LEDER
Krigsforbrytelser må ikke gå ustraffet, skriver utenriksminister Ine Eriksen Søreide i ett debattinnlegg i Aftenposten tirsdag 17. juli. Debattinnlegget stod på trykk på 20-årsdagen for Roma-vedtektene, som ledet fram til etableringen av Den internasjonale straffedomstolen (ICC) fire år senere.
Eriksen skriver at jubileet markerer en milepæl i arbeidet mot straffrihet for de mest alvorlige internasjonale forbrytelsene. Utenriksministeren skriver videre at «domstolen kan pådømme saker om folkemord, forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser og fra i dag også aggresjonsforbrytelser (som angrepskrig)».
123 stater er i dag medlemmer av domstolen. Ifølge Wikipedia har flere nasjoner, blant annet USA, Kina og Israel kritisert domstolen, deltar ikke i den og nekter den jurisdiksjon over sine borgere. Årsaken er at disse statene frykter at domstolen skal tiltale militære fra deres eget land for krigsforbrytelser.
I debattinnlegget skriver utenriksministeren at flere stater ikke har sluttet seg til Roma-vedtektene, uten å skrive hvilke land det dreier seg om. Siden USA og Israel er to av de landene som ikke er tilsluttet, så er det lett å forstå hvorfor hun unnlater å navngi noen land. Det hadde blitt for avslørende kun å trekke fram Kina og Russland.
At domstolen nå også kan pådømme aggresjonsforbrytelser som angrepskrig er et fremskritt. Men det er også grunn til å minne om at folkeretten allerede forbyr angrepskrig, med unntak for preventive aksjoner hvor det foreligger «øyeblikkelig og overveldende nødvendighet for selvforsvar, som ikke tillater noe valg av midler eller tid til overveielse». At folkeretten forbyr angrepskrig har i praksis hatt liten betydning for norske politikere.
Det er ingen nyhet at norske myndigheter er aktive i undergravingen av folkeretten. Det skjedde i forbindelse med krigen på Balkan hvor NATO gikk til angrep uten FN-mandat. Daværende statsminister Kjell Magne Bondevik forsvarte den gang bruddet på FN-pakten.
USAs og Vestens «krig mot terror» startet i 2001 med det folkerettsstridige angrepet på Afghanistan. I resolusjon 1368 nevnes retten til selvforsvar, men det står ingenting i resolusjonen om at retten til selvforsvar ga USA rett til å angripe Afghanistan. Norge har bidratt til undergravingen av folkeretten også her gjennom sin deltakelse med soldater i landet.
I 2003 gikk USA til angrep på Irak med støtte fra flere land. Begrunnelsen for angrepet var fabrikkerte løgner om at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen. Da Irak ble angrepet, var Irak allerede et knust land. FN-sanksjonene gjennom hele 90-tallet og fram mot angrepet på Irak i 2003, hadde tatt livet av langt over en million irakere. Ved slutten av 1996 rapporterte Verdens Helseorganisasjon at 500 000 barn hadde mistet livet. Det var verdt prisen ifølge Madeleine Albright, som forøvrig ble amerikansk utenriksminister i 1997.
Norge deltok ikke direkte i angrepet på Irak, selv om daværende leder i Høyre og Norges utenriksminister Jan Petersen ivret for norsk deltakelse. Det som er lite kjent, er at daværende forsvarsminister Kristin Krohn Devold fra Høyre godkjente utlån, mot betaling, av norske radarer til bruk de første dagene av angrepet. Radarene pekte ut 1500 bombemål for USA og Storbritannia. Både USA sitt angrep og det norske bidraget var et brudd med folkeretten siden det hverken forelå en trussel fra Irak mot internasjonal fred og sikkerhet, eller vedtak i FN om å gå til krig.
Den anerkjente amerikanske organisasjonen Physicians For Social Responsibility, PSR, utga i 2015 en omfattende rapport om hva den såkalte «krigen mot terror» siden 2001 hadde kostet av menneskeliv i Afghanistan, Pakistan og Irak. Ifølge rapporten har «krigen mot terror» forårsaket en million døde i Irak, 220 000 døde i Afghanistan og 80 000 døde i Pakistan, totalt 1,3 millioner mennesker. Det er utenkelig at tallet er lavere enn en million døde sier PSR, men det er mulig at tallet er høyere enn 2 millioner døde. Sanksjonene mot Irak samt krigen mot Irak i 2003 og senere års okkupasjon og terror må karakteriseres som et folkemord på irakere. Til sammen kan over 2,5 millioner irakere være drept. Dette er forbrytelser som norske politikere i liten grad har fokusert på.
I mars 2011, stilte Norge på nytt opp som deltaker i en krig, nemlig krigen i Libya. Her forelå det riktignok et FN- mandat, ett mandat som hadde som formål å sikre beskyttelse av sivile. Men NATO-landenes agenda var ikke en beskyttelse av sivile, men en deltakelse i en krig som hadde som hovedmål å sørge for Gaddafis fall. Derfor var Norges deltakelse i angrepet på Libya nok et brudd på folkeretten.
Den nå avdøde jusprofessor Ståle Eskeland ga i 2011 ut boka «De mest alvorlige forbrytelser». I forlagets omtale av boka heter det blant annet: «Et hovedfunn er at politiske og andre ledere, også norske ledere, i betydelig utstrekning begår de mest alvorlige forbrytelser, og at de bare unntaksvis blir strafforfulgt».
Selvsagt er vi enige med utenriksministeren i det hun skriver i artikkelens overskrift at «krigsforbrytelser må ikke gå ustraffet». Men når hun i debattinnlegget avslutningsvis skriver at Norge står sammen med domstolen i kampen for en mer rettferdig verden, er det nødvendig å reagere på utenriksministerens dobbeltmoral. Som det fremkommer i boka til Eskeland, så begår norske politikere ustraffet de mest alvorlige forbrytelser. Dette blir neppe endret ved at ICC nå også kan pådømme aggresjonsforbrytelser som angrepskrig, dessverre.