«Revolusjon» i sommersol

Kommunevalgkampen er allerede i gang. Panikken har begynt å spre seg blant styringspartiene på Løvebakken. Det glefses blant “venner” i regjeringskvartalet. Situasjonen burde vært den rene desserten for opposisjonen med en regjering som tydelig er i ferd med å råtne på rot. Men slik er det ikke. Arbeiderpartiet - landets største “opposisjonsparti” - fomler rundt i et politisk vakuum, kjemisk fritt for alternativ tenkning. En forunderlig situasjon i en tid da en tilnærmet ”revolusjonær” situasjon rammer kongeriket.


Anført av - blant andre - den lille øykommunen Frøya går utkant-Norge ut i vindmølle-strid. De finner seg ikke i å bli valset ned av et storsamfunn som fnyser av naturverdier som er en del av folkesjelen i kyst-beltet. Maktmennesker svarer med å hyre politifolk som “kjeppjager” bygdefolket. Vindkraftutbyggerne betaler.
Folk i dress med asfalt under skosålene stiller seg uforstående til et raseri som vekkes av  180 meter høye vindmøller i et flatt kystlandskap, bygd i den hensikt å eksportere lokale verdier i form av elektrisk strøm til utlandet.

 


Men jeg lar meg imponere av vanlige mennesker som stiller på barrikader når overgrep skjer. Jeg vet hva de slåss for. Jeg har selv bodd flere år i “sjarkfiskerlandet”. Jeg har opplevd hvordan folket der ute kjempet for å redde Halten, et av landets flotteste fiskevær. Den gang var det kamp fordi Forsvaret ville bruke det eventyrlige Halten-arkipelet til skytefelt. Den gang vant frøyværingene. Halten ble fredet. I dag er det fast-Frøyas identitet det dreier seg om. Og Regjeringen rystes.
Det gjør også Arbeiderpartiet. De synder som er i ferd med å innhente regjeringspartiene rammer også Jonas Gahr Støre. Skuffede Ap-velgere er nådeløse, og hopper like gjerne helt over til Rødt i sin frustrasjon.


Det straffer seg i lengden å ha vært et diltende “støtteparti” for en liberalistisk regjering med en umettelig sentraliseringslyst. Det straffer seg å mumle unnvikende når regjeringspartiene serverer åpenlyse løgner og påstår at vi aldeles ikke opplever stadig økende avstand mellom det urbane storbymiljøet og det såkalte distrikts-Norge. Det straffer seg å kritisere regjeringen for å smøre de rikeste blant oss når en selv stemmer for usosiale skattelettelser i  etterkant.


Det straffer seg dessuten for partiet å ha en partisekretær som hevder at det er nødvendig med en venstredreining, mens partilederen slår fast at “partiets politikk ligger fast”. Hva nå det betyr utover en fast lojalitet til NATOs krigspolitikk eller EU’s markedsliberalisme.
Men det er ikke bare kyst-Norge og mega-vindmøller som skaper inntrykk av et samfunn i dramatisk endring. I gatene strømmer titusener av skoleungdommer som krever garantier for at det blir ført en miljø-politikk som sikrer dem et godt liv i framtida..


Andre steder er det motorveiutbygging finansiert av bompenger som pisker opp stemningen blant tusenvis av demonstranter. Tilsynelatende er det en uovervinnelig kløft mellom de to grupperingene. Men er det slik? Jeg ser en tydelig fellesnevner, et krav om trygghet og økonomisk rettferdighet.


Har vi ikke alltid skrytt av at skatter og avgifter her til lands fordeles etter evne, at de med størst bæreevne skal betale mest? Et prinsipp stikk i strid med bompengesystemet.
Demonstrantene har forstått det. De har forstått sammenhengen og vender raseriet mot regjeringen generelt og Frp spesielt, partiet  som for relativt kort tid siden snuste på trettitallet på meningsmålinger, men som siden har opplevd en massiv lojalitetssvikt. Så alvorlig at Siv Jensen nylig så tretallet i kvitøyet på en lokal måling for Bergen.
Det forteller hvor farlig det er for et parti å ha gjort det til leveregel å skru kjernevelgernes forventninger himmelhøyt på enkeltsaker for deretter å føre dem bak lyset til fordel for regjeringstaburetter.


Det er de som har trodd på det særegne regnestykket som går ut på at det er mulig å finansiere utbygging av mega-motorveier med lavere skatter og avgifter til rikfolk som nå innser at de er ført bak lyset.


------------------------
Men hvor står egentlig venstresiden i dette dramaet?  Hvordan blir de som nå innser sine feilgrep - og tyr ut i gatene -  mottatt av arbeiderbevegelsen?
Arbeiderpartiet slikker egne sår og forstår åpenbart lite av hva som skjer. SV har så langt beveget seg bekvemt  - men forbausende lavmælt - i et landskap som burde invitere til engasjement. Det har gått bra hittil - men hva skjer den dagen partiet nok en gang velger å dele seng med Jonas Gahr Støre - og lar regjeringslojaliteten nulle ut visjonene? Det gikk galt sist.


Rødt har derimot dokumentert evnen til å tale høyt og tjener på det. Partiet har også fått en organisasjon som fungerer aktivt i lokalmiljøene. Det medvirker til den fremgangen som kommer til uttrykk på meningsmålingene. NKP derimot sliter fortsatt i skyggelandet og evner ikke å bryte lydmuren.
Derfor: Det er ikke arbeiderbevegelsen som setter sitt stempel på det som skjer denne forsommeren. Det er bekymringsfullt.

Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lag historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2019 - Republisering