En marsdag i 1968 - for ganske nøyaktig femti år siden - kom revolusjonen til trønderhovedstaden. Dagen startet som en hvilken som helst annen grå vinterdag. Folk flest hutret på sin arbeidsvei som alle andre dager, uvitende om hva som var på gang.  
Rett nok var det allerede kjent at opprørske studenter i tusentall hadde strømmet ut i gatene i storbyer som Berlin og Paris, og man  hadde fått med seg  at  barrikader ble bygd  og røde flagg vaiet. Men de færreste hadde peiling på at “revolusjonen” også var i ferd med å snike seg inn i vår by, at den ubestridte  opprørslederen fra Berlins massedemonstrasjoner - Rudi Dutschke - allerede var tatt i mot av småbyens radikale kjerne.

I det stille var vi samlet -  i Folkets hus - der visjonene tegnet et ungdommelig optimistisk bilde av egen makt og gjennomslagskraft. Og det var her det gikk opp for meg at Dutschke langt fra var den voldelige svermeren media omtalte. Tvert imot  møtte  vi en moden manns  kullsviertro på at samfunnet måtte  endres  “innenfra” - uten vold,  ideer som  begeistret mange av oss. Rett nok var vi røde og radikale, men spesielt voldelige av oss var vi ikke.
Slik var forspillet til vår hjemlige “revolusjon”, og  det var først da den spedlemmede “Røde Rudi” besteg talerstolen i en sprengfull storsal i Studentersamfundet senere på dagen at det gikk opp for trondheimere flest at noe var på gang - også i vår by. Og det rystet pyntelige mennesker inn til ryggmargen at selv borgerskapets sønner - og noen døtre - var blitt revolusjonære barrikadestormere over natta.

-----------------
Slik var mitt første møte med ungdomsopprøret i 1968 - et år som ennå i dag får ellers vettuge  70-åringer til å krangle om hvem som egentlig har rett til å kalle seg en “ekte 68-er”. Bevares, det er blitt mye å slåss om. Det som skjedde den gang er blitt stadig viktigere etter  hvert  som tiden har gått, og ved årets jubileum er det nærmest “vedtatt” at  intet annet sted  i den vestlige verden fikk opprøret slik betydning som i Norge. Derfor står de i kø -  femti år etter -  de mange som koketterer over sitt  ungdommelige opprør, samtidig som de  knytter sitt slips, børster sin mørke dress og priser seg lykkelig over at “alderens klokskap” har korrigert den politiske kursen.
Selv ble jeg aldri “ekte”.  Jeg tilhørte den gruppen som så med skepsis på alle disse “nyomvendte”- berettiget eller ikke. Vi var mange på venstresida som ikke var overbevist om at det fantes en snarvei til sosialisme  gjennom gateslag og universitets-okkupasjoner.

Men Rudi Dutschkes trondheimsvisitt skapte likevel et uutslettelig minne. Østtyskeren med de gnistrende øynene og de flammende talegavene levendegjorde marxismen for oss og kunne få enhver tjueåring til å tro på politiske mirakler. Derfor ble attentatet mot  “Røde Rudi” i Berlin knapt en måned seinere mottatt med en form for kollektiv lammelse i mine kretser. Tjueåringene ble ribbet for illusjoner.

Så gikk det som det måtte gå. Revolusjonen tørket bort i Trondheim - som over alt ellers. Rett nok satte den spor:  Det skjedde mye i kjølvannet av  streiker og heftige slagord. Bølgen av krigs- og atomvåpenmotstand - og ikke minst mistro til autoriteter hang lenge igjen. Det ble utløst krefter langt ut over ml-ernes rekker, selv om det er denne  gruppen som i ettertid primært er knyttet til disse begivenhetsrike årene.

Identifiseringen med ml-bevegelsen kan nok også være en grunn til at jeg aldri ble “ekte”. Jeg frekventerte ikke universitetets lesesaler. Min barndom og ungdom var preget av klasseskille-samfunnet sett fra den ubekvemme siden,  og  hverken jeg eller min omgangskrets  hørte  til blant de vi kalte “nyfrelste”.  Selvsagt var vi politiske aktivister, både “Baker`n”, “Stasjonsbetjenten”, “Snekker”n” og jeg, men når Rød Front marsjerte i gatene sto vi på fortauet. Det var ikke vår “front”. Når 1. mai kom gikk vi i fagbevegelsens tog. Ml-erne hadde sitt eget. Rett nok: De var mange, men det var ikke “våre” folk.

Slik bølget 68-erne forbi slike som oss. Vi var ikke med, og oppdaget knapt at vi angivelig bivånte en “revolusjon,” en begivenhet så skjellsettende at den femti år senere fortsatt  blir dyrket i nostalgiens ånd - ikke minst av dem som hverken den gang eller siden - har stått arbeiderklassen spesielt nært.
Derfor er det muligens også belegg for å hevde at påstanden om den “massive ml-bølgen” er en smule overdrevet. Selvsagt var de mange i enkelte sosiale lag - og spesielt ved universitetene. Men det dreide seg om isolerte celler, og vi som sto utenfor nedslagsfeltet opplevde dem som splittende opp gjennom hele 70-tallet.
Jeg innrømmer blankt at dette er en subjektiv vurdering, men den lar seg underbygge: Da AKP-ml i 1973 for første gang stilte til valg - under vignetten RV - ble resultatet rimelig slukøret: 0.4 prosent av stemmene var ikke stort å slå i bordet med.  Fire år senere ble det 0.6 prosent, for endelig å klatre til 0.7 prosent i 1981. Men da var toget kjørt: Vi sto på spranget inn i en ny reaksjonær tidsalder.