Også i år har folk flest her til lands gjennomlevd “Den stille uke” i pakt med gode tradisjoner. Jeg er en av dem. En av de heldige.
Andre steder på jordskorpen er slikt ingen selvfølge. Palestinerne er for eksempel nærmest “dømt” til å bo i utbombede ghettoer - bokstavelig talt over Jesu grav. Her lever de i skyggen av israelske kanontårn og mitraljøsestillinger, glemt av dem som vanligvis roper høyest om demokrati og rettferdighet.
Et liv i permanent angst og frykt, og denne påskeuka brøt infernoet løs igjen - for n`te gang. Det ble atter dokumentert at det ikke er uskyldige kulisser som tegner okkupantenes kanonløp og skytterstillinger mot en blå himmel på Golanhøyden. Det er israelske soldater som sikter seg inn mot et hærtatt folk folk i et ødelagt land.
I denne påskeuka var det befolkningen i grenseområdet mellom Israel og Gaza-stripen som ble rammet. Titusenvis av mennesker hadde strømmet ut i gatene i det som skulle være en fredelig demonstrasjon. De benyttet seg av den retten alle frie borgere i et fritt land SKAL ha - nemlig retten til å ytre meninger. Men slike rettigheter omfatter ikke alle der Israel rår. Etter at skuddsalvene stilnet lå 17 palestinere døde igjen blant ruinene, flere av dem var barn. I tillegg var over 1400 såret. Mange livstruende.
Ingen israelske soldater ble skadet, men norske medier vet å fortelle at demonstrasjonen utviklet seg voldelig. Det ble kastet stein og såkalte “brannbomber” - og da var vel militærmaktens myrderier på sin plass.
Jeg er såpass gammel at vår egen krigshistorie og frihetskamp står levende for meg. Det var mange som mistet noen kjære i denne kampen. Det var folk som på forskjellig vis deltok aktivt i frihetskampen og som siden er hyllet som helter. Men for palestinere er virkeligheten en annen. Når de blir massakrert av israelske soldater i utbombede gater denne påsken finner norske medier grunn til å minne oss om at demonstrasjonen “utviklet seg voldelig”!
Tenk det;” de kastet stein” og ble meid ned i en planlagt og veloverveid militær aksjon som ble bifalt av   Israels statsminister. De ville vært helter her til lands, voldelige demonstranter og terrorister på palestinsk jord.
Slike refleksjoner er det man  gjør seg når en har valgt stillheten på påske-isen og fiskens bitelyst ikke er overdreven. Kontrasten blir grell mellom norsk innlands-vår og slagscener i det indre Middelhav  der umenneskelig brutalitet blir anskueliggjort av den israelske hærens ufølsomme pressemeldinger som beskrev forbrytelsen som planlagt og vellykket. Likeledes lammes jeg over den totale mangel på empati hos en skrivende kollega som kan få seg til å “forklare” overgrepene med å misbruke uttrykket “voldelig”.
Men heldigvis fikk jeg også med meg at vår utenriksminister tok avstand fra blodbadet. Hun slo fast at det var utilbørlig å bruke våpenmakt mot sivile demonstranter. Det var godt.
Men hva så ?  Hva betyr slike ord når de ikke følges opp med handling? Har vi ikke nettopp ekspedert en russisk diplomat - en påstått spion - ut av landet som svar på at Russland angivelig skal ha forsøkt å ta livet av EN av sine ex-agenter i Storbritannia? En slags solidarisk handling som viser at  vi står skulder ved skulder i en front av “demokratiske humanistiske” nasjoner mot en stat uten respekt for menneskeverdet? Hvor mange israelske diplomater vil vi nå sende hjem for å veie opp for drapene på 17 mennesker og lemlesting av ytterligere 1400?
Sannsynligvis ingen, og ikke vil vi forfatte noen avskyerklæring mot  staten Israel heller. Vi vil ikke finne fram en egnet spiondiplomat tilknyttet den israelske ambassaden i Oslo og sende  vedkommende hjem i solidaritet med palestinerne. Så indignert er vi nemlig ikke.
Heller ingen andre av våre allierte som har eksportert russiske diplomater til Moskva i hopetall, reagerer på Israels massedrap. Massedrap på palestinere skaper ingen vestlig vredesbølge. Det har det aldri gjort. Et påstått russisk drapsforsøk mot en tidligere russisk spion på britisk jord er derimot vel egnet til å sette verdensfreden i fare.
Vår utenriksminister sier det er utilbørlig å skyte ned demonstranter. Jeg tror hun mener det. Men det er betydelig avstand mellom det pyntelige diplomatiske uttrykket “utilbørlig” til den aggressive vestlige bjeffingen som ble Russland til del da det sto på som verst.
Ingen blåser seg opp og påstår at verdensfreden trues når atommakten Israel finner det for godt å demonstrere en hensynsløs stormaktsbrutalitet. Intet pip fra noe borgerlig demokrati antyder reaksjoner i form av tilbaketrekning av diplomater. Tydeligere kan ikke den vestlige dobbeltmoralen illustreres.
Men i FNs korridorer murres det over den vestlige dobbeltmoralen, og Sikkerhetsrådet ble nok en gang samlet for å diskutere et israelsk overgrep. Men resultatet ble vel kjent. Det sørget USA for. Israels umoral er hevet over kritikk, mælte Washington, som nylig - i “hellig” vrede - hadde sendt hjem 60 russiske diplomater og stengt et konsulat.
Slik vandrer tankene på vår-isen en dag i “Den stille uke” i et land  der vi rett nok forsøker å holde på imagen som en humanistisk fredsnasjon, men der Arnulf Øverlands innstendige oppfordring stadig sterkere minner oss om vårt svik:
“Du skal ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv.”