Halleluja-jubileum!

Det finnes vel knapt et menneske her til lands som ikke for lengst har oppdaget at NATO fyller 70 år denne våren. Hadde vi ikke visst bedre kunne vi blitt forledet til å tro at det dreide seg om en grunnlovsdag, frigjøringsdag og en konge med med rundt år i samme slengen.

Men så idyllisk er det ikke. Det er en krigsmaskin myndigheter og autoritetspersoner vil ha oss til å hylle. Vi leker krig, vi illuderer invasjon fra vår østlige nabo-gigant på en idyllisk strand i Trøndelag, og alle koser seg i sola med god mat og godt drikke.

Uniformer og utvalgte sivilister fra fjern og nær kan gratulere hverandre og skåle i  begeistring over de mange slag som er vunnet, det være seg i Libya eller i Irak.
Det er den ene siden. Men fest-regien skjuler mørke sider. De som driver fram rustningsgalskapen her til lands er ikke fornøyd med en flokk nyinnkjøpte jagerfly i milliardklassen. De er ikke fornøyd med norske fjellhaller pumpet fulle av amerikansk krigsmateriell som er tenkt brukt mot en innbilt fiende som aldri har angrepet oss. Tvert i mot, som vi står i takknemlighetsgjeld til etter frigjøringen av Finnmark i 1945.

De er ikke fornøyd med de milliardene vi allerede dytter inn i det norske militærvesenet. De vil ha økt omsetning av avanserte drapsvåpen, de vil ha økt profitt for sine venner i rustningsindustrien, og med Donald Trump og den tidligere NATO-motstanderen Jens Stoltenberg i spissen skal stemningen piskes ytterligere opp slik at det norske folk skal bli moden for en ekstra ytelse i form av nye milliarder til krigsindustrien. Det er nå engang slik at jo mer krigshysteriet øker jo større profitt er det å hente for folk som lever av slik galskap.

Halleluja for en artig opptakt til mer krig og fordervelse. 

For sikkerhets skyld mobiliseres statsapparatet fullt ut, både det uniformerte og det sivile. Alt fra profesjonelle krigere med krigserfaring fra fjerne land NATO har blinket ut som fiender, til forskere, politi, sivilforsvar og medier. “Alle skal med” som heter det i et Ap-slagord. 

Men alle vil ikke med denne gang. Et massivt flertall i FN - 122 nasjoner - stemmer for atomvåpen-nedrustning. Men NATO-landene sa nei, og Arbeiderpartiets landsmøte sa nei.

Arbeiderpartiet vet bedre enn verdenssamfunnet og lener seg til Trump og generalene.
Så langt er vår servilitet vis a vis USA og opprustningstrategien kommet at vi ikke engang våger å ytre et aldri så lite misfornøyd grynt når det kreves hopp. Arbeiderpartiets landsmøte hopper og applauderer, media applauderer massivt. Ensrettingsjournalistikken råder grunnen og det søkes med trål etter ekspertise som kan underbygge den nye kald-krig kampanjen. Annerledes tenkende er like sjelden vare som forrige gang.

--------------
Intet nytt under solen heter et gammelt ordtak. Heller ikke i kampen om atomvåpen. Innen sosialdemokratiet har den fulgt partiet som en mare. Helt siden verdenskrigens slutt og Gerhardsen tvang gjennom tesen om “ingen fremmede baser på norsk jord”. 

Til tider har dette vedtaket virket dempende på de mest våpenglade, men i det skjulte har spenningen vært der som en verkebyll. Slik er det fortsatt. Til tross for at åtti prosent av det norske folk støtter FN-vedtaket - et flertall som også gjenspeiles i partiets egne rekker - tvang partiledelsen med Jens Stoltenberg som aktiv aktør landsmøtet til motsatt standpunkt. Og dermed fortsetter kampen mot rustningsgalskapen som har bølget kontinuerlig siden arbeiderbevegelsens barndom.
“Jeg har en drøm” sa Martin Luther King i sin berømte tale i 1963. Vi har alle drømmer. Ungdom har i hele etterkrigstiden drømt om en bedre og tryggere verden. Noen gang med fokus på atomvåpentyranniet, andre ganger gjelder det miljøet. Det var datidas ungdom som bar fram Albert Schweitzers krav om stans i prøvespregningene i 1957, og det var ungdom som hyllet matematikeren Albert Einsteins fredsbudskap. 

Men ungdom blir eldre og politisk tannløse, slik også med min generasjon. Alt for ofte vifter vi med arrogante pekefingre og krever respekt for eget svik. Slik undertrykker vi vår egen fortid og erkjennelsen av at det er de unge, våre barn og barnebarn, som skal arve jorda.
Men de unge vet bedre. Derfor tyr de nok en gang - denne våren - ut i gatene i titusentalls. Denne gang tar de ansvar for å redde en verden vår generasjon truer med å ødelegge - slik ungdom alltid har gjort i en tid da en ny generasjons maktmennesker snakker begeistret om våpen, opprustning og miljøødeleggende profitt.

Fortsatt bærer jeg med meg ungdommens drøm. Den er kanskje litt polert i kantene sammenliknet med den høyrøstede varianten på 60-og 70-tallet. Men kjernen er der: Drømmen om hvordan vi kan sikre freden, hvordan kontakt over landegrensene kan bli en kraft som umuliggjør krigsgalskapen i å utvikle seg til blodig alvor. Jeg drømmer om at våre politikere kan diskutere fred og nedrustning i stedet for notorisk å messe om behovet for stadig flere og mer drepende våpen.
Jeg vet det finnes krefter som mener det samme som meg. Jeg vet at de vil fylle gater i tusentalls på årets 1. mai-dag. Jeg vet at tyngden av rustningsmotstanden lever i arbeiderbevegelsen. I dag - som alltid. Jeg vet at det vil komme til syne også i år. God 1. mai!