Politiske refleksjoner

Mennesket som art, er opportunister dvs. at vi er altetere og velger ofte minste motstands veg for å løse problemer/oppgaver. Noe som ikke alltid lønner seg. Flertallet av oss, tar også ofte feil (De herskende tankene er herskernes tanker). Jeg tar også ofte feil, men jeg er ikke redd for å vise mine holdninger og meninger, så får andre påvise mine mangler og feil slik at jeg kan lære!
Kjell Jan Hammer
Jeg har alltid som politisk bevisst person, ansett Mao Zedong som en stor kommunist og revolusjonær, gjerne på linje med Marx og Lenin. Alle kommunistiske ledere og alle kommunistiske partier har i sin historie utført fantastiske handlinger som har tjent arbeidsfolk og fattigfolk. Men de har også gjort feil og har tatt feilaktige politiske valg (det skulle bare mangle!). Og, av feil, lærer vi!
Ordet kommunisme kommer av det latinske communitates og betyr: Fellesskap. Bakgrunnen for at Marx og hans kamerater valgte ordet kommunisme, var det sterke fellesskapet mellom arbeidsfolk.
Kapitalismen
Kapitalismen er i sitt vesen, tyveri og kriminell virksomhet . Det finnes ingen politisk unnskyldning for å ikke oppheve/fjerne den som grunnlag for menneskenes produktive virksomhet. Kommunismen har det som én av sine viktigste målsetninger.
Klassesamfunn
Å oppheve klassesamfunnene som har eksistert i minst 10 000 år, er en enorm politisk og kulturell oppgave. Mange har dessverre den oppfatning at når arbeiderklassen har styrtet sitt borgerskapet og innført kommunismens første fase også kalt sosialismen, så er dette klassesamfunnets epoke forbi. Slik er det ikke. Kommunismens første fase som Marx også kaller Proletariatets Revolusjonære Diktatur er i høyeste grad et klassesamfunn. Ja, det er det klareste og mest bevisste klassesamfunnet i menneskets historie. Selvfølgelig, dette klassesamfunnet har jo som sin overordnede oppgave, nettopp å fase ut borgerskapet som klasse og dermed oppløse arbeiderklassen som klassen. En slik oppgave er formidabel og svært krevende i en situasjon med et revansjelystent borgerskap og et vaklende småborgerskap. Samtidig skal en også være på vakt og håndtere truslene fra en aggressiv kapitalistisk imperialisme. Samfunnsprosessen for å fase ut sitt eget borgerskap vil i en imperialistisk tidsalder, ta svært mange år kanskje over 200. Men oppgaven må gjøres og 200 år er en svært liten tid i klassesamfunnenes tidsalder. Kommunismens første fase er en fase med omfattende og løpende klassekamp hvor en aldri kan hvile.
Innledning
Jeg skal i dette foredraget/artikkelen argumentere for at nasjonene: Kina, Cuba, Vietnam og Laos er nasjoner som utvikler kommunismen (sosialismen) og at det ikke er nasjoner som har vendt tilbake til det borgerlige kapitalistiske samfunnet. Det er mye strid om dette emnet i den internasjonale kommunistiske rørsla. Partier som ofte kaller seg Maoistiske i tillegg til Marxist - Leninistiske, mener at disse nasjonene har forlatt kommunismens vei og at disse samfunnsforsøkene er tapt. De fleste av de tradisjonelle kommunistiske partiene i Europa, har ikke greid å ta et klart standpunkt til den politiske utviklingen som har skjedd i Kina. De “sosialistiske” og “venstre-sosialistiske” partiene SV og Rødt i Norge som egentlig er småborgerlige partier, har ingen klar oppfatning av disse landenes utvikling. De ser heller ikke på disse landene som forbilder men snarere som problemer for deres egne romantiske og uvirkelige forstillinger om sosialismen (kommunismen).
Det finnes selvfølgelig ingen enhetlig oppskrift eller fasit i dag på hvordan arbeiderklassen som klasse, skal organisere eller bruke sin statsmakt rett etter en arbeiderrevolusjon. Landets kulturelle og industrielle utviklingsnivå er svært viktig. Klassens politiske og kulturelle nivå, dets erfaringer i klassekampen før og under revolusjonen. Opplevelse av krig, nød, fattigdom sammenbrudd av industri- og samfunnsstrukturer må en ta hensyn til. Borgerskapets styrke og vilje til å gå til motangrep. Den kapitalistiske imperialismens vilje og muligheter til å gå inn og knuse revolusjonen. Alt dette og mye mer, kan være en del av virkeligheten etter at arbeiderklassen har seiret i revolusjonen. Bare politiske frasemakere, virkelighetsfjerne drømmere og uansvarlige personer kan på forhånd i sine partier (før revolusjonen) programfeste i detaljer hvordan samfunnet skal organiseres og love at arbeiderklassen raskt skal få oppleve et velfungerende og materielt rikt demokratisk samfunn, umiddelbart etter en revolusjon. Personer og partier som mener og står for slikt, har ingen kunnskapsmessig historisk troverdighet. Det Kommunistiske Manifestets anbefalinger om dette gjaldt for et fremskredent industrisamfunn i Europa i 1850 årene.
Et ønske om at et samfunn etter en arbeiderrevolusjon raskt skulle kunne utvikle seg til et ideelt arbeiderstyrt samfunn er en illusjon for politiske drømmere. En ser da bort fra at klassesamfunnene og klasseundertrykkelse har eksistert i minst 10 000 år i forskjellige deler av verden. Kulturen for å praktisere klasseundertrykkelse har gjennomsyret samfunnene på en slik måte at den ikke kan erstattes med en ideell arbeiderkultur over noen få ti-år. Marx så det slik at en vellykket arbeiderrevolusjon ville forhåpentlig vis først bli gjennomført i et velutviklet kapitalistisk samfunn. Et samfunn godt organisert på alle felt og med en høy allmennutdanning. Han forutså ikke at dette kunne skje først i samfunn som var svært lite industrielt utviklet. Marx hadde ikke de nødvendige kunnskapene om de enormt mektige og sterke kreftene som kapitalismen utviklet gjennom bruken av sin form for imperialisme. Lenin forsto dette. Lenin forsto også at i den kapitalistiske imperialismens epoke kunne flere arbeiderrevolusjoner oppstå og seire i nettopp imperialismens svakeste ledd og han fikk rett. Lenin forsto også at Proletariatets Revolusjonære Diktatur (arbeiderklassens statsform) kunne anta svært ulike former i nasjoner som gjorde revolusjon dvs. veien til kommunismen hadde ikke bare én løsning/fasit men mange. Lenin forsto også at skulle en vinne seieren, så måtte en nedkjempe den internasjonale kapitalistiske imperialismen. Hvis en ikke greide dette så ville ikke kommunismen bli en virkelighet. Marx hadde ingen oppskrift på denne oppgaven heller ikke Lenin. En slik oppgave er enorm og kan ikke utvikles av én enkel person. Et stekt og erfarent kommunistisk parti kan greie det. Denne kampen er svært vanskelig, seig og langvarig. I tillegg må de løse den menneskeskapte miljø- og klima katastrofen.

Les mer i Friheten