Jeg svinger med hatten

Det er sommer. Hver morgen våkner jeg til fiskemåkens egenartede konsert. Ikke akkurat vakkert.  Hes, opphisset, ja nærmest hysterisk til tider. Men lyden hører sommeren til. I tidligere tider fylte den meg med glede. Sammen med syrin-duft, raslende ospeblader og blafring i bestemors blondegardiner.
Nå har fiskemåken fått en vemodig klang. Vissheten om at den er havnet i uføre, at det blir stadig færre av dem er for meg en vedvarende påminning om at vi har skapt en verden som er i ferd med å passere sin tåleevne.

Det er kanskje også grunnen til at jeg steller ekstra pent med mine hysteriske måkenaboer. For fjerde år på rad har de okkupert akterskotten i robåten, og nettopp i disse dager stikker tre dun-nøster opp over kanten på reiret.
 Det gleder meg, men uroer meg også. Jeg kan ikke være fuglevokter døgnet rundt og hele tiden. Særlig fordi jeg har flere leietakere på hyttetomta - og alle skal vernes og tas hensyn til. Linerla i naustet, gråtrosten på anneks-veggen, bokfinken som slo seg ned mellom tindene på høyriva, blåmeisen på hytteveggen og kjøttmeisen som valgte stærkassen.
Alle er de avhengig av meg. Og jeg av dem. De er forsommeren for meg. Og jeg lister meg forsiktig blant bevingede leieboere. Jeg rekker knapt annet enn å ta hensyn.

Men livet er likevel rikt på slike dager - og gledelig når nytt liv skapes. For ikke å snakke om når en ny generasjon tar til vingene og flagrer som sommerfugler i junikvelden. Da er det også godt å være menneske i solnedgangen.
Da fortrenger jeg det meste av verdens faenskap, skapt av slike som meg og likesinnede i verdens rike land. Vi som i vår brusende ungdom skulle reformere verden. Vi som viftet med røde flagg og skulle utrydde det som fantes av urettferdighet, krig og sult. Vi som hadde grønne fingre og som skulle ta vare på ressursene for framtidas generasjoner.

Resultatet ble annerledes. Det er vår generasjon som må bære ansvaret for verdenshistoriens groveste utbytting av natur, insekt- og dyreliv. Det er vi som har ført kloden vår til grensen av dens bæreevne, og det er vi fra den oppskrytte 68-generasjonen som uhemmet har gått i spissen for å bygge tidenes egosamfunn der solidaritet og fellesskap nærmest er blitt skjellsord.
Nå er vi kommet så langt at FNs naturpanel tegner et dystert bilde av av naturens tilstand. Menneskelig aktivitet truer eksistensen til en million arter, får vi vite. Med de enorme konsekvenser det får for oss på toppen av næringskjeden.
--------------------
Som tidligere nevnt var jeg en av dem som flyttet “tilbake til naturen” i mitt unge voksenliv. Tilfeldighetene førte en liten familie til Frøya. Det ble sjark og et mini småbruk. Det var da jeg ble på fornavn med tjelden som lettbeint sprang over svabergene og ea som kurret i fjæresteinene.
Et lite samfunn som den gang var tilnærmet forskånet fra ødeleggelser - som fortsatt holdt kystkulturen i hevd. En plett på jorda der jeg kunne sitte på kaikanten og lytte til Erik Bye: “I hildringstimen er det godt å seile”.
 I dag tegner det seg et annet bilde: Jeg ser et lite kystsamfunn - et lite øyrike - bli rasert  i fremskrittets navn. Jeg ser storsamfunnet velte seg fram, drevet av profittbegjær. I dag er store deler av “mitt” Frøya i ferd med å bli ødelagt, i likhet med en rekke andre naturperler i kongeriket.
Eksemplet Frøya forteller meg hvor sårbar naturen er, men fortsatt - i dag - er min lille plett i et frodig innland skånet. Her ligger fiskemåken småduppende i robåten, lykkelig uvitende om den skjebne som rammer mange av dens artsfrender.

Men jeg er urolig. Hvordan er det er mulig at jeg og min generasjon kunne medvirke til de massive naturødeleggelsene rundt oss, og hvordan kan vi som vettuge mennesker fornekte det som skjer.
Jeg forbauses stadig over rovdyrkapitalismens evne til å herje med livsgrunnlaget vårt - og vår massive likegyldighet. Jeg forbauses også over maktmennesker - menn og kvinner -  som lukker øyne og ører for krigsmaskinenes vanvittig ødeleggende ressursbruk mens de “redder” miljøet med forbud mot bomullspinner og sugerør. 

Jeg er heller ikke begeistret over bompenge-politikken som rammer blindt og urettferdig. Jeg forstår derfor folk som blir forbannet. Dette er et nytt eksempel på at det er vanlige mennesker som må bære byrdene mens de velbeslåtte sklir bekymringsløst unna. Men spar meg for forsøket på å fremstille veibommen som verdens undergang og bilen som hjelpemiddel til evig frelse. Veibommer kan fjernes hvis vi velger riktig til høsten. Det er opp til oss å prioritere andre verdier enn fire felts motorveier. Det gjør vi med stemmeseddelen.

Men skal vi redde en verden som utarmes, kreves andre grep. Det krever at vi løfter blikket ut over lommebok og trangen etter “å være oss selv nok”.  Og her er det min generasjon har sviktet fatalt. Men så skjer det, plutselig: Ungdommen har avslørt det kyniske spillet. Titusener skoleelever ute på gatene i streik for et bedre miljø. De gir håp! 

Kanskje er DET også årsaken til at jeg bestemt mener at fiskemåken i akterskotten hadde en nesten lystig klang i nebbet i morges da den hilste morgensola. 
Jeg svinger ed hatten og hilser tilbake. God sommer!