(Birgit Skjæret - nettutgaven - juli 2011) I vårt land har blir vi født inn i kristendommen. Nå er imidlertid den kristne kirke i ferd med å miste grepet, selv om det fortsatt er et av de få land i verden som har en statsreligion. Men det er det svært få som bryr seg om, for "ingen har vondt av litt kristendom", som det sies. Vi er jo så gode vi i Norge.

På den andre siden finnes de onde makter, skal vi tro debatten på Internett. Muslimene, den største trussel i verden, slik det blir hevdet. Norske politikere har nesten glemt sitt egentlige virke i det å ville kaste muslimene ut, eller på den andre siden foreslå ugjenommtenkte ordninger, bare for å understreke at de ikke er rasister, men likevel er de fortsatt alle lydige disipler til en gal presidents påstand om verdens "onde akse". Kommunister og muslimer i samme boks.

For oss som er de beste i verden, og som gir millioner til de lidende en gang i året, er det kanskje på tide å se med selvsyn hva disse farlige mennesker egentlig bedriver. Mitt valg endte til slutt opp med Iran, kanskje det ondeste av dem alle. Mangel på planlegging og tilfeldighetenes spill, førte meg faktisk dit midt i den shiamuslimske høytiden Azura.

Reiseinformasjonen på nettet, var som vanlig misvisende, og det medførte at min kontantbeholdning var meget begrenset, men det spilte liten rolle, da alt var stengt i den store høytiden, derav alle reisekontorer for buss tilbake. Det var derfor intet annet å gjøre enn å leve med den høyst udefinerte suppa på hotellet og begi seg ut på gatene. Noe som ganske raskt verifiserte påstanden om at ingen sulter i et utviklet muslimsk land.

Jeg hadde vel knapt gått noen hundre meter før en bil stoppet, og en mann kom ut og overleverte meg en isoporpakke med en liflig duft. Den viste seg å inneholde mørt biffkjøtt, grønnsaker og ris. Jeg ristet på hodet og ville levere den tilbake, men han nektet konsekvent og jeg ble stående på fortauet med middagen i begge hender. "Kanskje jeg trengte en pose?" Mannen hoppet inn i bilen og ga meg en plastpose, men da jeg sa takk om vinket farvel, måtte han inn i bilen en gang til. Han hadde glemt å gi meg cola til maten. Smilende kjørte han videre med sin tørklekledde kone og barn.

Like etter møtte jeg noen studenter som også vandret i gatene. Det var to unge par og det var intet annet å gjøre enn å treffes på gater og parker. Ingen restuanter, ungdomshus og diskoteker. Ingen moderne musikk. Vi vandret sammen et stykke, og de hadde også mat å bære på. Baguetter for deres vedkommende. Det var utdeling av mat over alt. Ingen sult, men heller ikke noe liv slik vi er vant til det. Men slik var da også min ungdom. Vi møttes også på gater og torg, og når vi så fant vår livsledsager var det familie og barn som sto i fokus, mens utelivet var svært nedprioritert. Vi savnet det heller ikke.

Det som lignet restuaranter var seremonihus. Dekorert med religiøse symboler og grønne lykter. Sangen og trommene kunne høres
hele natta igjennom, men ingen kvinner hadde adgang der. Et sted ble seremonien holdt ute i gata, og der var kvinnene tilskuere i hvertfall. Mennene gikk i ring og sangen var som fra verdensrommet. Meget spesiell. Hver og en hadde en stokk med kjettinger som de slo taktfast med i lufta for å illudere selvpining, noe som ikke er lov lenger. I midten gikk en mann rundt og slo på en kjempetromme.

Det var matudeling over alt. Noen kom bærende på fat med havannen meter i dia, og det var ellers utdeling av en søtaktig melkedrikk som etter min smak var udrikkelig og vanskelig å bli kvitt for ikke å såre noen. Jeg fikk ellers en pappkartong med banankake og juice, dagen etter fikk jeg kylling med safranris og gratis te og wienerbrød på en gatekafe. Siste dagen åpnet butikkene igjen og jeg fikk ordnet med bussbillet tilbake. Språket, farsi,lignet tyrkisk og jeg holdt meg unna engelsk så langt som mulig. Noe som kanskje hadde ført til helt andre opplevelser.

Byen Tabriz var på størrelse med Oslo, slik jeg fikk høre, og det mest iøenfallende var at det ikke fantes en eneste tigger der. Noe som etter sigende skal finnes i Teheran, på grunn av av stoffmisbruk har også nådd dit. Men ellers så er det muslimenes stolthet å gi til trengende, noe som også er nedfelt i muslimenes fem leveregler. I Iran var dette meget tydleig, da de skal gi 5% av sin inntekt, mens sunniene gir 2,5, Over hele byen var det satt opp kasser til å putte på penger, og det var ingen synlig nød i gatebildet, så langt jeg kunne erfare.

Det iranske folket gir av sin religiøse overbevsining, og det virker uten at det løper bøssebærere rundt på hver dør. Likevel er det først når alle mennesker selv bidrar til det de trenger for å leve, at det er snakk om et fungerende samfunn. Veldedighet er ikke veien å gå, spesielt ikke i et rikt land som Norge. Skulle ikke vi være et hakk bedre enn Iran på det området?