Varsellampene blinker

Det blinker advarende rødt i kongeriket: Folks tiltro til norske topp-politikere er alvorlig svekket ifølge en meningsmåling utført av Direktoratet for forvaltning og IKT. Slikt tyder på en redusert allmenntilstand i et borgerlig demokrati. Derfor skal vi  kanskje ikke undres over om flere symptomer kan melde seg. Og de kommer: Vi er blant annet - ganske uventet - blitt den mest korrupte nasjonen i Norden skal vi tro organisasjonen “Transparency International”. 

Christian Larssen

Dermed kan vi takke farvel til et av våre mest tungtveiende poeng i skryte-taler ved festlige anledninger: Vi er tydeligvis ikke lenger et godmodig folk som etterstreber rettferdighet og redelighet i et gjennomsiktig samfunn der muligheter for omseggripende kjeltringstreker er relativt begrenset. 

Det vil si: Fortsatt er vel de fleste av oss relativt redelige mennesker som strever med vårt i hverdagen, men blant de med makt til å fikse og trikse på andres bekostning, er det tydeligvis et økende antall brodne kar. Det er de som som slår ut på korrupsjons-statistikken.

----------------

Så kan man stille spørsmålet: Er det en sammenheng mellom voksende mistillit til topp-politikere og økende korrupsjon? Hvis ja: Hvorfor skulle i så fall generelt dårligere samfunnsmoral ramme politikerne?

Kanskje skyldes det at politikere og andre mektige samfunnsaktører stadig oftere rekrutteres fra samme sosiale sjikt. De omgås og verner hverandre og etterlever spesialsydde normer tilpasset velfylte lommebøker. Kort sagt: De surfer i et miljø preget av stadig økende rikdom og fordeler raust posisjoner og millionlønninger seg imellom. 

Uten å rødme kan derfor en jernbanedirektør - med politikerbistand -  trekke seg tilbake når det stormer som verst og få med seg en årslønn på over tre millioner for den konturløse jobben som “rådgiver”.  Like avslappet som topp-politikeren i min kommune - uten sjenanse, men i dyp hemmelighet - spilte sin dobbeltrolle som politiker og eiendomsspekulant. 

Han måtte trekke seg som politiker da akrobatikken ble kjent. Men det ble med det. Virksomheten var ikke ulovlig, ifølge politiet. Men hvem tjente han ved rolleblandingen? Sine sosialdemokratiske velgere, eller sine forretningspartnere i direktørsjiktet?

Eksemplene kan mangedobles. Det er heller ikke helt uvanlig at stortingspolitikere nasker store beløp fra fellesskapets pengeskrin. Tyverier som omtales som “personlige tragedier” blant kolleger. Andre - lenger nede på den sosiale rangstigen - blir gjerne stemplet som kriminelle for tilsvarende øvelser.

------------------

I forlengelsen av samfunnsinstitusjoners sviktende omdømme finner vi også riksmediene. Heller ikke disse er til å stole på - ifølge folk flest. Skal vi tro den siste meningsmålingen er det bare 13 prosent som sier de har “stor tillit til mediene”! Og flokken krymper stadig. 

“Den fjerde statsmakt” har åpenbart sviktet sin oppgave. De er middelklassens og overklassens forlengede arm i samfunnsdebatten. Særlig tydelig er det kommet til uttrykk denne vinteren. Lojalt rykker kommentariatet ut til forsvar for regjeringen hver gang den høster storm som følge av såkalte reformer. Reformer som gjerne har det til felles at de gjenspeiler  sentralmaktens forsøk på å overkjøre folk som er bosatt andre steder enn i en håndfull av våre største byer. 

Når opprøret kommer, mot kommunesammenslåing, mot  privatisering, mot politireformen, mot sykehusreformen og NAV-reformen slår overklasse- og storbyarrogansen til med raljering av “kunnskapsløse velgere” som angivelig lar seg forlede av primitive slagord fra et bakstreversk senterparti. 

Det er gjennom støyen fra denne  slagmarken vi hører landets moderniseringsminister beklage at regjeringen og stortingspolitikerne ikke har vært flinke nok i sine bestrebelser på å skolere de uvitende om hvorfor det er nødvendig å gjennomføre regjeringens Høyre-politikk. Et utspill som selvsagt vinner gehør i VG som på kommentarplass later som om ekstreme liberalistiske “reformer” er hevet over  politikkens diskutable verden og trygt plassert på et nivå som nærmest er å sammenligne med såvel Grunnloven som Bibelen.

------------

Men midt oppe i denne deprimerende beskrivelsen av et rikt lite land med økende korrupsjon, med et politikersjikt som stadig oftere blir isolert fra eget folk, og med en presse stadig færre stoler på, slår forskerne fast at folkets politiske engasjement er voksende.

Kanskje henger også dette sammen. Vi har sett det tidligere. Vi så det i EF-striden i 1972 da et mobilisert folk sa nei, til tross for massivt press fra den politiske eliten, fra næringsliv og fra media. Det ville føre til økonomisk katastrofe, ble vi fortalt.  Men NEI ble det, og katastrofen tørket bort som den bløffen det var.

Samme historie gjentok seg for nøyaktig 25 år siden. Nok en gang strittet folk imot - og nok en gang kom dommedagsprofetiene. Men styrket av selvtilliten i kjølvannet av den første seieren ble makteliten nok en gang overvunnet.

Med dette som bakteppe er det kanskje ikke merkelig at eliten nok en gang møter mistillit når de stadig fremstår som selvbestaltede politiske overdommere med overdrevent næringsvett. Kanskje er det vi nå ser opptakten til nok et folkelig opprør.

Tida går hurtig fram mot neste stortingsvalg.