A/S Historieforfalskning

Christian Larssen: ER MAN MILLIARDÆR kan man kjøpe seg eller bygge sitt eget museum og “selge” sin egen historieoppfatning om den aldri så mye er falsk. Øystein Stray Spetalen er rik nok og sjofel nok til akkurat et slikt stunt: Han lager for tiden sitt private antisosialistiske “museum“, og plasserer det i hovedstadens beste vestkant, på Bygdøy.

IFØLGE SAMME SPEKULANT skal et “skrekkabinett” inngå som et sentralt element i “museet“, og den som skal få æren av å bli representert med den største voksfguren i dette kabinettet er Sovjetunionens leder i perioden 1964-82, Leonid Bresjnev. Og ved hans er det avsatt plass til, av alle: Finn Gustavsen. Av andre - muligens mindre betydningsfulle - skal det også være avsatt plass til Adolf Hitler og Heinrich Himmler, må vite.

DERMED MENER DEN historiemanipulerende milliardæren at han har samlet et representativt knippe av “røde” og “brune” sosialister for skikkelig å kunne illustrere den sosialistiske terroren som har herjet land og strand i noen mannsaldre.

NÅ HAR JEG aldri før fått inntrykk av at Leonid Bresjnev har aspirert til rollen som en av de formidable politiske terrorister i europeisk etterkrigstid. Det finnes vitterlig mange andre med ganske heftigere merittlister. Problemet er bare at de spilte på Spetalens politiske banehalvdel og fylte dermed ikke kriteriene for å havne “terrormuseet”.

DET FALLER MEG selvsagt ikke vanskelig å innrømme at det finnes brodne kar av alle politiske valører. Slik sett har jeg det lettere enn Spetalen. I hans politiske fasit står det tydeligvis skrevet at alle som kaller seg sosialist eller det som verre er, per definisjon er politiske gangstere. Derfor var det muligens tilfeldig at flasketuten pekte på Gustavsen som politisk kjeltring nummer to i redselskabinettet på Bygdøy. Han passet muligens bra mente museumsbestyreren, uten særlig kjennskap til “terroristen“.

MEN MANGE GJORDE det, også undertegnede: Vi var blant annet i lag noen kalde vinterdager under den dramatiske gruvearbeiderstreiken i Kiruna vinteren 1969/70. Gustavsen for å skrive bok, jeg som utsendt journalist for min avis.

OG BOK BLE det: En varm beretning om arbeidsfolks solidaritet og offervilje på den ene siden, og et beskt oppgjør med “rovdyrkapitalismen” - lenge før uttrykket var oppfunnet - på den andre. Han presenterte mellom to permer inntrykk og erfaringer vi diskuterte over utallige kaffekopper på en måte bare Finn Gustavsen kunne målbære det den gang.

I ETTERTID VIL jeg tro at en slik bok, og andre om eksempelvis en objektiv beskrivelse av Cuba under Castro er grunn god nok til at typen Stray Spetalen blir moralsk uryddig og uredelig når han leker ideolog.