Krigen og kunsten til Ernst Neizvestny

Ernst Iosifovitsj Neizvestny (EN) ble født i 1925 i Sverdlovsk/Jekaterinburg) og døde i New York for et par år siden; 91 år gammel. Den prisbelønte skulptør/maler/grafiker og kunstfilosof etterlater seg ikke bare en enestående kunst i gallerier rundt omkring i verden som i Museum of Modern Art i New York, i Russland, i Vatikanet o.s.v., men EN etterlater seg også en fantastisk soldathistorie. Hør bare!

Marion Berntzen Koksvik

Midt under fedrelandskrigen i 1942, deltar den purunge EN som frivillig i Den røde arme. På slutten av krigen blir han hardt såret og erklært ”klinisk død”. Deretter blir han som fallen soldat tildelt den russiske medaljen ”Den røde Stjerne”. Ikke nok med det! Den stakkars moren får også bekreftet fra offisielt hold at sønnen ikke lenger er blant de levende. Vi vet i ettertid at dette triste dødsbudskapet mottok svært mange russiske soldatmødre!
Fra Antikken kjenner vi den tragiske myten om Evrydike og Orfeus. Orfeus prøver med fløytespill å lokke sin elskede Evrydike ut fra ”Dødsriket”, men klarer det ikke. Men det samme skjer ikke med EN! Han klarer mirakuløst å oppstå fra de døde! Vi kan vel knapt forestille oss hvilket HÅP denne ”solskinnshistorien” ga til andre sørgende soldatmødre?
Hvilke skader har EN fått etter ”klinisk-død-opplevelsen”? Medisinsk ekspertise vil tilsi hjerneskade! Nei! Feil! Han er en ekte russer med jernvilje, som tsar Peter den store. I stedet for å slutte seg til den enorme gruppen av krigsinvalide etter krigen, ”går EN løs på livet” med voldsomme krefter. Han begynner å skape genial kunst: Monumentale installasjoner, malerier, grafikk o.s.v. Titler på bronseverk som: ”Lots hustru”, ”Merkelig fødsel”, ”Selvmord”, ”Født av egg”, ”Hånden fra helvete” o.fl. viser klart inspirasjon fra ”traumet” han opplevde som svært ung under krigen.

Litt om utdannelsen og den såkalte FREDEN: I 1947 studerer EN i Riga ved kunstakademiet; deretter ved Kunstinstituttet i Moskva. I 1954 fordyper han seg i kunstfilosofi ved universitet i Moskva. I 1956 begynner han på et livslangt verk: ”Livets tre”.
Allerede i 1960 årene blir EN berømt som den fremste russiske skulptør blant de unge. Å være skulptør krever stor fysisk styrke, og det er nettopp de utfordrende materialene som bronse og betong, som EN foretrekker når han konsentrer seg om menneskekroppen. Som grafiker skal han senere komme til å illustrere klassiske bokverk av Dante, Dostojevskij og Becket.
Utover i 1950 øker kritikken og protesten mot den russiske Avantgardekunsten fra offisielt hold.(jf. partikongressen i 1956 og 1962).

Det er også viktig å se dette i lys av den nye politiske situasjonen rett etter Stalins død i 1953. Etter dette tidspunktet begynte man også med ”Oppvasken”; dvs. offisielt å ta avstand fra de stalinistiske forbrytelser i tretti årene. De grusomme handlingene til Stalin var jo i ferd med å ødelegge Russlands omdømme i Vesten fullstendig! Det oppsto rykter og ”moter”. Plutselig var det ”moteriktig” i kulturliv og akademiske miljø å sette likhetstegn mellom Hitlers Tyskland og Sovjet-Unionen!
Hvordan klarer EN seg i den politiske turbulensen? På den 22. Partikongressen i 1962 raser Nikita Khrusjtsjov (1894-1971) mot den ”degenererte” kunsten og mot EN. Førstesekretæren er her grov og frekk nok til å sammenlikne abstrakt kunst med rablerier/smørerier av en eselhale. Hva skal man si til slikt vås?

I 1976 forlater EN Russland. Det går et rykte om at mesteparten av verkene hans da er ødelagt. Han bosetter seg i kunstbyen New York. På dette tidspunktet er han blitt 53 år. Men foran ham ligger likevel nesten 40 år med genial skaperskaft. Han vender ikke Russland ryggen og mottar herfra senere utover i 90-årene en rekke høye utmerkelser og medaljer; også fra president Vladimir Putin (f.1952). Da EN fyller 80 år, feirer han dagen i Moskva.
EN viser en imponerende bredde i valg av motiv og dristighet. For å ta en såkalt ”pornotegning”, som viser en morsom karikatur av et samleie. Vi forstår av den ubekvemme samleiestillingen at sex er ikke bare lek, men også arbeid? Morsomt er også verket ”Totem ONAN” (1981-1989).

Den ekspressive og dynamiske kunsten til EN lar seg vanskelig sammenfatte i et kompendium. Møtet med de monumentale installasjoner som ”Lotus blomst”, ”Frihetsgudinner”, ”Mannen gjennom Muren” og ”Sorgens maske” kan nesten bringe en følsom tilskuer ut av likevekten. I enkelte verk er det nesten som om du møter krigen ”ansikt til ansikt”. Det gjelder især det store monumentet ”Sorgens ansikt” som er reist til minne om Stalins ofre i byen Magadan.
EN har åpenbart hentet inspirasjon og impulser fra europeiske kilder: fra Auguste Rodin (1840-1917), Gustav Vigeland (1894-1968), Pablo Picasso (1881-19739), Marc Chagall (1887-1985) m. fl.. Jeg drister å si: Stilt opp mot de eksplosive følelsesutbruddene i de monumentale installasjoner til EN, kan lett andre geniale kunstnere fremstå som ”smågutter”.

Til slutt: Hvordan skal vi forstå skulpturene, spør vi Ernst Neizveisly? Han svarer:” … The sculpture contains within itself a DIALOGUE between spirit and flesh”.
Litteratur: Martin Nags private arkiv.