kontakt med foreldrene sine. Hun var glad for kontakten med faren, og støttet han til han døde i 1944. Når det gjaldt moren var kontakten mer sporadisk. Ofte var det bare telefonsamtaler med politiet som fortalte at hun var arrestert for offentlig fyll. Moren døde av en overdose morfin i august 1945.
Bokseren Marcel Cerdan var fransk verdensmester i mellomvekt. Han var Edith Piafs store kjærlighet. Den gifte bokseren døde i en flyulykke da han var på veg for å treffe Piaf. I 1951 ble Piaf hardt skadet i en bilulykke. Hun var også innblandet i to andre bilulykker. For å døyve smertene fikk hun morfin, og ble raskt avhengig. Hun hadde også et stort alkoholforbruk, noe som medførte dårlig helse.

I 1952 giftet hun seg med sangeren Jacques Prills, et ekteskap som holdt i fire år. Seks år senere gifter hun seg med en tidligere frisør, nå artist og skuespiller. Det var den tjue år yngre grekeren Theophanis Lamboukas.
Edith Piaf ga ut mange sanger. De mest kjente sangene er nok «La Vie en Rose», «Les Trois Cloches(sammen med Les Compagnons de la chanson)», «Milord» og ikke minst «Non, je ne regrette rien». Den siste innspillingen hennes var L'Homme de Berlin i 1963.

Piaf døde av leverkreft 10. oktober 1963, nesten 48 år gammel. Begravelsesprosesjonen samlet titusener. Ved seremonien på kirkegården var over etthundretusen mennesker samlet. Dette forteller mye om Piaf sin popularitet.
Drøye femti år etter sin død lever Edith Piaf videre i sine uttrykksfulle sanger. «Madame Piaf er et geni. Det går ikke å imitere henne. Det har aldri vært noen som Edith Piaf. Det kommer aldri mer til å være noen»(Jean Cocteau).