(16 - 2017) Den russiske pedagogen Anton Semjonowitch Makarenko (1888-1939) har fått plass i pedagogikkens historie grunnet hans koloniprosjekt for kriminelle og foreldreløse barn, "Gorkijkolonien" oppkalt etter forfatteren Maxim Gorkij.
Joar TranøyPsykolog og historiker
Anton Semjonowitch Makarenko virket som lærer i Krjukov. I løpet av sin første lærerjobb studerte han marxistisk teori og pedagogikk. I samarbeid med en skoleleder utviklet Makarenko en kollektiv skoleordning som bestod av ulike gruppeaktiviteter som musikk, idrett, teoretiske fag og håndverk.
Makarenko avla høyere pedagogisk eksamen på lærerinstituttet i Poltawa i 1917. Han fikk seinere en inspektørstilling på en barne- og ungdomsskole i Krjukov. Etter kort tid ble Makarenko sterkt kritisert av skolepolitiske myndigheter fordi han eksperimenterte med "arbeidet som pedagogisk metode." Makarenko forlot det bestående skolesystem og virket som en fristilt lærer. Han innførte blant annet skolehager og fikk støtte i 1919 av Lenins kultur- og skolepolitiske tilbud som ga gratis videreutdanning til arbeidere og bønder, samt polyteknisk utdannelse av barn opp til 16 år.
Byggingen av Gorkijkolonien startet i 1920. Den ble avsluttet i 1929 grunnet pedagogisk strid med myndighetene.
Makarenkos kontroversielle pedagogiske var et viktig bidrag i den heftige pedagogiske debatt før og etter revolusjonen.
"Humanistisk borgerlig" vesteuropeisk reformpedagogikk, såkalt pedologi(gammel betegnelse på vitenskap om barn, pedagogikk og pediatri) var under sterk kritikk. Motstanderne stod for en progressiv sosialistisk pedagogikk med fokus på kollektivet.
En av "pedologene,"var Lenins kone Krupskaja, som i 1909 i tidsskriftet Den frie oppdragelse argumenterte for en fri individuell oppdragelse i Tolstojs ånd. Pedologien ble bekjempet av bolsjevikene. I 1936 ble den avskaffet ved en sentralkomitebeslutning. Makarenko bygget på leninistiske prinsipper fra politisk arbeid i den kollektive pedagogiske praksisen. Han var stadig i konflikt med "reaksjonære" skolemyndigheter som sørget for at han fikk sparken.
Makarenkos pedagogiske bidrag var oppbygningen av Gorkij-kolonien. Det er en historie om, hvordan en gruppe asosiale barn fra kaotiske oppvekstforhold litt etter litt bygget opp et forfallent gods til et mønsterlandbruk. Barna utviklet seg til å bli sosialt velfungerende ungdommer med skoleutdannelse. Mange av ungdommene fikk seinere elevplass på arbeiderfakultetet. Makarenkos beskrivelse av den sosialpedagogiske utvikling er gitt i bøkene Vejen til Livet og Første Mai kolonien. De to bøkene beskriver hvordan det enkelte barns samspill med kamerater blir avgjørende vendepunkt for sosial og pedagogisk utvikling.
Makarenko avviste begreper som "problembarn" og "atferdsvanskelige barn." Han tok sterk avstand fra patologiske begreper som defekt personlighet. Makarenko ville rette på dårlige relasjoner mellom barnet og andre mennesker, mellom barnet og samfunnet.
Det pedagogiske arbeid gikk ut på å skape situasjoner som ga barnet mulighet for positiv kontakt og aktivitet med kamerater og voksne. Sosialt samspill skulle utvikle individet. I følge Makarenko utviklet individet seg i samspill innen kollektivet.
Makarenkos pedagogikk hadde likhetstrekk med psykologen Lev Semyonovich Vygotsky når det gjaldt måten individet utvikler seg gjennom interaksjon. Begrepet "nærmeste utviklingssone" inspirerte Makarenko til å reflektere over forholdet mellom læring og utvikling. "Nærmeste utviklingssone" kjennetegnes ved at barnet med voksenstøtte (eller støtte fra en mer kompetent kamerat) kan utføre praktiske og mentale handlinger, som barnet ikke er i stand til at utføre alene. På den måten bidrar barnet til sin egen læring. Men Makarenko var ikke primært inspirert av utviklingspsykologien. Hans inspirasjonskilde var sosialistisk og marxistisk: Marx' forståelse av at mennesket utvikles gjennom arbeidet, og Lenins tese, at arbeiderstaten kun kan bygges opp, hvis alle arbeider for fellesskapets beste.
Makarenkos kollektivpedagogikk, innebærer krav og forventninger, aktiv disiplin, klare normer, straff og belønning. Makarenko fikk ikke bare stor innflytelse på sovjetiske pedagogikk i perioden 1931-58. Skandinavisk rusomsorg, barnevern- og institusjonspedagogikk var og påvirket av kollektivpedagogikken. Gruppeorientert oppdragelse fikk plass i pedagogiske og sosiale institusjoner i 1970 årene. Et eksempel er Hasselapedagogikkens kollektive "kamerat-tvang". Denne form for progressiv pedagogisk praksis ble kritisert for tvangskollektivisme, nymoralisme og undertrykking av individet.
Makarenkos vellykkete kollektivoppdragelse skyldtes at han som person var en ildsjel med enormt engasjement som oppdrager: "Det er kun én ting, oppdrageren skal unngå; han må ikke bare være til stede blant barna uten å delta og uten å interessere seg for, hva de lager".