Bikkjeslagsmål om bein

Vi kommer til å gå en kronglete politisk førjulsvinter i møte. Alt ligger til rette for et bikkjeslagsmål om feite politiske bein - på flere arenaer. For aktørene er det snakk om makt, eller rettere sagt: Hvor ligger det mest politisk profitt; til høyre eller til venstre?
På hovedscenen spiller Kristelig Folkeparti sin dramatiske beretning om sin mulige ferd fra bedehusets åndsfellesskap til noe så materielt som ønsket om å dele taburetter med et parti der egoet er drivkraft. Noen vil, andre rødmer ved tanken og skotter i stedet blygt i retning av Jonas Gahr Støre.

Men uavhengig av hvem som vinner: Dramaet er spennende hvis regien er dyktig, og det er den. En bør dessuten lytte når kristenfolket barker sammen. Da skal det nemlig lite til før det tilkalles overmenneskelig energi, og knapt noen krefter i samfunnsdebatten kan være så brutale som de vi finner i ytterliggående kristelige kretser. Det blir gjerne slik hvis man hevder å ha monopol på sannheten mens alle andre forfekter vranglære, eller det som verre er.

Men høstens drama utspilles ikke bare på KrF’s scene. I partileder Knut Arild Hareides bok  som kom for noen uker siden ble også Arbeiderpartiet vevd inn i dramaet. Her inviteres Ap inn i Hareides varmestue. Om den også omfatter stordelen av KrFs grasrot gjenstår å se.  Man skulle kanskje tro at invitasjonen var fånyttes all den stund Jonas Gahr Støre allerede - iallfall i teorien - har sitt “rød/grønne” regjeringsalternativ klart. Et alternativ som er prøvekjørt, om man likte resultatet eller ikke. Men slik er det ikke. Støre har tidligere avslørt sitt kristelige sinnelag på oppbyggelige møter, og har nok hatt en drøm om å få både Hareide og Gud på sin side.

-----------------
Mens dette spillet pågår sitter Aps partisekretær Kjersti Stenseng forbausende stille. Det er plutselig taust om hennes visjon om et Ap på vei mot venstre for å rette opp skadene etter fjorårets valgkatastrofe. Det har Gahr Støre og Hareide sørget for.
Nok en gang ser vi et eksempel på hvor hurtig politikken endrer kurs når taburetter er kompasset og utspill dikteres av alt annet enn politisk grunnsyn. Derfor er den milde venstrevinden som sveipet over partiet etter det siste møte med velgerne allerede glemt, med mindre partiledelsen plutselig har fått for seg at det er et venstresteg å gå inn i en allianse med Israels venner og hardnakkede motstandere av selvbestemt abort og en liberal ekteskapslov. For DET er grupper som følger med på lasset når Hareide retter blikket mot Støre.

Nå har jeg aldri mistenkt Støre for hverken vilje eller evne til å lede Ap til venstre. Skulle jeg mot formodning ha latt meg friste til å tenke i slike baner satte han ettertrykkelig stopper for øvelsen en vinternatt på Finnmarkskysten for mange år siden. Det var den gang han var veskebærer for Gro, og så det som en av sine oppgaver å fortelle oss pressefolk om hvor “moderne” Ap var blitt. Ja, den tidligere høyremannen ble til og med ansatt som rådgiver på statsministerens kontor uten en gang å være partimedlem, må vite.

Seinere har han bekreftet sitt politiske ståsted: Det betyr ett bein i høyresosialdemokratiet, og det andre trygt plantet i det pene konservative miljøet i Holmenkollåsen.
Det er her han føler seg hjemme. Og det kom tydelig fram da han - nærmest på refleks - parkerte sin egen partisekretærs visjon om en venstrevridning ved å slå fast at partiet ikke hadde noe behov for å endre sin politiske profil.
“Vår politikk står fast”, sa Støre. Seinere har vi sett at det betyr at Ap-lederen ikke har glemt valgkampens flørt med KrF. Han er åpenbart villig til å bytte ut SV som regjeringspartner til fordel for et parti som er like reaksjonært i flere av sine kjernesaker som Frp er i sine. Men her kan han forregne seg. Partisekretær Stenseng som måtte innse at kampanjen for det nye radikale Arbeiderpartiet grunnstøtte før den kom i gang, har mannet seg forsiktig opp og antydet at “vi slett ikke lukker døra for SV”. Så får vi se da om hun også må bite i seg dette utsagnet når Gahr Støre oppdager at hun nok en gang er kommet med ulyd.

Slik skapes grunnlaget for en politisk sunamibølge med kraft til å endevende det politiske landskapet som vi til nå er vant med å ferdes i. KrF er allerede i smeltedigelen. Det gjærer åpenbart i Ap, og nå står SV for tur.
Det siste bekreftet partileder Audun Lysbakken da han ga uttrykk for betydelig misnøye etter at det gikk opp for ham at SV var i ferd med å bli en salderingspost i det nye maktspillet. “Besynderlig” sier SV-lederen som for anledningen mener at hans parti står minst like nært KrF som Ap. Ja kanskje nærmere.  

Men nok en gang blir spørsmålet: Gjør også SV-lederen regning uten vert? Vil det murre i rekkene over slik tale? Eller er det massive fri-abort-partiet modent for å dele Kongens bord med arvefienden fra 70- og 80-tallet?