Få slutt på krig og sanksjoner i Syria

Mellom den 26. og den 31. oktober i år deltok jeg i en vellykket solidaritetsaksjon i Damaskus i Syria, et krigsherja land med mer enn 150 000 døde soldater og millioner av internt og eksternt fordrevne flyktninger.

Ingrid Margareth Schanche

Landet har i tillegg vært utsatt for omfattende sanksjoner fra vesten i helt siden 90-tallet. I 2002 ble landet utpekt av den amerikanske presidenten George W. Buch som et av landene i «the acis of evel»; land han beskyldte for å sponse terrorisme og for å ha masseødeleggelsesvåpen. I dag vet vi at det var terroristene som angrep Syria, og at det var regimeskifte USA var ute etter.

Oppholdet i Damaskus besto i et to dagers møte i den utøvende komiteen og fire dager med besøk hos en rekke statlige og offentlige organisasjoner. Arrangøren var det syriske fredsrådet, The Syrian National Peace Council. Jeg representerte Norge For Fred som er tilslutta Verdens fredsråd, World Peace Council (WPC). 56 delegater som representerte 29 organisasjoner fra 28 land deltok.

På grunn av sanksjonene kunne jeg ikke reise direkte med fly til Damaskus, men måtte kjøres fra Beirut med bil over fjellet. Vi kjørte i en bilkolonne med tre slitne biler, over fjellet og gjennom libanesisk og syrisk passkontroll der vi måtte sjekkes og fylle ut papirer. Sjåførene måtte i tillegg vise våre pass og passersedler ved flere sjekkpunkt. Til tross for krigstilstanden, var det lite våpen å se.

I Damaskus ble kjørt til Sheraton Hotell, der alle representantene bodde. (Hotellet er i syrisk eie, etter en avtale om at det skulle overføres Syria etter 25 år). Masse gammel syrisk kunst der. Ved inngangen hang det syriske flagget og flagget til Bath-partiet, det arabiske sosialistpartiet som finnes i mange land i den arabiske verden.

Vi ble henta hver dag i busser, og ble kjørt mellom de forskjellige møtene vi deltok i. De to første dagene ble det utøvende møtet i WPC holdt på konferansesenter ved Universitet i Damaskus. Forslag til uttalelse ble lagt fram, og til slutt vedtatt, og alle som var til stede under konferansen rapporterte om forholdene i sine hjemland. Framtidige møter og aksjoner ble også diskutert. Sluttuttalelsen ligger på Norge For Fred sin hjemmeside.

På konferanasenteret ble vi varta opp av medlemmer fra National Union of Syrian Students. Studentene fungerte også som tolker. De gav hver og en av oss ei flott mappe med deres logo, og universitetsdirektøren spanderte lunsj på oss i en av restaurantene i byen.

Møtet vakte stor oppmerksomhet. I første pause, allerede, kom flere tv-journalister. Jeg ble intervjua av i alle fall tre av dem, og jeg og den svenske representanten ble invitert til et studio seinere på dagen, først i møte med tolken hos direktøren for tv-stasjonen. Vi forstod at vårt besøk var viktig for dem. Dagen etter så vi deler av intervjuet på en storskjerm i byen, mens vi var på vei fra hotellet til konferansesenteret.

Etter det utøvende møtet i WPC gikk dagene til å besøke forskjellige statlige og ikke-statlige organisasjoner. I selve solidaritetsaksjonen deltok representanter fra WPC og fra Verdensføderasjonen av demokratisk ungdom (WFDY ). Til sammen var vi over 90 personer. I stedet for tre busser var det nå fem som kjørte i kolonne til de forskjellige arrangementene.

Gjennom sentrum hadde vi politieskorte som besto av en eller to sivile politibetjenter på motorsykkel, uten våpen. Oppdraget deres var å sørge for at bussene skulle komme seg frem i den tette trafikken i sentrum av byen. Vi så i det hele tatt nesten ingen våpen i løpet av oppholdet, men mange sjekkpunkter.

Tredje dagen begynte vi med et møte med Hilal Hilal fra ledelsen i Bath-partiet - The Arab Socialist Ba'ath Party/Syria Region - som fikk 65 % av stemmene ved siste parlamentsvalg, og har 30 av 35 ministerposter. Han snakka om imperialisme og terrorisme, pekte ut Palestina, Jemen og Syria som de landene i Midt-Østen som kjempa mot dette. Han så på president Bashar al-Assad som et samlingspunkt i landet, (på lik linje med kong Håkon i Norge under 2, verdenskrig). Han la vekt på den ideologiske siden av krigen, og var veldig glad for at vi var der. Han nevnte også at fremmedkrigerne/leiesoldatene kom fra 86 forskjellige land, de fleste fra Europa.

Vi fortsatte med et møte hos utenriksministeren, som også er minister for syrere som midlertidig er bosatt i utlandet, Walid al-Moallem. Han oppfordrer flyktningene til å komme hjem, og tilbyr amnesti til desertørene fra den Syriske Arabiske Hæren. Ministeren snakka om krigen som har vart i over sju år, ødeleggelsen av infrastruktur i landet, og Syria som en bastion mot vestlig imperialisme fra USA, EU og NATO.

Ministeren snakka om områdene som ennå ikke var frigjort; om Idlib, provinsen der terroristene som ikke vil legge ned våpnene, har fått fritt leide til ettersom områder er blitt frigjort, om områder ved grensa mot Irak og Jordan, der forskjellige militsgrupper har okkupert land og om områdene i nord som er okkupert av kurderne i samarbeid med amerikanerne. Spesielt området rundt Raqqa har vært ekstra utsatt for bombeangrep. Han sa også som alle vi møtte, at fredsprosessen i Syria skulle eies og ledes av syrerne, og ingen andre.

Så var vi i utkanten av Damaskus hvor det ble lagt ned krans på den ukjente soldats grav. Der ble vi hilst velkommen av en ungdomspatrulje med jenter og gutter, trommer og trompeter. Jenter med og uten hijab var med. Under monumentet, et par etasjer, besøkte vi en minnehall med bl.a. store historiske malerier fra kriger tilbake til 600-tallet.

Les mer i Friheten