Friheten arrangerte konserten

Marion Berntzen Koksvik skriver i denne utgaven av Friheten en artikkel om den amerikanske bassangeren, skuespilleren og kommunisten Paul Robeson, som besøkte Norge i 1949. Men hvem stod bak friluftskonserten 4. mai på Youngtorget i Oslo? Jo konserten ble arrangert av avisa Friheten.

Før konserten fant sted hadde Robeson en travel dag bak seg. Han hadde tatt i mot invitasjoner fra arbeidstagerorganisasjonene ved Akers Mekaniske Verksted og Standard Telefon og Kabelfabrikk. I Frihetens utgave 5. mai får begge møtene omtale. Møtet med arbeiderne ved Akers Mekaniske Verksted fant sted ute på Tyveholmsutstikkeren. Her både talte Robeson, snakket med arbeiderne og sang. Deretter var det møte ved Standard Telefon og Kabelfabrikk. Også her kom det folk fra andre arbeidsplasser. Godt over tusen mennesker hadde samlet seg på gressbakken, lyttende til Robeson som sang «Joe Hill, den lette humørfylte «Scandalise my name» og den kjente Mississippi-Old man river». Som på dagens første møte, holdt han også her tale. Og avsluttet på norsk «Fram for freden».

Etter disse to møtene/konsertene ble det arrangert konserter og foredrag i Folkets Hus og i Samfundshuset. Og det er nesten ikke nødvendig å legge til at det var for fulle hus. Hvem var så egentlig Paul Robeson, denne fargede amerikanske sangeren, skuespilleren, menneskerettsforkjemperen, frihetsforkjemperen, fredsforkjemperen og kommunisten som dro tusenvis av folk til arrangementene i Oslo?

Faren til Paul Robeson, William, ble født inn i slaveri, men ble frigitt i tenårene. Paul mistet moren sin i en tragisk husbrann da han var seks år gammel. I 1916 ble han den tredje mørkhudete studenten som ble tatt opp ved Rutgers College. Der utmerket han seg innen amerikansk fotball, baseball, basketball og friidrett. I 1920 begynte han jusstudier ved Columbia universitet i New York. Studiene finansierte han langt på vei som profesjonell fotballspiller. Etter juridisk eksamen og litt advokatpraksis, debuterte han i 1924 som skuespiller. Som keiser Brutus Jones i O`Neills Emperor Jones skapte han teaterhistorie. Denne rollen spilte han også på oppsetninger både i England og i Tyskland. Tittelrollen i Shakespeares Othello spilte han både i USA og i England. Han ble verdensberømt som Joe i filmversjonen av musikalen Show Boat med sangen Old Man River.

I dagboken sin skrev han at han var en del av en større plan. Han mente at Gud beskyttet han, og at han lot Robeson kjempe sine egne slag som han trodde Gud håpet han ville vinne.
Etter en invitasjon fra den sovjetiske regissøren Sergej Eisenstein i desember 1934, dro han sammen med sin kone Essie og den britiske skuespilleren Marie Seton til Sovjetunionen. En kort stopp i Berlin gjorde han kjent med nazismen. Ved ankomsten til Moskva sa han «Her er jeg ikke en neger men et menneske for første gang i mitt liv. Her går jeg med verdiget» (min oversettelse). Dette skulle han gjenta noen år senere i en komitéhøring. Besøket i Sovjetunionen skulle bli det første av flere.

Robeson engasjerte seg i den spanske borgerkrigen på den republikanske siden. I Wales uttrykte han seg slik; «Artisten må velge side. Han må enten velge å sloss for frihet eller for slaveri. Jeg har gjort mitt valg. Jeg hadde intet alternativ» (min oversettelse). Paul Robeson tok også parti for Kina i krigen mot Japan.

Men også på hjemmebane engasjerte Robeson seg i politiske spørsmål. Etter at fire afroamerikanere hadde blitt masselynsjet i juli 1946, møtte Robeson president Truman. Her ble presidenten advart mot at de fargede ville forsvare seg selv om ikke presidenten sørget for å få vedtatt lovgivning som ville føre til at lynsjing ble historie. Presidenten avsluttet møte med å erklære at tiden ikke var inne til å foreslå lovgivning mot lynsjing. Robeson grunnla da en organisasjon som startet en kampanje mot lynsjing.

I 1948 var han en viktig valgkampmedarbeider for Henry Agard Wallace i hans forsøk på å bli amerikansk president. Under valgkampen dro Robeson til sydstatene, noe som måtte anses å være farefullt for en farget kommunist. Wallace var visepresident for demokratene i perioden 1941 til 1945. Han var kjent for sine venstresympatier, og ville føre en helt annen politikk overfor Sovjetunionen enn det som ble amerikansk politikk på slutten av 1940-årene. Dette skulle bli hans bane som demokratisk politiker. Wallace var presidentkandidat for antikrigspartiet Progressive Party, men fikk kun 2,4 prosent av stemmene.

Robeson kom også i søkelyset grunnet sin politiske overbevisning. I en høring svarte han kontant og slagkraftig! “In Russia, I felt for the first time like a full human being,” Robeson told the House Un-American Activities Committee. “No color prejudice like in Mississippi, no color prejudice in Washington. It was the first time I felt like a human being, where I did not feel the pressure of color as I feel in this committee today.”
“Why do you not stay in Russia?” Gordon Scherer, House Un-American Activities Committee member, asked Robeson. “Because my father was a slave, and my people died to build this country, and I’m going to stay here and have a part of it just like you,” Robeson replied to Scherer. “And no fascist-minded people will drive me from it.”

I årene 1950 til 1958 ble han nektet utreisetillatelse fra USA på grunn av uamerikanske meninger. I 1958 bosatte han seg i Storbritannia, men returnerte tilbake til USA I 1963. Verdt å nevne er det også at Robeson i 1953 mottok Stalins fredspris.
Da Robeson besøkte Oslo i mai 1949, var han ikke kjent bare som en fremragende sanger og skuespiller, men også som kommunist, menneskerettsaktivist og fredsaktivist. Fredsarbeidet var viktig for NKP og Friheten i 1949, slik det er i 2018.
Kilder: Damms store leksikon, Friheten, mai 1949, Wikipedia. Faksimiler: Friheten 5. Mai 1949