NORD-KOREAS UFORTJENTE RYKTE

Artikkel 2

KOREAKRIGEN
Besøket i «Museet for Seieren i Fedrelandets Befrielseskrig» og minnesmerkene over «Fedrelandets Frigjøringskamp» i Pyongyang ga oss innsyn i Nord-Koreas lange strid for uavhengighet og selvstyre. Snaut ferdig med kampene mot japanerne i den 2. verdenskrig startet stormaktsspillet om Koreahalvøya. Hvem som startet «Korea-krigen» strides av historikere avhengig av hvilke stormakter de er tilknyttet. Nord- koreanernes historiske utgangspunkt for denne krigen har som det meste vært fortidd av Vesten. De opplysninger vi fikk og de utallige militære gjenstander, underjordiske kommando- og geriljasentra, strategiske dokumenter m.m. vi fikk tilgang på ga en overbevisende dokumentasjon over nord-koreanernes besluttsomhet og tapperhet i krig.

Den vestlige versjonen om Koreakrigen er at den begynte den 25. juni 1950 da nord-koreanske tropper angrep sørover. Det hadde lenge vært en krigsliknende tilstand omkring den 38. breddegrad som delte halvøya. Koreas Folkehær fra Nord-Korea rykket etter få dagers kamp inn i byen Seoul i sør hvor de fikk tak i dokumenter i den sør-koreanske hærens hovedkvarter som viste utferdigete planer om å angripe nordover. Denne overraskende utviklingen fikk USA til å kreve at FN måtte gripe inn mot Nord-Korea. FN etablert en kjempehær som besto av 16 land, ledet av USA. Etter 3 måneder klarte FN-hæren å drive Koreas Folkehær tilbake over den 38. breddegrad. Selv i dag påvirker denne krigen, mer enn 60 år seinere, folket veldig sterkt. Den dominerer minner, følelser og mentaliteten til folk både i nord og sør. I Nord-Korea er landskap og museer fylte av minnesmerker og utstillinger.

Krigen er bakgrunnen for å forstå den unike situasjonen som hersker på den koreanske halvøya også i dag. Kim Il Sung hadde bygget opp folkehæren allerede under kampene mot japanerne og framsto som den eneste respekterte og legitime lederen i nord. I sør fikk Syngman Rhee lederrollen og bygde opp en politistat med spionasjeapparat, sensur, og forfølgelser av all opposisjon. Motstandsgruppene som ble dannet under frigjøringskrigen mot Japan utviklet seg til militære enheter i sør. Årene etter 1945 var den sørlige delen av halvøya preget av revolusjonær nasjonalisme og det kom til arbeider- og bondeopprør som endte med 100.000 drepte. I 1949 deserterte flere bataljoner fra den sør-koreanske hæren og besetninger på krigsskip som gikk over til Nord-Korea. Vi fikk vite under besøket at New York Times i artikler i mars 1950 beskrev Sør-Korea som:» dekket av en mørk sky av terror som ikke har sin make i verden.» Korrupsjonen blomstret. Rhee ønsket en krig nordover og med tilslutning fra offiserstaben lot han tropper til stadighet å trenge opp til 5-10 kilometer over den 38. breddegrad. Provokasjonene lyktes. Selv om Kina og Sovjet tidlig ikke støttet noen nordkoreanske angrep vurderte man i Pyongyang at med den revolusjonære situasjonen i sør ville de vinne krigen. Rhee rømte til Japan og lot bødlene i fengslene overta henrettelsen av alle politiske fanger, vel 30.000, da de første kampvognene fra Koreas Folkehær kjørte inn i Seoul.

Et hastemøte i FNs Sikkerhetsråd i juni 1950 kan nesten sees som en generalprøve på det langt seinere møte i rådet i 2003 om de berømte masseødeleggelsesvåpen i Saddam Husseins Irak. Sikkerhetsrådet fikk nemlig opplyst at ti sovjetisk stridsvogner var blitt erobret ved Seoul. Derfor fikk FN mandat til å gå til krig. Vi ble fortalt at det aldri blitt tatt til fange noen sovjetisk soldat i Korea-krigen.

Les mer i Friheten