Dette provokatoriske spørsmålet ble reist av en del progressive psykiatere i Vest-Europa allerede på 1960-tallet. Disse så at menneskets mentale helse var et dialektisk samspill mellom indre (psykologiske) faktorer og det ytre (samfunn/natur) miljø.
I de sosialistiske land hadde man fra revolusjonen i 1917 bygget opp en materiell forståelse av psykologiens grunnlag og funksjoner. Marxistisk psykologi ble et begrep for materialister og ga oss en ny tenkning og forståelse for psykisk lidelse. Arvelige - genetiske – forutsetninger for psykisk sykdom kom i skyggen for miljøets bestemmelse for symptombildet. Miljøterapeutiske metoder dempet symptomene og at den syke kunne leve i en tilnærmet vanlig samhandling med andre mennesker. Alvorlige lidelser ble avmystifisert og kunne forklares på en forståelig måte. Hjernens funksjoner var avvikende men sykdommens årsak hadde sete der og var ingen tilfeldig «straff» eller påført plage fra utenomjordiske eller religiøse krefter. Særlig var marxistiske psykologi langt utviklet i Sovjet og i DDR allerede før krigen.

Som ung psykiater og opptatt av samfunnsmedisin tidlig på 1970-tallet så jeg straks en sammenheng mellom psykiske konflikter og samfunnsforhold. Under ulike samfunnsforhold kunne årsaken til slike konflikter være forskjellige. Man fant etter sosiologiske undersøkelser i de sosialistiske land andre ofte andre årsaker til mentale lidelser enn i de kapitalistiske. Det betyr ikke at slike lidelser ikke forekom under sosialismen men sykdomsbildene og sykdomsutviklingen var ulike og kunne behandles på en kvalitativ annen måte.

Under kapitalistiske livsbetingelser har mennesket en betydning først og fremst som vareprodusent og konsument med de økonomiske forhold som midtpunkt. Samfunnsøkonomiske konflikter blir enkeltmenneskets konflikter. Det blir din og min sak hvordan vi løser disse problemene. De som styrer og skaper økonomiske konflikter er en manipulerende og ufattelig rik overklasse ute av syne for vanlige mennesker og står dermed utenfor kritikk. Nedslag i lønninger og pensjoner, arbeidsledighet og boligkriser er «bare sånn». Noe vi må leve med. Men allerede for 50 år siden ble det mer og mer vanlig at en rekke mennesker i de kapitalistiske land ikke kunne leve med at det er «bare sånn». I USA, i Vest-Europa og i Skandinavia fikk vi et utbredt og økende misbruk av narkotiske stoffer og subkulturer som protest mot «The establishment». Disse protestene var helt ufarlige for makthaverne og førte til ingen endringer i de vestlige samfunn. Ja den psykedeliske og sanseløse galskapen ble adoptert og gjort til mote i litteratur, musikk, billedkunst, teater osv. Overklassen tjente store penger på rusbetinget galskap til millioner av ungdommer. Man individualiserte behandlingstiltakene og skapte noen få klinikker for skams skyld. Samtidig foregikk overgrepene mot arbeiderklassen i form av økonomiske kriser skapt av overklassen. Selvfølgelig er det ikke økonomien, pengene som sådan, men økonomiens prioriteringer av tiltak i samfunnet som skaper lidelser. Underbevilgning av penger til førskoler, skoler, sykehus, boliger, fritidsaktiviteter og mulighetene til familiesamvær avtar, skaper dette uro, frustrasjoner og mistrivsel. Når du opplever at de rike blir bare rikere og dine egne muligheter for et trygt liv minsker, går urettferdigheten på den mentale helsa løs.

I de siste 30 åra har sykeligheten i den norske befolkningen økt kraftig med hensyn til neuroser, personlighetsforstyrrelse og stoffmisbruk. I den samme epoken har den materielle velstanden øk for de fleste. Men hvorfor har vi allikevel hatt en økt mental sårbarhet og flere tilfelle av psykisk lidelse i befolkningen i Norge; særlig blant de unge? Har folk grunn til engstelse og uro? Flertallet av familiene har en brukbar pengeøkonomi, selv om det er vel 130 000 fattige familier i landet. Det er først og fremt den kulturelle nøden som skaper psykisk konflikter. Norsk og vestlig/amerikansk kultur er en pengekultur. Kulturen skapes ikke etter menneskenes behov og ønsker. Den skapes av reklame og annen psykologisk påvirkning. Det er krav om et ideelt utseende, dyre moteklær, å like den samme musikken m.m. Vi overøses med anmodninger og krav om et liv i samsvar med den kapitalistiske økonomiens oppkonstruerte realitetsbilde som den profitterer på. Alt dette skaper syke mennesker.

Arbeid under kapitalismen har ingen verdi dersom den ikke skaper overskudd og profitt til eierne av produksjonsmidlene. Arbeid, som handling, er etter en materialistisk psykologisk forståelse av menneskets mentale utvikling, uinteressant for kapitaleierne. Dermed har den også vært nesten fraværende etter hvert i norsk psykiatri. Ved at mennesket utfører handlinger i sine omgivelser og i forhold til medmennesker, utvikles vår forståelse og innsikt i hvordan man skal forholde seg på en sosialt akseptabel måte. Arbeidsterapi i fellesskap med andre mennesker har vært en meget god behandlingsmetode både for pasienter med alvorlige sinnslidelser, nevroser og personlighetsforstyrrelser. Arbeid og handling i et fellesskap ble sakte avskaffet da behandlingsformen var langvarig og dyrere enn tabletter og sprøyter. Dessuten skapte den bare underskudd på budsjettene. Medisinering og svingdørspsykiatri med innleggelse i en til to uker ble viktige sparetiltakene også kalt «nyvinning» innen psykiatrisk behandling.

Aldri ble jeg så overbevist materialist, med handlingen som forrang til den mentale utviklingen, som da jeg besøkte Cuba i 1995. Da vi ankom en psykiatrisk institusjon, som var bygget som en landsby, hørte vi Beethovens 5. symfoni. Så flott at man bruker musikk i terapien sa jeg til overlegen. Ja ikke sant, men det er pasientene som spiller. Det virker bedre enn tabletter, som vi heldigvis ikke har på grunn av den amerikanske blokaden. Alle pasientene bedrev en form for arbeidsterapi som teatervirksomhet, sang, form og farge, dans og fysisk trening. De fikk hudpleie, hårpleie, manikyr (neglebehandling), sunt kosthold. for å se best mulige ut. Selvfølelsen og opplevelsen av kroppen som noe bra er et vern mot depresjon. Dette var et eksempel på sosialismens variant i psykiatrisk behandling. Dette i helt motsetning til den usunne norske varianten dominert av et vekslende arsenal av tabletter mot alt og alle. «Ta en pille mot alt som er ille?» kan være overskriften for Vestens psykiatri.