Kunstens politiske sprengkraft

Argumenter, statistikk og logikk er sjelden nok. For virkelig å overbevise må du ha et bilde eller en fortelling som åpner øynene på folk. Dette har Roger Gjerstad forstått.

I Friheten nr. 19 2016 spurte jeg om når det ikoniske bildet av norske jagerfly som slapp 600 bomber over Libya i 2011 kommer? Referansen var selvsagt Per Kleivas berømte ” Tre blad frå imperialismens dagbok I, II og III”, som ble laget i 1971 som en protest mot Vietnamkrigen.Det viser seg at kunstneren Roger Gjerstad har laget et bilde om den norske bombingen av Libya. Det ble stilt ut på USF-Verftet i Bergen i 2015, og på Radøy Kunstsenter samme år. Det er grunn god nok til å se nærmere på et lite utsnitt av Roger Gjerstads kunstproduksjon.

Libya-bildet «588»
Det store bildet (240 cm x 240 cm) er skåret ut med motorsag (!). Tittelen «588» er relatert til antall bomber som norske F-16 fly slapp over Libya.Gjerstad sier selv: «Ja, jeg hadde tittelen 588, men det burde vel heller være ca. 425, eller det antallet bomber som Norge slapp uten noen form for krav til mål. Det ble bare opp til flygerne, og slik bombing i villelse rammet selvsagt unødig sivile mennesker. Slik var det et Nürenberg, direkte bombing av uskyldige sivile, og slik et angrep helt på tvers av folkeretten.»Gjerstad arbeider nå videre med bildet i mindre størrelse, der kapitaleierne og generalen fremstår som tre pikker. Plakat skal det også bli.

En radikal kunstagenda
Roger Gjerstad og Åse Eriksen tok i 2000 initiativ til å etablere Radøy Kunstsenter- RKS. Dette var «et motkulturelt eksperiment som tenderte mot en selvutslettende naivitet» (Gjerstads egne ord), et forsøk på å prøve å gjøre noe på tvers av kapitalens kulturmaskin. Markedsmekanismene, som i høyeste grad også er virksomme på kunstfeltet, medfører en utvelgelse, en sentralisering, og kommersielt salg av samtidskunstnernes arbeider. I følge Roger Gjerstad er dette ødeleggende for mangfoldet og etablerer en konsensus om at kultur er fellesskap og kos. Radøy Kunstsenter opphørte i 2016, men for Roger Gjerstad er kunstens rolle i den politiske kampen slett ikke over. Selv har jeg vært på flere møter der Gjerstad har tatt til orde for at vi må bruke kunsten i politiske aksjoner, for slik å kunne kommunisere til sansene, ikke bare til intellektet. Han har også helt spesifikke tanker om hvordan kunsten skal nå ut til folk, og en radikal idé om å inkludere folk i selve kunstproduksjonen.

På Gjerstads kunstner-cv finner vi en lang rekke verk som relaterer seg til konkrete politiske saker. For å nevne noe:
Han laget plakat til kampen for bevaring av Alta-Kautokeino vassdraget, den ble vist på Høstutstillingen, og et bilde om utbygging av Gaularvassdraget, som ble stilt ut på Vestlandsutstillingen. Han laget plakat til LO-aksjonen «Ja til arbeid», som ble sendt til over 100 fagforeninger. Han laget bilde om Palestinakonflikten, og et stort bilde om Afghanistan, som begge ble vist i Kunstforeningen. Et bilde om oppdelingen av Jugoslavia ble stilt ut på Hordaland Kunstsenter. Han laget bilde om mordet på Olof Palme. Han laget en stor U-båt, for å vise vanviddet som skulle til for å lage en verdenskrig, osv.I en kort artikkel er det bare mulig å velge ut noen få eksempler, her med Roger Gjestads egne kommentarer.

Kunststunt på Torgallmenningen
Et av de mest kraftfulle politiske markeringene i Bergen noensinne skjedde på byens storstue Torgallmenningen. Roger Gjerstad forteller:
«Jeg lagde de store figurene ut fra store finerplater på 2,40 m x 2,40 meter. Ved å snu den ene figuren fikk jeg to figurer på en plate og muligheter for å lage de rimeligst mulig og å lage de så stive at de kunne stå. Slik kunne de brukes ute ved en rekke demonstrasjoner og utenfor Kunstforeningen som del av en kollektiv utstilling.

Vi ble enige om å lage en større visning på Torgallmenningen med musikk og lyder. Det ble til en performance dagen før demonstrasjonen mot den bestialske krigen i Irak, med 10.000 mennesker på Torgallmenningen, med hjelp fra flere gode politiske venner, og i samarbeid med Norsk Folkehjelp.

Ved å brenne en del av figurene, fikk en ikke bare en parallell til vanviddet under nazismen, men også til Hiroshima, og til Vietnamkrigens napalmbombinger og Irakkrigens bruk av brennende fosfor og utarmet uran. Slik var en del av figurene bare sprøe rester og forkullede silhuetter av mennesker og et bilde av krigenes vanvidd.»

Les mer i Friheten.