• Hjem
  • Arkiv
  • Kultur
  • Kvinner, i solidaritet med jøder som sto i fare for å bli deportert
Mimi
Mimi

Berit Rusten desember 2018, faglitterær forfatter, scenekunstner og feministaktivist
Marte Michelet har skrevet en modig bok; «Hva visste hjemmefronten? Holocaust i Norge:Varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet», der hun påstår Hjemmefrontens svik mot jødene under 2.verdenskrig. Det kommer frem at ledelsen i Hjemmefronten ikke anså en redningsaksjon av jøder i forbindelse med deportasjonene som viktig å prioritere. Denne påstanden er løftet frem i TV-debatter og avisspalter og har til dels fått mye motbør. Når Marte Michelet skriver om Hjemmefronten, bruker hun det som en samlebetegnelse på alle organiserte, illegale nettverk under den tyske okkupasjonen. Dette er diskutabelt.


Etter å ha arbeidet med kommunistenes motstandshistorie i Trondheim og Trøndelag (Thingstad/Wærdahlgruppene) siden 2011, har jeg etterhvert skjønt hvor viktig det er å ha et kart, for å orientere meg i fortellingene som dukker opp. Et kart med tydelig opptrukne grenser, som gir uttrykk for motsetningen mellom Ap, regjeringen og de borgerliges linje i motstandsarbeidet på den ene siden og kommunistenes vilje til illegal og aktiv kamp mot okkupasjonsmakten på den andre. Å tegne motstandsarbeidet med en samlebetegnelse, gjør kartet utydelig. Kvinnene og kommunistenes (NKPs) innsats, relatert til jødenes situasjon og mulighet for flukt og berging, får i Marte Michelets bok et slags uorganisert og tilfeldig stempel og blir utydeliggjort.


Sviket, fortielsen og unntaket
Hjemmefronten sviktet jødene eller de prioriterte ikke å hjelpe jødene, skriver Marte Michelet.
Denne mangel på engasjement kommer også til uttrykk i at de illegale avisene ikke skrev om jødeforfølgelsene. Unntaket var Håndslag, som trykket en lang artikkel om jødeforfølgelsene 10. oktober 1942, nevnte massearrestasjonene 7. november 1942 og 21.november ble det i avisa informert om at det ble foretatt forberedelser til at jødiske kvinner og barn skulle samles i gettoer i Norge. Håndslag ble produsert i Stockholm. Redaktøren var kona til Helge Krog på dette tidspunktet, Eli Krog. Helge Krog er kjent for pamfletten 6. kolonne, som han forfattet fra Stockholm. I pamfletten kritiserer han i sterke ordelag den passive motstandslinjen til Hjemmefronten og regjeringen i London. Et annet unntak var Friheten, NKPs illegale hovedavis, som i et nummer skrev om jødeforfølgelsene.


Nansenhjelpen og Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihets rolle ovenfor jødene i mellomkrigstiden
I mellomkrigstida ble jødene ikke anerkjent som politiske flyktninger i Norge, og staten var derfor ikke villig til å ta dem imot.
-Selv om vi nemlig aldrig så gjerne vil søke å hjelpe disse flyktninger, er vi dog oss selv nærmest. Skulde vi forsømme å ta dette i betraktning vilde det alene føre til at de flyktninger som måtte komme hit, og som formentlig alle er jøder, vilde bli uglesett. En slik situasjon er ingen, og aller minst flyktningene selv, tjent med. Vi har heldigvis ingen jødeproblemer å kjempe med her i landet, således som de har i Tyskland og antakeligvis i nær framtid vil få i Østerrike. Vi bør imidlertid stelle oss slik at vi heller ikke får noget jødeproblem.


