(26 - 2017) 1968 er et av 1900-tallets mest myteomspunne tiår. Protestene mot Vietnamkrigen i både USA og Vest-Europa skapte en venstrebevegelse som dominerte både politikken og kulturen. Men det var langt var mer enn Vietnamkrigen som dominerte.
På den tiden studerte jeg i Göttingen i Den Tyske Bundesrepublikk – BRD. Litt politisk skolert fra gymnassamfunnet ved Fagerborg Skole i noen av viderverdigheten i datidens verden. Sosialisme, kommunisme, Marx, Lenin var ukjent for en gutt i et apolitisk hjem på Sagene i Oslo i 1950-åra. Som i dag ble kommunisme og nazisme sidestilte i våre media og blant ledende antikommunister i partier fra Høyre til Ap. Mye måtte læres og forstås i årene som fulgte fra 1963 da jeg kom til Göttingen..
1968 var et urolig og et utrolig år. Politisk, ideologisk og kulturelt hadde verden knapt stått ovenfor så store endringer og utfordringer. Neste år er det 50 år siden opptøyene toppet seg i Bundesrepublikken Tyskland (BRD) og i Frankrike. Vi kan nok forvente en rekke nye bøker og artikler om årsaken og innholdet i det som skjedde.
Utviklingen startet vel 2 år før i BRD. Den skjøt fart etter drapet på student Benno Ohnesorg i 1967, utført av en politimann i Berlin, og kulminerte i 1968. Studentene i BRD gikk til streiker, sitt ned aksjoner og demonstrasjoner mot autoritære studiesystemer med strukturer fra Bismarks tid i 1890 årene og den manglende avnazifiseringen i landet. I Frankrike gikk studenter og fabrikkarbeidere i fellesskap mot en totalitær kapitalistisk produksjonsform.
Det skjedde mye mer man måtte ta stilling til i 1968. Sovjets innmarsj i Tsjekkoslovakia førte til at sosialisme med et «menneskelig ansikt» led nederlag, Vietnamkrigen var på det verste med bilder av napalmforbrente barn og ødeleggelsen av skoger og åkrer med gift (Agent Orange) som gikk over hele verden. Attentatet mot Martin Luther King førte til blodige opprør i ghettoene i 76 amerikanske storbyer. Black Panter-bevegelsen rekrutterte titusenvis av aktivister mot raseskillet. Kolonikrigene i Afrika var på det mest aktive og brutale.
Denne nye virkeligheten fikk filosofer og kunstnere til å komme inn fra sidelinjen og fram i rampelyset. De var først og fremst opptatt av en teoretisk orientering for en ny type radikalisme og et antiautoritært aksjonsfellesskap. Ikke sosialisme. Det var særlig studentlederen fra Freie Universitet Berlin, Rudi Dutschke, og Jürgen Habermas som førte an i BRD, og tenkere som også kalte seg «nymarxister» som Jean-Paul Sartre, Henri Lefévre og HerbertMarcuse. Vi fikk også forløpene til en mer demokratisk psykiatri ved de engelske «antipsykiaterne» Laing og Cooper som sa:» Det er samfunnet som er sykt. Ikke individet.»
Bob Dylan spurte: »How many times must a canonball fall…?” Rollings Stones anklaget USA med protestsangen «Street Fighting Man» og Jimy Hendrix transformerte USAs nasjonalhymne til et inferno av krigstorden. Antikrigsfilmer om Vietnam dukket opp som sopper etter regnvær. Teater og litteratur ble farget av antiautoritære ideer og oppgjør med krig, undertrykkelse og kapitalistiske strukturer som grep inn i alle deler av samfunnslivet.
Samtidig var det protester i andre deler av verden. Det var kraftige demonstrasjoner i Tokyo mot amerikanske militærbaser i Japan, ved Columbia University i New York ble studenter banket opp av politiet fordi de demonstrerte mot raselovene og Vietnam-krigen, studenter streiket for reformer i Jugoslavia, 20 000 arbeidere okkuperte Universitetet i Ankara, i Benin var det generalstreik for krav om høyere lønninger.
Midt opp i disse omveltningene studerte jeg altså i BRD og fikk det meste servert fra media som ikke hadde annen misjon enn å stemple alt og alle for røde pøbler, anarkister, gatas parlament og sovjetlakeier. Bild Zeitung var ekstrem i sin fordømmelse som krevde et oppgjør med venstrebevegelsen, mens nazister satt i ledende stillinger innen media, juss, universiteter og industri. m.fl. Politiet måtte slå hardt og ubarmhjertig ned på «terroristene». Samtidig forvarte magasinet bundeskansler Kurt Kiesingers fortid som solid nazist. Hetsen mot de venstreradikale ført til vold og overgrep fra politi og selvbestaltede «demokrater». En av dem skjøt Rudi Dutschke 11. april 1968. Man fikk de blodigste masseslagsmål i gatene i tysk historie. I 1979 døde Rudi Dutschke av seinskader etter attentatet. Mitt møte med ham og Habermas i Berlin vinteren 1968 var lærerikt og tankevekkende.
Hva var bakgrunnen for 68-protester og opptøyer særlig i Vest-Europa? Hvor ble radikaliseringsbølgen av? Da jeg ble medlem av NKP i 1971 fikk jeg et analyseverktøy til å forstå og å fordøye denne flommen av impulser, tanker og følelser fra tiden i BRD: marxismen-leninismen.
Deler av etterkrigsgenerasjonen gjennomskuet nok maktapparatets misbruk av posisjoner for å sikre sine privilegier etter den 2. verdenskrig, de reagerte på imperialismens kriger, kapitalismens grep på samfunnsutviklingen og de undertrykkende og reaksjonære strukturene for å bevare det bestående konseptet. En generasjon som ikke hadde opplevd to verdenskriger ville ha fred, demokrati og medbestemmelse. Det politiske og kulturelle oppbruddet var uunngåelig og førte ut mot kanten av en revolusjonær situasjon. Da opprøret ikke var organisert men stort sett spontant og anført av karismatiske enkeltpersoner døde det hen etter få år. De filosofiske «nymarxistene» fortolket situasjonen som en moralsk motstrøm med krav om endringer men ikke krevde en kvalitativ ny samfunnsreform – en økonomisk og politisk revolusjon. Seminarmarxismen i BRD beskrev bare studentens elendige situasjon og ga ingen anvisning til politisk handling. Man rasjonaliserte diskusjonene i aksjonsgrupper til å være revolusjonære handlinger. De kollektive og organiserte aksjonene som skulle bekjempe de elendige forholdene for studentene uteble. Individualismen tok overhånd. Det manglet en klasseanalyse som veileder for aksjonene som kunne inkludere arbeiderklassen. Studentene oppnådde bare til få endringer gjennom impulsive og spredte protestaksjoner. Det franske opprører hadde et mer klassepreg og studenter og arbeidere sto sammen og truet den franske samfunnsstrukturen så voldsomt at president De Gaulle måtte sette inn militæret. Flertallet av de røde opprørerne ble snart lydige og etablerte samfunnsborgere uten revolusjonære hensikter. De hadde rent hornene av seg. Lenin ville ha kalt dem for «himmelstormere». Fort opp og like fort ned.
Sic transit gloria mundi.