Det blir lite nytt under solen

KrFs leder Hareide har tatt et «veivalg», som han sier. Veivalg i hva? Ikke ideologisk/politisk, selvfølgelig. Partiet er like borgerlig som før og tilbyr Ap sine tjenester for nettopp å fremme sin egen politikk.
Det må Ap ta med seg i et regjeringssamarbeid. Men uansett synes mange det kan være en befrielse - omtrent daglig - å få slippe å se det tilstivnete, underfundige smilet til Erna Solberg og Ine Søreides gøyale Titten Tei-oppsyn når hun bagatelliserer våre krigsforberedelsene mot Russland.. Begge fasader skjuler nemlig harde kremmersjeler og storhetsideer om Norges betydning i krigsøvelser og opprustning. Som bonus kunne man jo håpe på at Sylvi Listhaug for en tid sendes på den amoralske og fremmedfiendtlige skraphaugen.

I følge Klassekampen den 05. 10. omfavner Rødts Moxnes KrFs posisjonering med tro på at en ny koalisjon kan demme opp mot galeien for velferdsprofittører og skattelette for milliardærene. Vi savnet ord som klassekamp og sosialisme i Trontaledebatten fra et parti som har tatt mål av seg og «avskaffe» kapitalismen i følge prinsipprogrammet. Selv Labour-leder Corbyn fremmer og populariserer begrepet sosialisme i en hver sammenheng i engelsk debatt og det samme gjør den voksende venstresiden i USA. Rødts stortingsrepresentant synes å ha glemt begrepet. For ikke å snakke om SV

Regjeringa Solberg behøver ikke å frykte at en «gul-rød» (oransje) regjering vil klare – ja ikke en gang vil forsøke – å trykke alle usosiale «reformer» fra det blå-brune regimet tilbake i tuben. Kanskje med unntak av en litt strammere privatiseringspolitikk blir en liberal markedspolitikk videreført. Anbudsgalskapen og den maniske vrangforestillingen om at konkurranseutsettingen av offentlige tjenester gir bedre og billigere tjenester vil forblir terapiresistent. KrF vil nok få sine kjepphester på stallen med krav om flere friskoler, mer kontantstøtte og en omkamp om abortloven og reservasjonsretten. Skattepolitikk, fordelingspolitikk, den voksende fattigdommen i befolkningen blir «løst» med besvergelser og løfter. Boligproblemer, innvandringspolitikken som er «streng» men «rettferdig», innsparinger i helsevesenet, i eldreomsorgen og i kriminalomsorgen vil gå sin skeive gang. For all del vil krigspolitikken, kommandert fra USA/NATO, bli ført i samme spor. Her er det intet nytt fra Vestfronten.
Ap går til høyre og svikter på ny arbeiderklassen og flertallet i dette landet til fordel for regjeringstaburetter og Gahr Støres personlige ambisjoner. Vi tror ikke at en regjering med kristendemokratene vil ha noen betydning i norsk politikk. Dersom Ap vil ha regjeringsansvar må de vente til etter valget i 2021 om da folk vi ha dem i posisjon dersom partiet har en arbeiderpolitikk å by oss. En politikk basert på klassekamp, ikke klassesamarbeid med KrF. Ap må satse på alle grupper i arbeiderklassen. Frierier til middelklassens undergraver kampen for det arbeidende folkes interesser.

At det er politisk kraft i arbeiderklassen burde være godt kjent. Det er selve historien om arbeiderklassens store framganger i forrige århundre. Industriarbeidere, småbønder, fiskere og arbeidsløse sluttet opp om partier som sprang ut av deres bevegelser i hele Skandinavia. Siden de var mange, fikk de gjennomslag også i resten av Europa. Likevel kan det virke som om de politiske endringene som finner sted Europa i dag, overrasker elitepolitikere og media. Sverigedemokraternas velgere og politikere har vunnet stort på skatte- og velferds­kuttene til de borgerlige og sosialdemokratiske regjeringene. Løftene til disse «demokratene» om bedre tider for all er selvfølgelig som skrift i sand. Men skuffelsen blant de som trodde på Ap og velferdsstaten har ført dem over til de høyreekstreme og opportunistenes leir. Med KrF blant tafatte Ap-politikere med videre kutt i velferden og krise i asylpolitikken blir det ny vind i seilene for høyreekstreme partier.

I hele Europa er det folk uten arbeid eller som står i ustabile jobber. Det er disse de nordiske velferdsstatene en gang lovte et anstendig arbeidsliv, gode sykeordninger og en trygg pensjon. Det de har fått i stedet, er dårlige råd og må høre offentlig jammer om at de bare er en byrde for velferden. Den danske forfatteren Lars Olsen skriver i sin siste bok «Det forsvunde folk» om den samme sosiale klassen. Hans påstand er at vanlige arbeidsfolk har forsvunnet fra det felles bildet folk har av det danske samfunn, selv om de er mange nok. Samtidig har høyt utdannede tatt over stadig større deler av samfunnsstyringen. Nå viser han hvordan utbredt politisk mistillit får feste i høyreekstreme partier fra «det forsvunde folk» når livsvilkårene forverres.

I Trontaledebatten den 3. oktober sa Gahr Støre at KrFs hopp mot venstre var et «verdivalg» og at verdier var Aps ideologiske og politiske grunnfjell. «Vi skal ha et anstendig demokrati.» ble det ytret. Slik gjør han klassespørsmål om til et moralsk valg. Vi spør: Folket som bygde hans egen bevegelse; var de ikke klokere eller mer moralske før? Eller kan det tenkes at det er partiene som har forandret seg til det ugjenkjennelige i sin iver etter å modernisere og effektivisere velferds­staten? Utfordringen i skandinavisk politikk framover blir uansett å bygge opp solidariske politiske alternativ for denne klassen. En start kan være å rekruttere politikere hos «det forsvunde folk». De er mange nok til velte om på politikken, har historien vist. Vi slår allerede fast at det blir lite nytt under solen med et svekket sosialdemokrati og et splittet KrF.