Dette sitatet er hentet fra et brev fra Centralpasskontoret til Justisdepartementet i oktober 1934. Om jødiske barn står det i samme brev:
-De utgjør det største problemet. Voksne greier seg selv. Eller emigrerer. Men de minste? De vil ligge landet til last, kanskje blir de i Norge for alltid.  
Selv om de norske myndighetene var negativt innstilt til jøder, klarte Nansenhjelpen å redde mange. Nansenhjelpen ble støttet av kvinner som var aktive i Asylrettens venner, der Mimi Sverdrup Lunden var leder, og Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet, med Sigrid Helliesen og Ingebjørg Sletten i spissen. Kvinnene reiste selv til Østerrike og Tjekkoslovakia og hentet jøder og brakte dem trygt til Norge. De skaffet opphold til 200 voksne og 60 barn på flukt fra nazismen. Fra Hitler tok makten til okkupasjonen fikk totalt 400 opphold til Norge.


Nansenhjelpen og det illegale apparatet
Flere av kvinnene i Nansenhjelpen og nettverket rundt ble dratt inn i illegalt arbeid og de fortsatte å hjelpe jødene de hadde fått inn i landet. Forbindelsen til det illegale nettverket var sannsynligvis Ragnar Nordli, som var Nansenshjelpens sekretær da krigen brøt ut og som satt i NKPs illegale ledelse.
Primus motor for å hjelpe jødene via Nansenhjelpen var Tove Filseth, som var ansatt i Nansenhjelpen før krigsutbruddet og som jobbet fulltid i oktober og november 1942 for å få jødene ut av det tyskokkuperte Norge.


Arrestasjon av jødene og de som advarte
Fredag 23. oktober 1942, klokka 21.30, blir polititjenestemenn innkalt. Statspolitisjefen Knut Rød jobber 48 timer i strekk med å forberede aksjonene. Søndag 25. oktober 1942 ble det sendt telegram til alle landets politikammer om at alle jøder, mannlige, over 15 år, skulle arresteres. De skulle bringes til Kirkeveien 23 i Oslo. Mandag 26. oktober. 124 politi og tjenestemenn var klare. Klokka var 5.30. Rundt 260 jøder blir arrestert denne dagen i Oslo og plassert i Berg konsentrasjonsleir.


Men halvparten av mennene i Oslo var ikke arrestert. I følge Marte Michelet var dette fordi oberstløytnant Theodor Steltzer, som var transportoffiser for okkupantmakten, hadde slått alarm og forretningsmannen Wolfgang Geldmacher hadde reagert og tatt kontakt. Nansenhjelpen ved Sigrid Helliesen Lund fikk beskjed. Og Lise Børsum var hentet ut av en handlekø, så hun kunne samle sine kontakter for å sette i gang hjelpetiltak. Sånn ble norske jøder advart. Men det var altså ikke fra Hjemmefrontens folk varslene kom!


Kvinner fester grepet
Noen jøder klarte å flykte, men mange kom ikke videre, da fluktrutene som Hjemmefronten disponerte, ble stengt samme dag som massearrestasjonene ble satt i verk.
Jødene strømmet derfor til sykehus og psykiatriske institusjoner. Det gikk rykter om at der kunne de søke tilflukt. 150 jøder lå i dekning på sykehus i Oslo. På Rikshospitalet. Lovisenberg. Gaustad og Ullevål. Ikke Aker, der samarbeidet den administrerende overlegen med Knut Rød om å peke ut jødiske pasienter.


Tidlig i november 1942 tok den 39 år gamle sykepleiersken Bartholine Eufemia Leganger, med kallenavn Effi, grep. Marte Michelet skriver at hun tror Effi leste den lange artikkelen om jødene i Håndslag eller i det minste kjente hun innholdet. Effi hadde vært med i den spanske borgerkrigen på republikkens side. Hun var også med i et illegalt nettverk i Norsk Sykepleierforbund og kjente folk på mange sykehus. Effi hadde tette forbindelser til den kommunistiske motstandsbevegelsen. Hun hadde på 30-tallet vært leder for Sosialistiske Sykepleierers Forening. Hun ble samboer med Arnulf Øverland i 1934 og de bodde sammen da han skrev «Du må ikke sove», der strofen «Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv», er med. De var gift fra 1940-1945, men dette var et proforma ekteskap.


