Store vaser til besvær

Startskuddet for årets valgkamp har gått, akkompagnert av ballonger, røde roser og merkverdige verbale sprell som for eksempel plagsomt store vaser fra Glassmagasinet i Oslo. Erna spiller fotball, og Jonas Gahr Støre dømmes nord og ned i “borgerpressen” etter sin første valgkonfrontasjon med statsministeren. Det meste er normalt.

Men nytt av året er et Frp på sotteseng i flere av våre byer, og som preget av alvorets panikk graver dypt i jakten etter en egnet flytevest. Og opp av hatten trekkes - av alle ting - landets syklister. Alt tyder på at et mulig Frp-havari skal forhindres ved hjelp av massive angrep på syklister. Det kan vel trygt slås fast at det er snakk om tidenes politiske halmstrå.
Umiddelbart trodde jeg det var en vits. Men det var faktisk blodig alvor. Kronargumentet er selvsagt privatbilens uunnværlighet i hverdagen og det faktum at det vitterlig ikke lar seg gjøre å putte store vaser i ryggsekker og sykle hjem!! 
Jeg har aldri prøvd denne øvelsen, men skal vi tro hovedstadens Frp-stjerne, Christian Tybring Gjedde, synes det å være en aktuell problemstilling blant hovedstadens høyrevridde. Eller se hva han sier til TV2:
“Går du ned på Glassmagasinet for å kjøpe med deg en svære vase, skal du ha den i ryggsekken og sykle hjem med den?” 

Christian Larsen.

Nå vet ikke jeg hvor ofte Tybring Gjedde eller hans likesinnede plages med å stappe svære vaser ned i små ryggsekker, men jeg forundres over at det er ukjent  for noen av våre topp-politikere at det finnes andre alternativer for å løse betydelige transportproblemer. Som for eksempel drosje.

I alle fall er budskapet klart: Bilende Oslo-borgere skal passe seg. Hvis de ikke stemmer Frp ved høstens kommunevalg kommer syklistene og tar dem. De stjeler bilistenes penger og bruker dem til sykkelveier, og de fratar Tybring Gjedde muligheten til å frakte store, dyre vaser fram til dørhella. 

For meg er tøvet godt nytt. Det forteller at partiet er et hakk nærmere panikken enn det jeg trodde var mulig og at storby-Frp er i ferd med å visne bort i fravær av vettuge politiske innspill.

-------------

På mine kanter av landet er det forresten null interesse for Frps anti-sykkelkampanje.  Det sykles generelt lite i grisgrendte strøk, og ingen hisser seg opp over at det bygges gang- og sykkelveier her og der. Eleverte vase-butikker er det også ganske få av. 

Etter at en av kommunens store politiske sønner gjennom en liten mannsalder, Per Sandberg dessuten har valgt å abdisere til fordel for kjærligheten og Iran, er det i tillegg vanskelig å registrert noen Frp-interesse i det hele tatt.
Derfor så det også temmelig stusselig ut i valgbrakka til Frp da den årvisse “martnan” nylig ble arrangert i stasjonsbyen. Det holdt liksom ikke at partiets valgarbeider søkte trøst i naboteltet der Høyre slet med å få avsetning på “buttons” prydet med den forslitte Høyre-vimpelen. Forresten; mye trøst var det nok ikke å hente hos button-selgeren. Ikke en gang tilbud om gratis jakkepynt skapte omsetning som monnet. Kort sagt; dette var ikke høyrepartienes martnasfest. 

Da var det mer fart i naboteltet der Sp holdt hus. Det var som et gammeldags kaffeslabberas i grendahuset, og skulle stemningen indikere valgresultatet kan valget like gjerne avlyses - iallfall i min hyttekommune. Resultatet er gitt på forhånd.
Nå vel, kanskje litt overdrevent når jeg tenker meg om: Arbeiderpartiet hadde god avsetning på avskårne roser. Men det blir liksom en smule uforpliktende å si ja takk til en rød rose i sommervarmen. Man må nødvendigvis ikke kvittere på valgdagen.
Partiets plutselige engasjement for å forlenge Nordlandsbanen fra Fauske til Tromsø ble heller ikke kjøpt umiddelbart i stasjonsbyen. Tvert imot ble budskapet mottatt med støyende munterhet fra en velger som nettopp hadde besøkt nabo-teltet og latt seg fortelle at meningsmålingene nå viste at Senterpartiet var Nord-Norge største parti, mens Ap var henvist til en sur andreplass. For første gang på over hundre år.

Den lattermilde velgeren kunne lystig orientere Arbeiderpartiets “rosemedarbeider” om at det skulle mer til enn luftige løfter om en forlengelse av Nordlandsbanen for at partiet skulle gjøre seg forhåpninger om å gjenvinne sin posisjon i vår nordligste landsdel. 

Velgeren fra fjellbygda - som lyttet til ordvekslingen - var beskere. Han lot seg slett ikke “bestikke” med en kaffekopp:
-Vi har mista skolen, jernbanestasjonen, posten, butikken og bussen. Hva har dere tenkt å gjøre med det?
Det var som om rosestilken tapte spenst. Hodet hang. I bakgrunnen dundret lokaltoget gjennom byen. En gang NSB - fortsatt  norsk, men hvor lenge? Det er valgkamp i distrikts-Norge.
I hovedstaden bekymrer Frp seg for ryggsekker og store vaser.