Imponerende og grundig om den kommunistiske motstandsbevegelsen

Den betydelige og viktige innsatsen som den kommunistledede motstandsbevegelsen stod for under krigen i Norge, har i liten grad fått den plassen i norsk krigshistorie som den fortjener. Boka «Gestapos mest ettersøkte nordmenn» av forsker og sakprosaforfatter Ingeborg Solbrekken er et imponerende og grundig bidrag for å kunne endre på dette. Boka ble gitt ut på Opera Forlag i september.

Kort tid etter det tyske angrepet på Norge i april 1940, startet Peder Furubotn arbeidet med å forberede motstandsarbeidet. Han ivret for en mer aktiv krigspolitikk i Norge. NKP med Peder Furubotn i spissen utgjorde et viktig apparat i kampen mot Nazi-Tyskland i Norge. Ifølge forfatteren kan så mange som 10 000 mennesker ha vært aktivt engasjert i dette arbeidet. Av disse anslås 20 prosent som politisk engasjerte kommunister.

Det er et omfattende arbeid den kommunistledede motstandsbevegelsen utfører. Dette får forfatteren godt fram i sin bok. Forfatteren beskriver inngående arbeidet med å etablere et illegalt avisnettverk som omfattet en rekke aviser, deriblant avisa Friheten, som kunne komme i opplag på opp mot 50 000. Dette var en viktig side av motstandsarbeidet, og som fikk støtte fra regjeringen og Hjemmefronten.

Mange tusen flyktninger ble hjulpet over til Sverige, deriblant flere jøder. Den som kanskje hjalp flest over grensa var skogsarbeider Ole Theodor Burås, som ble skutt og drept 21. april 1944. Han var da sjåfør på en av de to lastebilene med flyktninger som skulle over grensen til Sverige. Alle flyktningene i følget kom seg over grensen. I løpet av to år hadde han hjulpet 2746 flyktninger til tryggheten i Sverige.

Forfatteren tar også for seg sabotasjeaksjoner som Pellegruppa og gruppa til Sunde står bak. Men det var også flere kommunistledede sabotasjegrupper. Bare høsten 1944 stod de fire sabotasjegruppene som lå under NKP for mellom 50 og 60 sabotasjeaksjoner. Flere av aksjonene var direkte spektakulære, og viktige bidrag til å forkorte krigen. Kommunistiske sabotører tok også på seg likvidasjoner bestilt av Hjemmefronten. De tyske okkupantene satte store ressurser inn på å lokalisere Sentralforlegningen, som stadig ble flyttet, for så å kunne slå til mot ledelsen i NKP. Dette målet klarte aldri okkupantene å nå. Peder Furubotn var i Norge under hele krigen, til Gestapos store fortvilelse.

Det ventet en tøff skjebne for mange av de som ble tatt som var en del av den kommunistiske motstandsbevegelsen. En av de som måtte betale en høy pris var den aktive motstandskvinnen Brynhild Strøm, som var sentral i NKPs kurerapparat. Hun ble arrestert av Gestapo på formiddagen 17. mai 1942. På Victoria Terrasse ble hun utsatt for 9-timers sammenhengende vold til hun døde på kvelden. Hun ble regelrett slått i hjel av seks mann. Hva hun røpet før døden inntraff? Ingenting.

Solbrekken beskriver også grundig motsetningene mellom de kommunistledede motstandsorganisasjonene på den ene siden, og regjeringen og Hjemmefronten på den andre siden. Hun viser til at britiske spesialgrupper ønsket å bruke kommunistenes slagkraft, men at dette ble hindret av Arbeiderpartiet. Regjeringen og Hjemmefrontens ledelse ønsket en passiv linje, nærmest en holdningskampanje mot den tyske okkupasjonsmakten. Og hun stiller det betimelige spørsmålet om hvordan hadde det gått om flere land hadde inntatt det samme standpunktet.

En liten ripe i lakken er det når forfatteren skriver (på side 280) at Torolv Solheim i ettertid er mest kjent som medstifter av SV, Sosialistisk Venstreparti. Det er feil. Solheim var en av initiativtagerne til stiftelsen av SF, Sosialistisk Folkeparti, som ble stiftet i 1961. Han var forøvrig partiets leder fra 1969 til 1971.

Det er ingen tvil om at Solbrekken har lagt ned et imponerende arbeid med boka, som er på over 500 sider. Mange hundre kildehenvisninger og en omfattende litteraturliste vitner om det. Dessuten er boka lettlest. Det jeg savner er at hun med fordel kunne ha kommet under huden på noen av aktørene. Når det er sagt, så må jeg trekke frem faksimiler av dikt, skrevet av Armand Stang som satt som fange på Akershus. Her setter han ord på tankene sine. Synd at teksten på to av diktene er så liten at det skaper problemer med lesingen.

Helhetsinntrykket er godt. Det er bare å gratulere Solbrekken med resultatet.