Banden blir til
Effi etablerte et eget transportopplegg, for å transportere jøder, sammen med Ingebjørg Sletten fra Nansenhjelpen og mange flere, i hovedsak kvinner. De kalt seg Banden. En av dem som var tilknyttet Banden var selv jøde. Sarah Blomberg. Hun hjalp Ingebjørg Sletten å finne navn og adresse på jøder som måtte varsles. Effi hadde dekknavnet «søster Eva» og var tekkelig kledd som en middelaldrende prestefrue. Hun dro rundt på sykehusene og organiserte «sykehusoperasjoner». En av hennes nærmeste medarbeider var studenten Sigrid Frøyland.


Etter at pasientene var kommet til ro om kvelden, trillet Effis lege og sykepleierkontakter fram de jøder som på forhånd var avtalt skulle transporteres. Sengene ble plassert i korridoren og bakdøra var ulåst. Ikledd hvite frakker kom Bandens representanter til sykehuset sent på kvelden, tok flyktningene med seg, kledde av dem pasientklærne og så ble de geleidet ut til en ventende drosje.


Sigrid Frøyland sa i et intervju med Ragnar Ulstein etter krigen at Effi hadde mange kontakter blandt drosjesjåførene, men at vanskene besto i at de måtte smøres ettertrykkelig.


Harald Johansen Sæle, kommunist, som var involvert i Bandens arbeid, måtte flykte i midten av november. Han rapporterte at NKPs apparat hadde 80-100 jøder i dekning og mente at ettersom drosjene kun tok 3-4 personer om gangen, ville dette ta tid å få alle jødene i sikkerhet.


Drosjesjåførene kjørte flyktningene så nær grensa som mulig og så ble de fulgt til fots det siste stykket på ulike skogsruter. Banden hjalp også jødene som lå i skjul hos privatpersoner.


NKPs fluktruter ble brukt
Marte Michelet skriver at det ikke er kartlagt hvilke grenseloser som ble brukt i Bandens arbeid, men at mye tyder på at det i hovedsak var det kommunistiske grenseapparatet som var i sving.
I motsetning til en del andre etablerte eksportsentraler, lukket ikke NKP sitt apparat for jødene. Dette kan ha sammenheng med, slik Marte Michelet skriver, at NKPs eksportsjef var den tyske kommunisten Hans Holm, som var kommet til Norge som flyktning i 1939, gjennom Nansenhjelpen. Hans kone var jøde. Edith Raphael. Hun var involvert i det kommunistiske motstandsapparatet i Oslo. Det var dem Tove Filseth, fra Nansenhjelpen og sentral i Banden, lente seg på da hun jobbet med å få jødene ut. Da hun måtet flykte i midten av november, skriver hun i en rapport at hun hadde mye å gjøre med Hans og Edith og at de var til stor hjelp.


Kvinnene, Effi, Ingebjørg Sletten og Sigrid Helliensen Lund drev fluktarbeidet videre etterat Tove Filseth måtte flykte. De møttes om kvelden i Meltzergt 3. Dette forteller en annen kvinne som også var med i Banden, Sigrid Lilleba Frøyland i 1978. Sigrid navngir flere kvinner, Markje Kullmann, Edith Østlyngen og to menn, Ottar Grønvik og Einar Fosstvedt. Disse var også en del av Banden.

NKP og Moskavs linje
At det var NKPs nettverk som ga fluktmuligheter for jødene, kan også være fordi det var NKPs linje. Fra mitt arbeid med Thingstad/Wærdahlgruppene (det kommunistiske motstandsnettverket i Trondheim/Trøndelag), finnes flere eksempler på hvordan dette nettverket hjalp jøder over til Sverige.


At å hjelpe jødene var NKPs linje, understrekes også i et innlegg historiker Terje Halvorsen skrev i Klassekampen 15.november 2018.

 

Les mer i Friheten

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!

Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lang historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Odd Jarl Gerhardsen Redaktør: Terje Bjørlo Nett: 

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2023 - Republisering