Leder i Rødt, Bjørnar Moxnes holder åpningstalen på landsmøtet fredag. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
Leder i Rødt, Bjørnar Moxnes holder åpningstalen på landsmøtet fredag. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

LEDER
Tar vi ikke mye feil består Rødts medlemsmasse av alle varianter av sosialisttilhengere, feminister, økopopulister, noen tør kalle seg kommunister og ikke minst av desillusjonerte fagforeningsfolk. Rødts nylig vedtatte prinsipprogrammet skal tilfredsstille alles behov. Da må innholdet og formuleringene bli ulne. Fordelen med et slikt program er at de fleste kan påstå at de står på partiets prinsipprogram i sin politiske virksomhet.

 Tolkningsrommet er behagelig stort og skaper få motsetninger. De som anser seg som kommunister fikk en karamell å suge på med en «revolusjonær» smak:» Målet er det klasseløse samfunnet. Det var dette Karl Marx kalte kommunisme.» Rødts ledere fikk ikke fjernet det stygge ordet «k» som de mener assosieres med vold og uhygge som arbeiderklassen må forskånes fra. Istedenfor å ta et oppgjør med politiske krefter og medier som i alle år har spredt myter og direkte løgn om kommunismen og land som har forsøkt å bygge sosialistiske samfunn for å fjerne utbytting og undertrykking, bruker partiet som under stor tvil kaller seg marxistisk, de samme flosklene som motstanderne og legger seg flate for disse. I programmet finnes ingen marxistisk analyse av hva feilene i de sosialistiske land besto av, eller hvorfor de ble begått sett i samfunnsmessig og historisk sammenheng. I et hvert forsøk på å bygge et sosialistisk samfunn blir det begått feil, men det kreves at man lærer av dem, ikke bare fordømmer partier og stater. I talen sin tok Moxnes en snarvei: "sosialisme som ikke er demokrati, er ikke sosialisme". Det er for lettvint. Det betyr at en ikke tar inn over seg erfaringene fra realsosialismen på en dialektisk måte, men setter galant en strek over det hele og sier at en vil begynne forfra igjen. Man har lov til å etterlyse en saklig gjennomgang av sosialismens innebygde motsetninger for å kunne løse dem og på den måten komme videre. Moxnes mønster på en akseptert sosialistisk utvikling er sosialdemokratiets positive rolle i Norge fra 1935 og i etterkrigstiden. Der stoper det. Han tar ikke lærdom av den utvikling sosialdemokratiet førte oss inn i med NATO, kald krig og EØS. Rødt som er et rent støtteparti for fagbevegelsen kan ikke lede til de grunnleggende endringer i retning av sosialismen. Under Moxnes sitt lederskap kan Rødt spille en rolle i enkeltsaker, enkeltkamper. Det mangler et helhetlig og sammenhengende teoretisk fundament selv om det antydes at målet er det klasseløse samfunnet som Karl Marx kalte kommunisme. Marxisme er det i alle fall ikke.
Det uklare mantraet om demokrati i utallige sammenhenger som skal være grunnlag for sosialisme, beroliger nok borgerskapet og kapitalismens voktere, men gir oss ingen strategi for hvordan vi skal løse til de uoversiktlige vansker en vil stå ovenfor mot en overmakt. Hva slags demokrati vil Rødt ha? De operer allerede bra innenfor det borgerlige demokratiet, men vil aldri kunne avskaffe det innenfor dette demokratiets rammer. Vil de ha et sosialistisk flertallsdemokrati – for arbeiderklassen – må det borgerlige alternativ fjernes. Hvordan? En demokratisk omveltning skal erstatte en revolusjon, sies det. Opp til vår tid har intet borgerlig demokrati gjennomført en omveltning over i et sosialistisk samfunn. Der det er forsøkt er resultatene og «feilene» enda mer tragiske og brutale enn i de sosialistiske land, f.eks. Chile. Når nå en gang fyordet «k» er nedfelt i en kort ullen setning har Moxnes rett i at det avgjørende er hva de legger i begrepet «kommunisme». Med den partistrukturen