JOSH WHITE OG SANGENS KRAFT

I disse dager skrives det med rette spalter opp og ned om Pete Seeger, som nettopp gikk bort i en alder av 94 år etter en lang og innflytelsesrik karriere.

Tor Einar Bekken
Seeger var ikke bare en artist i mengden, han var et ikon; en bevarer og utvikler av amerikansk visetradisjon, og en aldri hvilende venstreorientert aktivist. Han var aldri uklar i sine standpunkter, og lot seg aldri kjøpe eller dupere. Seeger vil fortsette å være en rettesnor for alle som ønsker å bruke sang og musikk for å nå ut til folket; naturlig, lyttende, engasjerende og uredd; en mann med hjerte for den solidariteten og det samholdet som skal til for å bygge et inkluderende flerkulturelt samfunn.

Pete Seeger ble en del av et venstreorientert kunstnerisk miljø som helt siden før han ble født hadde hatt utspring i amerikansk arbeiderbevegelse. Folkemusikk fra hele verden kom med innvandrerne, og tradisjoner som tidligere hadde hatt liten eller ingen kontakt måtte eksistere side ved side eller i blanding. Sanger om ulike folkeslags hverdagsliv i den nye og gamle verden ble etter hvert amerikansk kulturelt felleseie, og historier, sangtekster og melodier ble endret og tilpasset en ny etnisk virkelighet. Etter hvert ble folk ‘amerikanere’ – i tillegg til å være utvandrede europeere, asiater eller tvangsinnførte afrikanere.

I dette miljøet hadde Seeger mange samtidige kolleger; artister med stor betydning for utviklingen av amerikansk identitet og populærmusikk, så som Harry Belafonte, Paul Robeson, Cisco Houston, Woody Guthrie og Leadbelly, for å nevne en håndfull. En annen av Seegers samtidige ville fylt ett hundre år i februar i år. Hans navn var Josh White, og han var i sin tid den mest berømte afroamerikanske artist i USA, med en vennekrets som inkluderte familien Roosevelt og andre i den øverste maktelite. Til tross for dette ble også Josh Whites karriere ødelagt av McCarthyisme og anti-kommunisme, og han er i dag lite kjent selv om han i sin samtid var en bemerkelsesverdig skikkelse.

Josh White ble født i 1914 i South Carolina, i en stat der rasisme og overgrep mot den svarte befolkningen var innarbeidet i alle samfunnets lag og offentlige institusjoner. Da White var sju år gammel opplevde han at faren hans ble banket helseløs av hvite, etter å ha bedt en hvit pengeinnkrever om å forlate huset deres. Whites far ble så skadet at han tilbrakte resten av livet i en psykiatrisk institusjon, og døde i 1930 uten noensinne å ha kommet seg etter hendelsen. Noen måneder etter at faren ble lagt inn måtte White ut av huset og klare seg selv, og flakket i mange år omkring som ledsager og hjelper for blinde gatesangere i sørstatene. Blinde svarte hadde ingen rettigheter overhodet, og de aller fleste av dem var tiggere. De som var i besittelse av musikalsk talent ble ofte musikanter på gata, eller predikanter – eller en kombinasjon av de to. Få ting appellerte mer til strengt religiøse sørstatsfolk enn blinde, musikalske, gudfryktige tiggere. Almissene satt løsere når Gud var inne i bildet.

