«Der kain æ gå å drøm mæ bort»

Det var en av de nettene som fra naturens hånd fremstår vakrere enn de mest uforglemmelige kunstverk. Midnattsola hang over småskjæran i synsranden, og på Tranøy fyr var mennesker i hopetall - i alle aldre - samlet for å lytte til visesangeren Terje Nilsen. Det var høysommer, ærfuglen lekte seg i tangskåren, og det sang i nordnorske dialekter bortover bergrabbene mens sola ble stadig rødere.
Først ved midnattstider skjedde det vi hadde ventet på i timer: Noen forsiktige anslag på gitaren - så ble fyrholmen fylt av varm visesang:

“Æ lengta ofte utover til Mjelle
når vinteren kommer krypan kaill og kvit
For stranda ligg så still oppunder fjellet
og ainna folk tar sjelden turen dit.

Der kainn æ gå å drøm mæ bort aleina
om tie som førr ailltid e forbi.
Der kain æ finn mæ rare skjell og steina,
kvar og ein et støkke poesi.”

Det er enkelte øyeblikk i ens liv som meisles fast for alltid. Den nattlige konserten på Tranøy fyr under midnattsola var en av dem. Minnene lever selv om Terje Nilsen plutselig ikke er mer. Nok en stor nordnorsk visekunstner har lukket døra bak seg. I min verden en av de virkelig store, i selskap med Trygve Hoff og Jack Berntsen.
Jack Berntsen møtte jeg i Svolvær tidlig på sytti-tallet. Det var under Lofotfiske. Jeg skulle virkeliggjøre en ungdommelig drøm om å oppleve Lofoten på denne dramatiske innhøstingstiden. En drøm som Johan Bojer sådde i et ungt sinn med boka “Den siste viking” og som forsterket seg under den første EF-kampen i 1972. Det var den gang “vi alle” - i by og land - gikk rundt og nynnet på “Bygdevisa” som Jan Arild Skogholt skrev teksten til, og som Jack Berntsen seinere gjorde sitt til å udødeliggjøre med en fantastisk melodi:

“Kor e hammaren Edvard, du treng han vel no
når døra skal spikrast igjen?
For i utbygda, Edvard, skal ingen mann bo.
Du skal reise til byen min venn.

Og sjarken din Edvard, ka gjer du med hain
nu når garna for godt heng på hjell?
Ta mesanen punn armen, sett sjarken på land
for kvar fiskar er tid å ta kveld.”

Det ble mange viser denne tidlige vårkvelden i Svolvær. Stemningen var høy. Vi møttes fra nord og sør - seierherrene fra EF-kampen. Vi trodde vi hadde vunnet - en gang for alle. Det vil si; Jack Berntsen trodde det ikke. “Vi har vunne første slaget” sa “skogtrollet” med gitaren. Og han fikk rett.
I dag er også Jack Berntsen bare et minne - men du verden for et levende minne for en hel progressiv etterkrigsgenerasjon.
Den tredje av de virkelig store i min viseverden har også lukket døra bak seg; Trygve Hoff. Døde så alt for ung, men har etterlatt en viseskatt jeg vil tro er tilnærmet udødelig. Fremst i rekken finner vi “Kjærlighetsvise i mørketid”.
Jeg møtte aldri Trygve Hoff, hverken personlig eller på konsert. Men fortsatt har jeg en aldeles utslitt  LP i bokhylla, og som usikker ungdom søkte jeg styrke og støtte i “Kjærlighetsvise i mørketid”;

“Vi går langs brøytekanten
og ser lysan nerri verre
det mørkne fort i dag
Men vi er vant til alt det der
så går vi der og veit at her
e plassen kor vi bor
men handa di ligg varmt i mi så treng vi ikkje ord.
Vi to skal gå i motvind imot nattsvart mørketid
Men æ ekje redd for mørke når du hoille handa mi.
Før aille oss som bor her e det nokka som e vektig
At det vi driv å kjempe før som vanlig folk e rektig
At vi kan bygg å være trygg om mørkemaktan rår,
fordi vi slåss og kjenner oss litt sterkar år førr år.”

Takk for laget til tre udødelige nordnorske kunstnere. Folk med lojalitet til landsdelen sin, til småkårsfolk, og de nære verdier de møtte rett utenfor dørhella.