Lev Davidovitsj Trotskij født, 7. november i 1879, var en intellektuell bondesønn fra Ukraina og jøde av herkomst.

Marion Berntzen Koksvik
Å lese om Trotskijs liv er som å være med ham på en dramatisk reise i epokegjørende historiske hendelser som Den sosialdemokratiske partikongressen i London/Brussel i 1903, oppstanden i St. Petersburg i 1905,
konferansen i Zimmerwald i 1915, Den russiske revolusjonen
7. november i 1917, Brest-Litovsk- konferansen i 1918, maktkampen etter Lenins død i 1924, Moskva-prosessene til Josef Stalin (1879-1953) i trettiårene o.s.v. o.s.v.
Fremdeles i dag er det vanskelig å diskutere Trotskij objektivt uten å havne i sterk emosjonell modus som HYSTERIET. Dette hysteriet står dessverre ofte i veien for en samfunnsvitenskapelig analyse av hans fascinerende bidrag til verdenshistorien som russisk revolusjonshelt, opposisjonspolitiker og marxistisk teoretiker. Hysteri har jo som kjent en sentral plass som kardinallidelse hos Sigmund Freud (1856-1939).
Litt om bakgrunnen:
Bondegutten Trotskij gikk på gymnaset i Odessa. Imidlertid ble han kort etter eksamen anklaget for politisk virksomhet, arrestert og sendt til Sibir. Dette skulle ikke bli den eneste gangen han ble arrestert og forvist; noe som også skjedde i Norge senere i 1936. Men i Sibir ble ikke den purunge Trotskij lenge. I 1902 klarte han å komme til London med falskt pass og å slutte seg til den revolusjonære gruppen rundt Vladimir Lenin (1870-1924).
På partikongressen i London/Bryssel i 1903 oppsto det et ulykksalig brudd mellom det ”harde” flertallet, bolsjevikerne og det ”veike” mindretallet; de såkalte mensjeviker. Hva besto uenigheten i? Jo! Lenin ønsket strenge opptaksregler og et kaderparti med yrkesrevolusjonære. Trotskij helte mer mot standpunktet til mensjevikene, som ønsket en mer liberal modell; dvs. et bredt masseparti etter vestlig og især tysk mønster.
Vi innser jo at disse to modeller lar seg ikke forene! Og man har hva man kaller i psykiatrien ”en dobbel-bind”-situasjon. Altså fastlåst! Uløselig! Et hyppig fenomen i politiske fora!
Først fjorten år senere, i august 1917, slutter Trotskij seg til bolsjevikene. Han blir nå den viktigste leder nest etter Lenin og fører direkte oppsyn med gjennomføringen av ”bolsjevikkuppet” den 7. november. Helt frem til 1925 fikk den talentfulle revolusjonshelten Trotskij vise store organisatoriske evner og handlekraft på mange felt; også som folkekommissær i utenrikssaker. Russerne kan også takke Trotskij fra denne tiden for organiseringen og oppbygningen av Den røde hær!
Etter Lenins død i 1924 begynte ”makthysteriet” om hvem som skulle bli hans etterfølger. Lenin var en stor psykolog. Før sin død hadde han skrevet et politisk testamente og advarte mot å gi uinnskrenket makt til en ”grov” mann som Josef Stalin (1879-1953). Mye peker i retning av at Lenin ønsket Trotskij som sin etterfølger.
Intriger og konspirasjoner mellom politiske motstandere førte imidlertid til at nettopp Josef Stalin gradvis, fikk ”et jerngrep om makten” med ulykkelige følger! Trotskijs fortid som mensjevik og gamle uenigheter med Lenin ble nå brukt mot ham. Dette førte til at han etter hvert ble ”isolert” og fjernet både fra partiet, politbyrået og Sentralkomiteen.
I dag ville vi vel kalle det trakassering og mobbing ut i fra sosialpsykologien? De hadde heller ikke på denne tiden vår METOO-revolusjon, som har hovedfokus på ”å bryte ned” fastlåste, vertikale maktstrukturer; dvs. jerngrepet om makten.
I 1929 blir Trotskij forvist og deportert til Kasakhstan. Deretter kommer han og hustruen Natalja Sedova til å oppholde seg som flyktninger både i Tyrkia, i Frankrike og i Norge. Ekteparet ender til slutt i Mexico etter et halvannet år med asylopphold her i landet.
I Mexico bor Trotskij en tid sammen med kunstnerparet Diego Rivera og Frida Kahlo. Selv om Trotskij er omgitt av livvakter, er han flere ganger utsatt for forsøk på snikmord. I august 1940 klarer ikke livvaktene å beskytte Trotskij mot et brutalt overfall, og livet til revolusjonshelten tar slutt på en dramatisk måte.
Om oppholdet i Norge.
I juni 1935 kommer Trotskij til Norge og får opphold, asyl og bolig rett utenfor Hønefoss. Her leier han en leilighet i huset til arbeiderparti- og stortingsmann Konrad Knutsen. Knutsen er også redaktør av avisen ”Fremtiden”.
