Utro tjenere
-
Arbeiderpartiet har grunnstøtt. Avisoverskrifter rapporterer om kriser opp ad vegger og ned ad stolper. Det søkes årsaker og “ymse” eksperter lokkes ut av kunnskapens loft for å opptre som politiske orakler. Jo flere eksperter, jo flere årsaker. Felles for de fleste er at svarene søkes i et landskap dominert av aktuelle enkeltsaker. Langt færre velger dybdedykk og stiller spørsmålet: Hva har egentlig skjedd med partiet, og har noe skjedd i partiets indre liv som kan ha utløst sammenbruddet? Finnes det for eksempel felles trekk som kan forklare det som skjer i Norge med det som rammer sosialdemokratiet i stordelen av Europa?
Svaret ligger ikke i dagen, men indisiene er sterke. Trondheim er et lite eksempel. Sosialdemokratiets selverklærte utstillingsvindu, et glansbilde av en vellykket politisk ledelse under en dominerende og trygg ordfører. Alt gikk sosialdemokratiets vei i Trondheim. Partiet virket usårbart. Høyresiden var knust. Frp var en skygge av seg selv, og mellompartiene valgte varmen i ordfører Rita Otterviks fang. Partiet bygde allianser fra venstre mot sentrum og isolerte høyrekreftene. Slik tegnes et glansbilde av sosialdemokratiet som ble solgt langt utover trøndernes hovedstad. Rita Otterviks regime ble markedsført for alt det var verdt, og vel så det. Men slik bygges også en betydelig fallhøyde hvis grunnmuren svikter.
Og det gjorde den da Adresseavisen avslørte at noen i ordførerens stjernelag var mer opptatt av egen vinning enn av befolkningens ve og vel. Millioner av kroner blir raskt satt i spill når spekulanter sikler etter store friarealer som i utgangspunktet er skjermet for utbygging. Dette er ingen ukjent problemstilling: Storkapital mor fellesskapets interesse. Det er i slike øyeblikk kvaliteten på politikerne blir veid. Slik også i trønderhovedstaden, og her ble de funnet for lett. Ja verre enn som så: Snart ble det dokumentert at daværende leder i Sør-Trøndelag Arbeiderpartiet og sentral kommunepolitiker, Rune Olsø, hadde utfoldet et mildt sagt uryddig spill - til beste for egen lommebok.
I kjølvannet av avsløringen ble det dessuten tegnet et smakløst bilde av kameraderi mellom kreative middelaldrende menn med god appetitt på makt og sterk vilje til fikse løsninger.
Rett nok forsøkte Olsø - i et forsøk på å pynte på virkeligheten - å erklære seg som inhabil i den betente reguleringssaken, eller som han understreket; Han “hadde fulgt regelverket til punkt og prikke”. Men ikke mer “punkt og prikke” enn at han som inhabil formulerte vedtaket som skulle sikre entreprenøren, og han selv, million-profitt for så å overlate sin gode venn gruppeleder Geir Waage å fremme forslaget i Arbeiderpartiets navn.
“Svineri” sa ordføreren da dette spillet ble kjent. Senere slo hun fast at Olsø “ spilte teater”. Men da var det for seint. Velgerne forsvant som snø i sommersol.
Slik ble en nasjonal AP-krise forsterket til lokal katastrofe i Arbeiderpartiets utstillingsvindu. Saken havnet hos Økokrim, der den rett nok ble henlagt på grunn av “bevisets stilling”. Det var imidlertid til liten trøst for de involverte: Riksadvokaten oppfattet den som så prinsipielt viktig at forhørsprotokollen ble sendt som gavepakke til Adresseavisen.
Det er nå en gang forskjell på kriminell atferd og politisk svik. De som imidlertid har grunn til å føle seg sveket i Trondheim er Arbeiderpartiets velgere, og i slike situasjoner har velgere ett virkemiddel; de kan vende ryggen til svikerne. Så langt har det skjedd som en massiv flukt.
Nå skal en selvsagt være forsiktig med å trekke konklusjoner om et politisk partis framtid som følge av lokale utro tjenere. Men i skyggelandet av denne saken truer en annen og alvorligere virkelighet: Det er deler av kjernegruppen til Trond Giske som har kommet i søkelyset i trønderhovedstaden - og spenningen mellom Giske-fløya med utspring i AUF for en liten mannsalder siden - og store deler av det øvrige trønderske sosialdemokratiet småkoker kontinuerlig.
Ordfører Rita Ottervik er fortsatt den mest sentrale i denne gruppa ved siden av hovedpersonen. Det er også fylkesordfører i Sør-Trøndelag gjennom 16 år, Tore Sandvik. Ottervik og Sandvik er ikke mistenkt for å ha deltatt i “svineriet”, men Ingen vil si om de vil ta opp kampen for fornyet tillit. Det er også en formidabel oppgave å skape ny sosialdemokratisk kraft av en rykende askehaug. Hjelp vil de heller ikke få av “gruppeleder” Giske. Han har mer enn nok med å slukke egne branner.
Dette kan derfor være historien om tua som velter et stort lass ved neste korsvei. Grådige trøndere som påfører eget parti ulivssår. Men det er også en historie om et parti som ikke lenger primært rekrutterer sine fremste ut fra holdning til solidaritet, men som i stedet dyrker en politikerutgave som ser på sosialdemokratiet som arena for utvikling av egen makt.
I Trondheim, i Norge - i stordelen av Europa. Eksemplene begynner å bli mange. -
Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå! -
Arbeiderpartiets nye 9. april
-
Da 9. april 1940 banket på den norske døra, satt Arbeiderpartiet med regjeringsmakta.
H. Boye Svendsen
Det foregående året hadde varslene og...
Arbeiderpartiets nye 9. april
-
(24 - 2017) Norge må klart ta sine reservasjoner i forhold til NATO mot militære eventyr; mot utplassering av USA-offiserer og soldater i Norge fordi...
Kommentarer
blog comments powered by Disqus