Josh White var en begavet unggutt, og hadde snart lært seg å spille gitar, kun ved å observere fingrene til dem han ledet rundt. Allerede som fjortenåring ble White sessiongitarist for Paramount Records i Chicago, som tjente gode penger på svarte artister. Artistene selv tjente ikke fullt så godt, da kontrakter og avtaler ikke nødvendigvis favoriserte musikere som ikke alltid var istand til å lese de papirene de signerte på. White gjorde tidlige innspillinger med Blind Joe Taggart, en forhenværende gatesanger som lurte ham trill rundt helt til selv plateselskapet reagerte, og truet med rettssak mot Taggart dersom han ikke sørget for betaling og royalties til gutten. Symptomatisk nok overførte de ansvaret for dette til Taggart i stedet for å ta det på egen kappe, men for første gang tjente dermed White penger på musikken, og var etter hvert istand til å forsørge sin mor og resten av søsknene som fortsatt bodde i South Carolina. Fra å sove i staller og uthus gikk han til å bli en kjent artist blant svarte amerikanere, og en flittig benyttet musiker på andre artisters plater. Det hører med til historien at Whites mor måtte overtales og trygles om å signere kontrakter på vegne av sin ennå mindreårige sønn, noe hun til slutt godtok mot å bli forsikret om at det ikke var aktuelt å spille inn ‘djevelmusikk’ som blues etc…kun gospel og spirituals med oppbyggelig, religiøst innhold.

Derfor ble Josh White først kjent for alvor som ‘The Singing Christian’, på plateselskapet ARC. Som ledsager for gatemusikanter hadde han imidlertid tilegnet seg et ikke ubetydelig repertoar av blues og andre folkeviser, og disse ble etter hvert innspilt under pseudonymet ‘Pinewood Tom’. På den måten kunne den mindreårige Josh White ha en fot i begge leire, blues så vel som gospel, og bygge opp et publikum på to fronter. Etter hvert skulle han forene de to, og bli et bindeledd.

Midt på 1930-tallet hadde White etablert seg som artist i New York, der han spilte på barer og klubber og i private selskaper. Dette førte til at han ble involvert i en teaterproduksjon av musikalen ‘John Henry’, der Paul Robeson – på den tida en afroamerikansk superstjerne – spilte tittelrollen. White fikk en rolle som en slags gitarspillende forteller på scenen. Musikalen ble ingen stor suksess, men karrieren til White fikk en kraftig vitamininnsprøyting. Han var snart meget ettertraktet; opptrådte i duo med Leadbelly og fikk gode kritikker og omtale for alt han drev med. Han ble den første svarte artist som opptrådte i Det Hvite Hus, han ble den første svarte artist som fikk en millionselgende hit, den første svarte mannlige artist til opptre i tospann med en hvit kvinnelig artist, den første svarte artist til å reise på en landsomfattende soloturne, og den første svarte artist som fikk platene sine spilt på hvite radiostasjoner i sørstatene – det siste ikke uten en god porsjon motstand og opprør i rasedelte stater som Mississippi, Alabama og Georgia. I tillegg har det blitt hevdet at Josh White også var det første store afroamerikanske sex-symbolet; en vakker svart mann, med skummelt drag på damer av alle fargesjatteringer – noe som i høy grad ble ansett som ‘farlig’ i det overveiende puritanske USA på 30-, 40- og 50-tallet.

På denne tida møtte han også førstedame Eleanor Roosevelt, og ble en god venn av presidenten og hans familie. I mange sammenhenger var han en slags uoffisiell vegleder og samtalepartner for Roosevelt i saker som hadde betydning for den svarte befolkninga. I tillegg ble presidenten og kona faddere for White’s sønn, og i 1941 spilte han altså, som første afroamerikanske artist, en konsert i Det Hvite Hus.

I tillegg til blues og gospel, hadde Josh White også et repertoar av sanger der han i sterk grad gikk ut mot sosial urettferdighet og undertrykking. Barndomsopplevelsen med faren satt godt i, og White hadde derfor alltid tatt til seg sanger om arbeidskonflikter, sosialt opprør og småfolks liv og levnet. Disse sangene sang han for et hvilket som helst publikum, uten blygsel, og uten å unnskylde seg. Han var tilknyttet den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen fra tidlig på 1940-tallet, og opptrådte på møter og demonstrasjoner i tillegg til på klubb- og teaterscener. Han deltok også i filmer, og dro i 1950 på turne i Europa med Eleanor Roosevelt. I Stockholm opptrådte han for 50.000 mennesker, og hadde på turen blitt presentert for statsledere fra alle de største europeiske landene. White hadde kommet en lang veg fra den kuede landsbygda i South Carolina.

