Sådan er kapitalismen

(Christian Larssen - nr 22 - 2010) Siste halvdel av oktober skulle gi media mer enn nok å pusle med. Gammeldagse nyheter strømmet på. Det startet med et par fremtredende statsbyråkrater som fant tiden inne til å leke politikere med bombastiske krav om tvangssammenslåing av småkommuner.

Dernest så vi fjernsynsfilmatisert miljøkriminalitet av verste slag: Store mengder ulovlig fisket småfisk ble pumpet på sjøen fra en tråler i norsk farvann. Slik forsvinner fangster som truer hele bestander langs norskekysten. Statsråden vrir hender og bedyrer at slikt gjør ikke norske fiskebåteiere. Hun omgås sannheten med harelabben og vet det.

Endelig til oktober måneds feiteste avsløring: En fremtredende fiskeforedlingsbedrift ønsket å få statens velsignelse til å svindle med sjømat ved å pumpe saltvatn og det som verre er inn i fiskekjøttet. Dermed går vekta opp og profitten øker.

Det ble vist til at mange allerede drev med jukset - ulovlig - og nå var det på tide at alle skulle gis legal adgang til å sysle med det samme. Av konkurransemessige hensyn, selvsagt. At det finnes forbrukere i dette spillet, og at det dreide seg om menneskemat falt det visst ingen inn å reflektere nærmere over.

Men dermed rullet nyheten over skjermen. På rekke og rad sto næringens talsmenn fram og innrømmet at det ble jukset i stor stil. Og hva verre var: DE ville iallfall ikke spise slik manipulert fisk. Og bildet ble verre: I neste kapittel ble det hevdet at frossen fisk ble tilsatt - ikke bare saltvatn og diverse tilsettingsstoffer - men også fiskeavfall for å øke vekta.

Men pytt, pytt. Dette var da intet nytt, kom den beroligende kommentaren. Kjøtt og kjøttmat er blitt utsatt for slikt svineri lang tid. Og nok en fagmann sto fram - denne gang fra kjøttavdelingen: Han ville aldeles ikke spise det kjøttet han solgte, og slett ikke ville han gi det til sine barn .

Man kunne få hakeslipp av mindre. Og spørsmål trengte seg på: Hvor lenge hadde denne elendigheten vedvart? Hvor omfattende var den? Hvor hadde Mattilsynet og andre offentlige kontrollorganer vært? Hadde det noen gang blitt tatt en eneste prøve for å få brakt på det rene hva som foregikk? Eller var hele virksomheten så godt tildekket at det ikke fantes fnugg av mistanke noe sted?

Det hører med til historien at det ikke ville vært uoverkommelig vanskelig for fagfolk å oppdage jukset hvis det var interesse for det. Ifølge fiskehandleren på hjørnet som dukket opp på fjernsynsskjermen hadde han oppdaget flere tilfeller som var gått i retur til leverandøren.

Men hva så? Var det noen som antydet politietterforskning??? Statsråden bedyrer at vi selvsagt skal ha ren mat her i landet og glemmer i farten at hun selv representerer en næring som er eksperter på det motsatte.

Og avisene som nok en gang måtte erkjenne at fjernsynet ligger et hestehode foran i nyhetsdekning, velger den lunkne linja. På en måte stopper skandalen midt i svevet, og vil snart gå i glemmeboka. I likhet med den lange rekken av matvareskandaler som tidligere er avdekket.

For alt jeg vet fortsetter svineriet ufortrødent, avsløringene til tross. Det er store penger å tjene på jukset.

Så var det toppbyråkratene som fant tiden inne til å leke politikere. Det forundrer meg at de færreste - om noen innen mediabransjen - har latt seg pirre av det enkle faktum at alt tyder på at vi ble vitne til forsøk på et mediakupp: Først kom regjeringsnyheten om en formidabel helsereform med betydelige positive ringvirkninger. Det så tilforlatelig ut hvis man ikke heftet seg med at det var landets kommuner som skulle stå for gjennomføringen. Og mange timene skulle ikke gå før byråkratkrigstoget var en realitet: Helsedirektør og Utdanningsdirektør rykket ut og krevde tvungen kommunesammenslåing. Og grunnen var enkel: de små kommunene kunne ikke leve opp til det servicenivå - særlig på helse og undervisingssektoren som kreves i vår moderne tid.

Aner vi en sammenheng? Og blir ikke lenka sterkere når vi minnes at Arbeiderpartiets Helga Pedersen få dager tidligere sa det samme? Jo takk vi kjenner fanden på ganglaget.

Så kan en spørre seg, slik noen har gjort i ettertid: Er det av hensyn til folk flest i landets småkommuner at toppbyråkrater og toppolitikere truer med tvang?

Det finnes ingen undersøkelser som underbygger påstanden om at store kommuner er bedre enn små. Tvert imot. De er ikke en gang dyrere i drift. Men selvsagt er de av mindre interesse for storkapital med sugerør i kommunekasser via privatiseringsprosesser på kommunenivå. De er av interesse for blanke sko og grå dresser som tenker økonomi, innsparing, rasjonalisering og effektivisering, og som er villig til å se bort fra trivsel. De er også av interesse for sentrale politikere og byråkrater som er drittlei av maset fra alle de motkonjunkturkommunene som klorer seg fast i dette grisgrendte landet vårt. Få dem bort. Få Norge strømlinjet og maksimalt urbant.

Hvor man snur og vender på seg. Fred Åkerstrøms visetekst er like aktuell: “Sådan er kapitalismen.”