(18 - 2017) Dukhoborene (åndens stridsmenn) var en religiøs sekt som oppstod i Russland omkring 1750.
Marion Berntzen Koksvik
Gruppen var påvirket av kvekerdommen. Hovedtesen i kvekerdommen er at Gud, som veileder, er til stede i hvert menneske som ET INDRE LYS. Kvekerne anerkjenner ikke andre autoriteter og tar dermed avstand fra offisielle religiøse myndigheter som presteskap, sakramenter, dogmer o.s.v.. I stedet praktiserer de ”stille andakt” i gruppe, som har som mål å komme frem til enighet. Kvekerne er pasifister, nekter å gjøre krigstjeneste og kaller seg VENNENES SAMFUNN.
Tolstoj engasjerte seg i Dukhoborenes sak. I den anledning ble han flere ganger oppsøkt av engelske kvekere. Bakgrunnen for kvekernes besøk hos Tolstoj var blant annet å søke hjelp for sekten til å reise ut av Russland. Dukhoborene var nemlig i perioder utsatt for forfølgelse og forvisning også til jakutisk område. Dukhoborene fikk etter hvert utreise til Canada. Men her kom de også som før i Russland i klammeri med myndighetene på grunn av sin trosbekjennelse. Tolstoj var selv ikke utsatt for forfølgelse, og på dette punktet lar jeg han komme til orde selv…”Det er leit for meg og jeg skjems for å si dette, fordi jeg selv ikke er forfulgt, men jeg frykter ikke forfølgelser”…(Jf. N. Gusevs krønike om Tolstoj, Moskva 1960).
Kvekerne kom også til å kritisere Tolstoj for seksuelle skildringer i forfatterskapet. Imidlertid ga moralfilosofen Tolstoj et krast svar på kritikken og sa han skrev …” for å vise avsky for utukt…”
For mange år siden sendte kvekerne i England ut et småskrift på 75 sider. Skriftet har tittel ”Towards a Quaker View of Sex”. Det er et imponerende og vakkert skrift om seksuelle spørsmål og står i skarp kontrast til Tolstojs holdninger. Fremstillingen er preget av det høye kulturelle nivået, som er karakteristisk for alt som kommer fra kvekernes hender og munner. Småskriftet er ikke minst interessant av den grunn at det anvender et dybdepsykologisk perspektiv på kjærlighetens rolle i seksualitetens tjeneste. Skriftet gir deg ingen enhetsløsning, men mellom linjene kan en følsom leser kanskje finne frem til ”ET INDRE LYS” som veileder i ømfintlige seksuelle spørsmål og la seg overbevise at kjærligheten ikke følger et fastlagt skjema. Eller som kvekerne så klokt skriver: …”Det er en del av kjærlighetens natur, at den tar sine egne uforutsette veier; dette er både dens glans og dens tragedie…”