Trotskij trives godt på Hønefoss, og han blir glad i det vakre landskapet og menneskene der. Han er ikke vurdert som en farlig person og lever uten vakthold. Formiddagene bruker han til å skrive memoarer sammen med to sekretærer.
Naboene beskriver revolusjonshelten som en ”snill bestefar” for småbarna i huset. Naboene liker å omgås han, og de drikker ofte kaffe sammen i hagen. Samtalene foregår på tysk uten politisk innhold eller diskusjoner.
Rykter senere vil ha det til at politikk sniker seg allikevel inn i ”kakeformer”. I et fødselsdagsselskap var toppen på bløtkaken pyntet med en morsom sukkerskrift: ”Lenge leve den fjerde internasjonale”. Er det sant eller bare en spøk? Som en annen kuriositet kan vi lese om den fornemme fru Sedova som vasker det lange, lyse håret sitt i eggeplommer! Hun savnet også to døtre, som var igjen i Sovjetunionen. Ekteparet har som nevnt ikke noe vakthold og kan bevege seg fritt når de er ute og går turer. Men om nettene sover de visst med hver sin pistol på nattbordet?
Det går vel et år med idyll. Tolstoj blir ofte intervjuet av journalister. Han møter psykoterapeut Wilhelm Reich (1897-1957), som også er invitert til Norge. Reich var jøde, som Trotskij. De to ”giganter” viser interesse for hverandres synspunkter. Mon tro om Trotskij noensinne prøvde orgonskapet til Reich?
Men idyllen på Hønefoss skal ikke vare. En sen sommerkveld i 1936 forsøker en gjeng nazister å trenge seg inn hos Trotskij, som er bortreist. De fremstiller seg som politi og bruker som påskudd at det dreier seg om en husundersøkelse. Naboer i huset gjennomskuer innbruddstyvene og ringer lensmannen. Dermed forsvant gjengen. Imidlertid lyktes nazistene i tumultene å rappe med seg noen av Trotskijs papirer. Hva slags papirer var det? Det viser seg blant annet å være en artikkel med et politisk innhold, som Trotskij har skrevet for et fransk magasin. Et fatalt bevis! Trotskij hadde brutt betingelsen for opphold. Som asylant i landet vårt hadde han ikke lov til å drive med politisk virksomhet!
Det er viktig å nevne som en motvekt til hysteriet: Justisminister Trygve Lie hadde gitt klarsignalet til at Trotskij kunne uttale seg om politiske spørsmål! Men rent logisk burde Lie ha foretatt en nærmere presisering om hvor ”grensen” gikk.
I dag ville vi kanskje vurdert det såkalte avgjørende beviset mot Trotskij annerledes sett i lys av senere ”betente asylsaker” som f. eks. Krekar-saken?
Det sier seg selv at å lese aviser fulle av fordommer i Trotskij-saken på denne tiden er nokså forstemmende (jf. Aftenposten og Arbeiderbladet den 19.06.1935, Nationen 18.08.1936). Nok om det!
I 1936 hadde Stalin satt i gang Moskva-prosessene. Her i landet begynte det å svirre rykter om at Trotskij planla mord på Stalin. Ryktene eskalerte hastig: Trotskij samarbeidet med tysk Gestapo og Japan om krigsplaner mot Russland, han arbeidet for en verdensrevolusjon o.s.v. o.s.v.
Stalin var rasende. Han satte nå den norske AP-regjeringen under press for å få Trotskij utvist ved å heve tollsatsene på sildeimporten! Dét satte virkelig fart på asylsaken! Et omfattende skiftvakthold med tolv mann ble iverksatt for å passe på Trotskij døgnet rundt. En vakker septemberdag ble han flyttet fra hjemmet på Hønefoss og til et nytt sted på Hurumlandet. Ved avskjeden fra Hønefoss fikk han en bukett med ertblomster av en nabo. Politiet ble mistenksomme og gjennomsøkte blomstene. Var det en hemmelig melding der? Nei!
Etterpå kom det for dagen at norske stornazister og den senere politisjefen Jonas Lie (1899-1945), hadde vært sterke pådrivere i utvisningen av Trotskij. Utvisningen fra Norge skjedde fem dager før julaften i 1936. For en trist julegave!
Ikke bare på den politiske scenen, men også i familien opplevde ekteparet Trotskij/Sedova tragiske hendelser. De mistet tidlig to begavete sønner: Lev Sedov (1906-1938) og Sergei Sedov (1908-1937): den siste ansatt ved Teknisk Institutt i Moskva som professor i termodynamikk og dieselmotorer.
Arbeiderpartiet skulle senere komme med følgende dom over behandlingen av Lev Trotskij: ”ET STYKKE HISTORIE VI HELST VIL GLEMME.
Litteratur: Martin Nags private arkiv.