Rødt opererer med kan alle definere marxismen på vegne av partiet. Uten den demokratiske sentralismen er veien åpen for et anarki av meninger alt etter hvor den politiske vinden blåser. Det er ren opportunisme når ordførerkandidat i Stavanger, Mimir Kristjansson, vil skrote ordet kommunisme fordi folk kan få ordet sittende fast i halsen og unngå partiet. Hva vil han stå for i kommunestyret for at folk ikke skal få Rødt i vrangstrupen? Ti stille om arbeiderklasse fordi flertallet av arbeidere neppe identifiserer seg med begrepet? Klassekamp fordi det kan gi assosiasjoner om vold? Vi trenger ikke radikale mennesker i styre og stell som fortier realitetene i samfunnet eller omskriver dem med «penere» uttrykk. For å unngå nye svelgebesvær vil nok marxistiske begreper som klassemotsetninger mellom arbeid og kapital kanskje erstattes med det ufarlige «interessemotsetninger». Da unngår man krav om klassebevissthet og vilje til kamp for å få arbeidermakt.
Historien viser at ulike sosialistiske land og kommunistiske partier har fortolket marxismen ulikt. Da Eurokommunismen med «det menneskelige» ansikt dukket opp i Sør-Europa, etter oppgjør med Stalin-perioden, pustet mange kommunister lettet ut. Den kalde krigen hadde vært hard mot partier og enkeltmennesker. Man måtte befri seg fra sosialismens forhistorie; begynne på nytt under en annen fane. De eurokommunistiske partiene pushet på for å promotere nye fortolkninger av marxismen. De gamle ble over natta «dogmer» eller som Moxnes gir til beste et «stammespråk». Nyord måtte konstrueres for at arbeiderklassen skulle forstå eurokommunistene bedre og ikke engstes over begrepet kommunisme. Disse partiene mente å finne belegg hos Marx for å akseptere de kapitalistiske strukturene med privat eiendomsrett til produksjonsmidlene i et sosialistisk samfunn. Marxismen hadde utviklet seg, blitt moderne, ble det postulert. Kontrarevolusjonen i Sovjet viste med all tydelighet at den kursen ikke kunne ha dekning i marxismens grunnleggende teorier.
Marxister må være åpne for ulike veier til sosialismen. Ett er sikkert: Veien går ikke gjennom noe borgerlig demokrati med vedtak i parlamentet. I alle fall ikke ved å bli et haleheng til høyrekreftenes demonisering og fordømmelse av de sosialistiske land.
Venstrepopulistiske strømninger er både i Rødt og lignende partier i Europa. Det har gjort at Vänsterpartiet ikke vil fronte EU-motstand, at Podemos hadde en NATO-tilhenger som sin kandidat til forsvarsminister, at Enhedslisten støtta bombing av Libya og at Syriza ikke har vært et venstreparti siden de gikk i regjering. Dette er Rødts erklærte søsterpartier. Man kan narre seg sjøl til å tro at det bare er språket man endrer, men historisk har det gått rett til høyre for venstrepartier som har gått inn i det sporet. Det Italienske Kommunistpartiet (PCI) hadde en tredjedel av stemmene i Italia i 1984. Del ble oppløst i 1991, men finnes i en deformert utgave av seg sjøl i det liberale Partito Democratico som i dag har halvparten av oppslutninga og en femtedel av medlemmene som PCI hadde i sin storhetstid. Den framtiden er nok en mer trussel for Rødt enn det stygge «k»-ordet og begrepet revolusjon.
Moxnes avleverte en hilsen til oss etter landsmøtet. Han sa med letthet og trakk på skuldrene at han kan leve med programmet. Prinsipprogrammet til Rødt er som et påskeegg. Pent utenpå med en godbit til enhver inni alt etter smak. Moxnes kan tolke marxismen slik det passer ham, pakket inn i rød ull. Alt det Rødt gjør er marxisme. Som det ble sagt for noen generasjoner siden: Det er til enhver tid det Arbeiderpartiet bestemmer som er sosialisme.

Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lag historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2019 - Republisering