Et bitte lite spøkelse

Høyre og Aftenposten har funnet et bitte lite spøkelse i det politiske landskapet. Og i trengselstider misbrukes oppdagelsen for alt den er verdt og vel så det: “Spøkelset” består denne gang av en håndfull LO-tillitsvalgte som anbefaler Rødt som samarbeidspartner for fagbevegelsen fremfor Sp. Og mannen som - sammen med Aftenposten - er sjokkert, er lederen i Stortingets finanskomite, Høyres Henrik Asheim: “Det er både oppsiktsvekkende og dramatisk at så store deler av fagbevegelsen nå foretrekker å samarbeide med et kommunistisk parti fremfor et demokratisk parti som Sp”, slår han fast. 
Det hele blir en underlig smørje, en blanding av fakta og tøv under tittelen: “Dramatisk at LO-forbund anbefaler Rødt framfor Sp.”

Men la oss se på realitetene: Det finnes intet LO-forbund som ”anbefaler Rødt fremfor Sp”. LO følger lojalt opp parolen om et rød-grønt samarbeid. Derimot vises det i artikkelen til en lokal tillitsvalgt i Fagforbundet som foretrekker Rødt, og en annen i samme forbund som frimodig tror at hun i høyre-staten ustraffet kan innrømme at, jo “vi sier til våre medlemmer at de bør støtte rød side”. 

Tenke seg til: Faglige tillitsvalgte foretrekker partier til venstre for sentrum! Det er dette Asheim presenterer som udemokratiske holdninger! Og han får hjelp av Aftenpostens politiske redaktør Trine Eilertsen som klatrer ned fra sin angivelig nøytrale kommentarkrakk og prosederer at det vil bli lettere for Høyre å utfordre Ap nå når sosialdemokratene samarbeider med et “dogmatisk Rødt”. 

I et forsøk på å dokumentere at grunnlaget for utblåsningen holder vann tyr Aftenposten til en “faktaramme”. Her kan vi lese følgende finurlige innledning: “Rødt vedtok på sitt landsmøte i mai at partiet skal beholde ordet kommunisme i prinsipprogrammet”.

Underforstått: Rødt er et kommunistisk parti. 
Men så enkel er ikke verden. Reelt sett nøyde landsmøtet seg med å fortelle hvilket innhold Karl Marx la i kommunisme-begrepet, og det bør knapt skremme noen, men slike forsøk på politisk avklaring skal en likevel være forsiktig med. For Aftenposten og Asheim er det iallfall nok, og ved hjelp av verbale tjuvtriks lar det seg gjøre å mane fram et aldri så lite kommunistspøkelse - en smule revolusjonsfrykt - slik sanne “demokrater” har for vane når verden går dem imot.
 Da hjelper det ikke at Rødts venstresosialdemokrater bekler barrikader i flokk og følge og avsverger ethvert slektskap med onde makter fra sosialismens historiske mørkeloft. Og slike finnes det selvsagt flere eksempler på, eksempler som sosialister og kommunister stort sett har tatt avstand fra. Dette i motsetning til høyresidens tradisjon med å tåkelegge grov urett begått i kapitalismens navn.

 -----------------
Jeg undres ofte over - når jeg møter de sjofleste utslagene av antikommunisme - om drivkraften er ren kunnskapsmangel, eller ondartede utslag av ideologisk høyre-slagg.

Slik også denne gang. Med kunnskap som ballast kan Asheim umulig mene at det både er “oppsiktsvekkende  og dramatisk” at fagforeningsfolk med rødt blod i årene jobber for at norsk fagbevegelse er lojal overfor sin radikale tradisjon? Fagbevegelsens over 100 år lange historie er full av slike eksempler. Det er mer regel enn unntak. Hvor har Asheim vært som muligens ikke har oppdaget dette?

Og i hvilket miljø har han tuslet i når han heller ikke har oppdaget at nyere norsk historie har eksempler på at fagforbund med titusenvis av medlemmer har valgt “mørkerøde” ledere? Og det uten at verden har gått av stag. Ett eksempel er Arbeidsmandsforbundet som applauderte Harald Øveraas - med bakgrunn i NKP - inn i sjefsstolen. Et annet eksempel er Transportarbeiderforbundets siste leder før sammenslutningen med Fellesforbundet, Lars Johnsen fra Rødt. Er ikke kongress-valgte ledere i store fagforbund minst like alvorlige trusler mot høyre-staten som valgkamputspill fra regionale tillitsvalgte? 

Åpenbart ikke. Ifølge Asheim og Aftenposten vil det som nå skjer i deler av fagbevegelsen føre til en politikk som “har en enorm avstand til norsk politisk tradisjon som har vært preget av kompromisser og moderate endringer over tid”.
Hadde det vært så vel, men noen kroner mindre i partistøtte til Senterpartiet og noen kroner mer til Rødt endrer ikke samfunnet i sosialistisk retning. I farten har dessuten samme Høyre-politiker glemt at rammeverket for “den politiske tradisjon” vi har bekjent oss til de siste 70 årene ble snekret sammen av Einar Gerhardsens samlingsregjering som ble oppnevnt etter krigen. Det var en regjering der kommunister og Asheims politiske forfedre satt rundt samme bord.
I dag er det annerledes med et kommunevalg for døra og med galluptall som avdekker at tilliten til regjeringspartiene er på bunnivå blant folk flest. 

Da kan selv et lite kommunist-spøkelse skape håp om bedring. Og finnes heller ikke det, kan det alltid lages et. Vi står foran en grisete valgkamp.