LIBYA – ET FORSØK PÅ VURDERING

 

(Kåre Wahl, Hammerfest - nettutgaven - april 2011) Etter at nazi-Tyskland ble nedkjempet, har det vært en enestående humanitær militær aksjon på denne kloden. Det var i 1979 da vietnameserne jaget Pol Pot og hans styrker ut av Kambodsja og inn i Thailand. Før de ble drevet bort, hadde de myrdet over en million kambodsjanere. USA, England og Frankrike, i det følgende kalt ”de villige”, fordømte Vietnam og fikk lenge forhindret at den nye kambodsjanske regjeringa fikk sin plass i FN. Norge stemte sammen med ”de villige”.

Forut for dette hadde USA brukt kjemikalier for å fjerne løvet i regnskogen i Sør-Vietnam. Det tilsvarer 3 liter pr. vietnameser. I ettertid er 100.000 barn født med forferdelige defekter. De ble født med en fot, en arm, uten føtter, med grotesk forstørrede hoder osv.

Etter krigen i Irak er det kommet fram at inntil 1995 hadde 500.000 barn dødd som følge av sanksjonene før krigen og av selve krigen. Sanksjonene førte til at vannverk og kloakksystemer brøt sammen, mangel på medisiner, mangel på alt. Madeleine Albright sa på TV at det var en akseptabel følge av sanksjonene. Norge var for dem.

Nå er det Libya som er i fokus. Angrepet er en humanitær aksjon, heter det, en aksjon mot brudd på menneskerettigheter. Det er en begrunnelse som jeg tror like lite på som på masseødeleggelsesvåpnene i Irak.

Jeg har leitet på Internett for å få en forståelse av omfanget av undertrykkelsen i Libya, men med magert resultat. Stort sett er det Amnesty som rapporterer om en uakseptabel brutalitet. Derimot visste jeg ikke dette:

I 2006 holdt Saif al-Islam Gaddafi, som skal være sin fars mest betrodde sønn og rådgiver, en tale til 15.000 ungdommer i byen Sirte. Der sa han til ungdommene som jublet:

”Demokratiet vi drømmer om eksisterer ikke. Alle kan si dette. Libya har ingen konstitusjonelle institusjoner.” ”Vi har heller ingen fri presse”. ”Den nye planen er å evaluere fortida og fra i morgen av starte med en ny strategi og en ny besluttsomhet”. Skal dette bety at han oppfordrer til opprør, eller at regimet innser sine feil?

For noen år siden opprettet FN et råd for menneskerettigheter. Med 155 stemmer ble en kvinne fra Libya valgt som leder. Norge stemte mot. Jeg tror derimot at det var et klokt valg mht. hvilken effekt det kunne få innad i Libya, i hver fall bedre enn bomber og raketter.

Den rødgrønne regjeringa sendte i 2006 Odd Roger Enoksen på offisielt besøk til Libya. Der sa han: ” Libyas viktighet innen både politikk og økonomi blir stadig større. Fra et norsk perspektiv er det veldig positivt Vi (…)ønsker å samarbeide tettere med Libya”.

Og i fjor sendte Statoilsjef Helge Lund, sammen med Jara og Jotun, et brev til norske myndigheter med en oppfordring om å etablere en ambassade i Libya. Leseren kan forstå dette dit han vil. Jeg ser det slik at ”business must go on” uansett brudd på menneskerettigheter.

Det samme gjelder i Frankrike. Følgende er sakset fra en internettside hos FN-sambandet:

”I samarbeid med Italia har Storbritannia og Frankrike vært pådrivere i EU for å trekke Libya med i planene for å etablere ”EuroMed” frihandelsområde innen 2010. Kontakten mellom Frankrike og Libya har økt de siste årene. Gadaffi har gjestet Frankrike, som skal levere en atomreaktor til Libya. I tillegg skal landet kjøpe franske jagerfly til over 10 milliarder euro. Sarkozy forsvarer avtalene og imøtegår kritikken av Gaddafis besøk med å legge vekt på betydningen av det han kaller ”forsonende diplomati””.

Nå som det libyske flyvåpenet vel er tilintetgjort, vil kanskje Sarkozy kunne selge for nye 10 milliarder euro?

Italia spiller en tilbaketrukket rolle i angrepet på Libya. Det skyldes at Libya var en italiensk koloni inntil 1943. Fascisten Mussolinis tropper utøvde en usedvanlig rå og blodig krig der. Elementær psykologi tilsier at libyerne kunne få feilaktige assosiasjoner hvis Italia spilte en fremtredende rolle. Dette argumentet svekkes av at Frankrikes kolonikrig krig i nabolandet Algerie om mulig var enda verre. På det meste hadde 500.000 soldater der. De drepte 2 millioner, for det meste sivile algeriere, og la 8000 landsbyer i grus. Så Frankrikes lederrolle i krigen mot Libya kan begrunnes med at de har god erfaring fra området når det gjelder å føre krig.

Opprørene i den arabiske verdenen startet i Tunis. Diktatoren Ben Ali var minst på høyde med Gaddafi når det gjelder vold. Men der slutter likheten. FN-sambandets Globalis skriver: ”Tunis har ført en vestlig-orientert utenrikspolitikk med tette bånd til USA og Europa, særlig Frankrike”. Da Ben Ali stakk av, søkte han tilflukt i Saudi-Arabia. Fruen rakk å ta med seg halvannet tonn gull fra sentralbanken før de dro. De kom til sine egne.

Nato er fornøyd med at de har støtte fra Den arabiske liga. Det er en råtten støtte. Jeg registrerer at Saudi-Arabia har sendt 1000 soldater til Bahrain for å slå ned demonstranter der som formodentlig er av samme type som dem ”de villige” vil hjelpe i Libya. Saudi-Arabia er ”de villiges” mest lojale støttespiller i Midt-Østen, stinn av amerikanske våpen.

Hvorfor angriper ”de villige”? Jeg ser for meg to grunner. Gaddafi skal i sine unge dager ha satt tidligere president Nasser høyt. Nasser nasjonaliserte Suez-kanalen og ville gi de arabiske folk deres verdighet tilbake. Om Gaddafi holder fast ved nasserismen er det alene en god grunn til at ”de villige” vil bli kvitt han.

Libya eksporterer mer olje enn Norge og har Afrikas største oljereserver. Prisen på Brentolje i dag er 115 dollar fatet. I Libya koster det 1 dollar fatet for å få oljen opp av bakken. Gaddafi startet i 1973 et program hvor oljeselskapene enten ble nasjonalisert eller staten gikk inn som deleier. Nå har opprørerne i Benghazi dannet sitt eget oljeselskap. Et internettsted som heter ”empirestrikes”, skriver: ”De vil ha tak i oljen” og ”de vil kutte opp det nasjonale oljekompaniet”. Spekulanter hevder at oljeprisen vil falle med 5 – 10 dollar hvis Gaddafi blir drept. Jeg lar det bli med det.

Men hvorfor er slike refleksjoner som dette bannlyst fra Dagsrevyen?

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!
Stikkord

vurdering

libya


Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lang historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Odd Jarl Gerhardsen Redaktør: Terje Bjørlo Nett: 

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2023 - Republisering