Mens White var på reise i Europa fikk han plutselig beskjed om at han var svartelistet for ‘kommunistsympatier’. Cafe Society, der White hadde opptrådt regelmessig, ble tvunget til å stenge, da eierne ble stemplet som kommunister. Artister som hadde opptrådt mye på Cafe Society ble automatisk ansett som venstrevridde samfunnsfiender. White var ikke medlem av kommunistpartiet, og han var i tvil om han skulle godta å la seg avhøre av Joseph McCarthy og hans kommisjon for ‘uamerikansk virksomhet’, men etter regelmessige avhør av FBI, og press fra omgivelsene ga han etter. I høringen med McCarthy-kommisjonen forklarte han utførlig hvordan han hadde sett sin egen far bli utsatt for mobbjustis, hvordan han hadde brukt barndommen til å lede blinde og handicappede tiggere på gata, og om hvordan han anså at det var hans rett å synge sanger som sosial urettferdighet, hvis han ønsket det. Han navnga ingen medlemmer av kommunistpartiet, og nektet å innrømme at han hadde gjort noe galt eller ‘uamerikansk’. På forespørsel om han stilte seg bak en rekke utsagn fra Paul Robeson, som hadde vitnet tidligere, og som var kompromissløs i sin kritikk av rasisme og segregering, var White unnvikende, noe som ble brukt mot ham for alt det var verd; av McCarthy-kommisjonen så vel som av krefter på venstresida. I det anti-kommunistiske hysteriet som holdt sin klamme hånd over USA på 50-tallet gikk den amerikanske karrieren til Josh White i oppløsning. Han ble utestengt fra film- og plateinnspillinger, og tvunget til å opptre på mindre scener enn tidligere. Store deler av 1950-tallet tilbrakte han imidlertid i London, der han fortsatt hadde en høy stjerne. Han hadde et eget program på BBC, og gjorde mange innspillinger.

I 1963 ble han til en viss grad politisk og sosialt rehabilitert av president John F Kennedy, og karrieren fikk igjen et oppsving. Han turnerte internasjonalt, og opptrådte for alle slags publikum. Han var med i tv-programmer i USA og Europa, og samarbeidet med gitarprodusenten Ovation om en rekke signaturmodeller. Likevel var han merket av svartelisting, boikott og utestenging, og fikk stadig dårligere helse. Han hadde store smerter i hendene, noe som gjorde det til en påkjenning å spille gitar, og daglig kjederøyking gjennom store deler av livet hadde gjort ham hjertesyk. I 1969 døde han av hjertesvikt på operasjonsbordet, under en hjerteoperasjon.

Josh White etterlater seg en lang rekke betydelige plateinnspillinger, og så godt som alt er tilgjengelig i dag, enten digitalt eller i cd-format. De mange live-innspillingene, og klassikere som f.eks CHAIN GANG SONGS anbefales på det varmeste. White hadde en unik stil, en sofistikert og urban form for blues som like fullt er intenst afroamerikansk, og nettopp derfor universell. Han var en underkjent gitarist, en musiker like hjemme i jazzen som i andre former for amerikansk folkemusikk. I tillegg var han en historieforteller; en verdensartist som ikke glemte hvem han var og hvor han kom fra, og en vegrydder for senere artister som har valgt å holde en sosial profil, og å bruke sangens kraft i folkets tjeneste. I så måte var han Pete Seegers musikalske våpenbror, en kunstner som fulgte Paul Robeson’s credo: ‘En kunstner må velge om han skal kjempe for tyranni eller frihet’. I likhet med Robeson hadde Josh White tatt et valg.