_ Jeg elsker bomringen!

- Jeg elsker bomringen, ropte Lan Marie Bergh begeistret på Miljøpartiet De Grønnes valgvake. Dermed var helvete løs. Ikke rart når Oslos mest populære - og mest utskjelte - lokalpolitiker tar ironien til hjelp og høres ut som en blåkopi av Siv Jensen da hun medvirket til å sende Jens Stoltenberg på gangen med den ekstatiske utblåsningen “Morna Jens!”. For samme Jensen ble utsagnet opptakten til en slitsom reise, og det skulle ikke gå lang tid  før hun måtte innse at hennes adrenalin-utbrudd ble snarveien til et sammenhengende helvete for partiets regjerings-mannskap. 

Hun var begeistret og lykkelig uvitende om at Frp med over 30 prosent oppslutning på meningsmålinger krasjlandet da det snublet inn i en posisjon som avslørte reaksjonær hjelpeløshet og notorisk uansvarlighet som regjeringsparti. En katastrofe som kulminerte 9. september 2019 med 8 prosent av velgerne i ryggen. Jeg sier ikke at MDG  nødvendigvis vil gå i Frps spor - men det aner meg. Som  medlem i Naturvernforbundet gjennom en menneskealder har jeg i årenes løp lært mange uslitelige miljøaktivister å kjenne. Disse har jeg respekt for. Jeg har også respekt for MDGs medlemmer som har stått mot årelange mobbekampanjer, og unner dem glade dager etter kommunevalget. Men samtidig frykter jeg partiets ideologiske høyre-vri som ligger bak bomvei-begeistringen. ----------------------- 

Det er ikke så mange tiårene siden det fortsatt var en allmenn oppfatning i storbyers beste vestkant - og bygde-Norges brede kornbygder - at datidens fattigfolk hadde seg selv å takke for elendigheten. Det var uttrykk for en personlig svakhet å falle utenfor.  I dag vet vi det var vranglære

- men like fullt har tanken overvintret i form av fravær av forståelse for det dypt urettferdige klasseskille som finnes i kapitalistiske land. Når Miljøpartiets valgvake eksploderer i begeistring over en dypt urettferdig avgift som primært rammer de økonomisk svakeste blant oss, er det et vitnesbyrd om kunnskapsløshet om det samfunnet de lever i. 

Og fra kunnskapsløshet er veien kort til fortidas kyniske oppfatning av at om det finnes fattige i et rikt land, er det deres egen skyld. Og de får finne seg i sin skjebne. Jeg deler imidlertid Miljøpartiets grunnleggende frykt for at vår rovdrift på verdens ressurser kan gi fremtidige uhyggelige konsekvenser. 

Jeg har sett utslag av rovdyrkapitalismen som har skremt meg, og en umettelig grådighetskultur som har gjort meg skamfull over å tilhøre klodens bedre vestkant. Jeg har også registrert at vårens vipeflokk på naboens åker er blitt mindre for hvert vår. I år var det ingen som kom. Jeg har merket meg at rugda ikke lenger trekker over hyttetaket i lyse maikvelder, og det er mange år siden traneparet har fått fram ungene sine.  Det har ikke hjulpet en døyt at antallet massive elbiler er mangedoblet i løpet av disse årene, eller at “skoger” med vindmøller er i ferd med å erobre perler i norsk fjellheim. Vindmøller, gjerne reist til betinget applaus fra MDGs landsmøte i  vår. Eller som partiets nasjonale talsperson, Arild Hermstad formulerer: ”Vi tillater vindkraft på land, men skal ikke bygge ut i områder med urørt preg, eller ramme samiske interesser.”  Så vet vi det: Partiet går inn for vindmøller på land, men er mot utbygging “i områder med urørt preg”. Men hvor pokker finner vi slikt i kongeriket i dag? 

Urørt villmark finnes det knapt lenger. Det hører allerede historien til. Det ble kanskje glemt i farten da landsmøtet kranglet om vindmøllene. Kanskje ble det også glemt at FNs naturmangfoldsrapport slår fast at  tap av naturmangfold er en like stor trussel som klimaendringer! Men hvem bryr seg om naturmangfoldet i “vindmølleparkene?” Jeg tviler ikke på at stordelen av MDGs landsmøte besto av folk med ærlig frykt for at grådighetskulturen vår er i ferd med å belaste kloden mer enn den tåler. Mye tyder på at det er godt begrunnet. Men det partiet overser er et gjennomgripende fellestrekk ved naturødeleggelser: De skyldes storkapitalens umettelige profittbegjær på den ene siden, og en hemningsløs kynisk trang til å sende regninga for det påfølgende reparasjonsarbeidet til de med svakest økonomi på den andre. Slik også denne gang. Så lenge MDG ikke synes bekymret over at vanlige lønnsmottakere blir postkasse når regningen sendes ut for ulike “miljøtiltak”, skyver de fagbevegelsen og lønnstakerne fra seg.

  Ja verre enn det: Miljøvernarbeidet settes i folkelig miskreditt fordi vi på solsiden manipulerer oss ut av krisen, det være seg ved hjelp av trafikale grep eller velfylte “ lommebøker” egnet til kjøp og salg av miljøkvoter. Tiltak som MDG applauderer. Mye miljøvern blir det heller ikke av at norsk overklasse supplerer bilparken sin ved kjøp av stadig nye el-biler. I stedet blir vi vitne til en slags idiot-logikk som bygger på tesen om at jo flere elbiler du har råd til å kjøpe, jo bedre miljøverner er du. |